Torsdags-øya får høre det gode budskap

MENS flyet kretser, ser vi bare øyer av forskjellige former og størrelser omgitt av blått hav. Vi nærmer oss landing og kan se rullebanen — så liten den er — men for en befrielse!

Vi har landet på øya Horn. Etter en busstur ned til kaia bringer en liten ferje oss til Torsdags-øya, som er sentret for øyene i Torresstredet. Disse øyene er spredt ut som vadesteiner, fra nordspissen av Queensland i Australia til Papua Ny-Guinea.

Alt er grønt og frodig på disse øyene i den varme og fuktige årstiden (fra januar til og med mai). Av og til oppstår det voldsomme sykloner, som gjør det farlig å reise mellom øyene. Resten av året er det tørt og støvet.

Det gode budskap når disse øyene

I 1938 avla Selskapet Vakttårnets 52 fot store ketsj «Ligthbearer» (Lysbærer) et kort besøk på disse øyene da den var på vei til Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia). Om bord var sju av Jehovas vitner som var ivrige etter å utbre håpets budskap fra Bibelen.

Disse brødrene visste imidlertid ikke at en av kristenhetens misjonærer kom dit nesten samtidig. Han sa til øyboerne at de ikke skulle høre på Jehovas vitner og heller ikke ta imot litteraturen deres. Men da brødrene kom til huset hans og snakket med ham, tok han imot fire bøker. Noen av øyboerne så dette og tenkte: ’Hvorfor kan ikke vi ta imot disse bøkene hvis han kan?’ Da Jehovas vitner samme kveld viste lysbilder, satt en bror utenfor lokalet med kartonger med bøker. Gjentatte ganger kom det en hånd med penger til syne i mørket, og en stemme spurte om å få kjøpe en bok. Slik ble det levert 200 bøker på bare én time. Senere forsøkte misjonæren uten hell å bruke de bøkene han hadde skaffet seg, for å bevise sin anklage mot Jehovas vitner.

Det blir opprettet en menighet

Sannhetens første sæd ble ikke vannet på en lang stund. Det var ikke før i slutten av 1950-årene at disse isolerte øyene fikk ytterligere hjelp. Da sendte Selskapet Vakttårnet to heltidstjenere dit. De ble etterfulgt av familien Rudds, en familie på tre, som kom for å tjene der hvor behovet var større. Det ble snart opprettet en liten menighet på Torsdags-øya.

Det var vanskelige tider. Det fantes nesten ikke husvære, og vitnene møtte sterk motstand hos myndighetene og de etablerte religionssamfunnene. Til å begynne med hadde menigheten møtene i et lite rom som lå rett over ovnene i det lokale bakeriet. Tenk på at dette var i tropene, og hvor varmt det kan være der!

Vitnene var klar over hvor viktig det er å holde seg åndelig sterk, så de bestemte seg for å overvære et stevne som skulle holdes ved kysten på fastlandet i Australia nesten 1300 kilometer unna. Ettersom de ikke hadde råd til å ta fly, forsøkte de gjennom bønn å finne en annen måte å komme på stevnet på.

Først kjøpte brødrene en gammel båt som var blitt brukt til perlefiske. Den manglet imidlertid motor, propell, seil og anker. Da de lette blant vrakte båter, fant de en stor femsylindret dieselmotor med girkasse. Den kjøpte de, og det lyktes dem også å få tak i seil, anker og mange andre ting. Men de manglet fremdeles aksel og propell.

Bror Rudd spurte en slippeier om han kunne få se seg omkring på eiendommen. Eieren sa for spøk at hvis han kunne finne en aksel der, så skulle han få den. Til eierens store forbauselse fant han en aksel. Da bror Rudd gikk fra hus til hus noen dager senere, sparket han borti noe i det høye gresset. Det var en propell som passet akkurat til båten deres.

Da båten var gjort i stand, var menigheten på 25 personer klar til å legge ut på den sju dager lange reisen. Da de drog av sted, uttalte den lokale heksedoktoren en «forbannelse» over dem. En natt grunnstøtte båten på et rev. Brødrene benyttet tiden til å skaffe seg en forsyning med fisk. Da tidevannet kom neste morgen, kom båten seg klar, men de måtte pumpe vann resten av turen.

Da de kom til Townsville i Australia, ble de møtt av en velstående slippeier. Det viste seg at han hadde lest i avisen om de anstrengelser de hadde gjort seg for å kunne overvære stevnet, og han følte seg tilskyndt til å hjelpe dem. Han tilbød seg å reparere skaden på båten selv om de ikke hadde råd til å betale for det eller kunne hjelpe ham med reparasjonene, ettersom de skulle overvære stevnet. De betalte senere 40 pund (cirka 500 kroner) i stedet for 500 pund (cirka 6400 kroner), som hadde vært rimelig.

Budskapet når de andre øyene

Budskapet om Riket har ved Jehovas ledelse også nådd de ytre øyene. Bror Rod Anderson og bror Allan Webster, som flyttet til Torsdags-øya for noen år siden, har for eksempel brukt båten sin for å forkynne på andre øyer. Til nå er det blitt forkynt på 12 av de 17 bebodde øyene.

Et fint møtelokale

Brødrene lurte lenge på om de noen gang ville få sin egen Rikets sal på Torsdags-øya. Men så kom Jehovas ånd til uttrykk også i denne forbindelse. I september 1983 flyttet bror Graham Keen, en dyktig bygningshåndverker, til øya for å hjelpe til med å bygge en Rikets sal. Mange menigheter i Australia hadde gavmildt gitt de nødvendige materialer til byggingen. De ble pakket i containere og fraktet med båt fra Cairns i Queensland. Øyboerne ble forbauset da de fikk se denne stabelen med byggematerialer på tomten. Det tok bare 140 arbeidsdager å fullføre salen og en leilighet på baksiden. Det var 120 som gledet seg over å være til stede under innvielsen av den nye salen.

Hvor lykkelige var ikke vitnene over å ha denne nye Rikets sal som et senter for sin virksomhet — å utbre det gode budskap på øyene i Torresstredet! Ved hjelp av Jehovas ånd gleder de seg over å kunne prise Jehova Gud. — Jesaja 42: 12.