Jehova bygger et hus
Lørdag 21. mars 1987 var en dag som staben ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika aldri vil glemme. Det var en historisk begivenhet. Det nye bygningskomplekset i Roodekrans ble innviet. Seks års hardt arbeid hadde nådd sitt klimaks! Men det er Jehova som skal ha æren for det. Som Salomo uttrykte det: «Hvis ikke [Jehova] bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.» — Salme 127: 1.
La oss ganske kort se på hvilken vekst Jehovas vitner i Sør-Afrika har hatt i årenes løp. I 1902 begynte de to første sørafrikanere å studere Selskapets publikasjoner og å forkynne for andre. I 1910 fikk Will Johnston beskjed av bror Russell om å opprette et avdelingskontor i Durban. Johnston skulle utføre arbeidet der alene. Året etter ble en av de første afrikanske menighetene organisert i Ndwedwe, som ligger i nærheten av Durban. I det vanskelige året 1914 ble det første stevnet holdt i Durban, med 50 til stede. Avdelingskontoret ble flyttet til Cape Town i 1923, og året etter ble det tatt i bruk en enkel presse. Avdelingskontoret ble flyttet til større lokaler i 1933, men det hadde ikke noe Betel-hjem, det vil si det var ingen bolig til dem som arbeidet der.
I 1952 ble avdelingskontoret igjen flyttet, til Elandsfontein — omkring 150 mil nord for Cape Town og cirka to mil øst for Johannesburg. Det var den første bygningen i Sør-Afrika som var blitt tegnet av Selskapet, så den rommet også et trykkeri og et Betel-hjem. I mellomtiden ble Rikets arbeid påbegynt i flere land som det sørafrikanske avdelingskontoret så førte tilsyn med. Avdelingskontoret trengte derfor å bli utvidet i 1959, igjen i 1971 og nok en gang i 1978. Etter det var det ikke plass til flere utvidelser på den tomten.
De to første forkynnerne i Sør-Afrika hadde økt til rundt 28 000. Det var på tide å se etter et nytt sted. Brødrene lette lenge, men til slutt fant de en fin jordeiendom på 870 mål i Roodekrans — cirka seks mil fra Elandsfontein. Det var tydelig at Jehova ledet og hjalp sitt folk, så de kunne finne og kjøpe dette deilige stedet.
Problemer som ble overvunnet
Det var imidlertid alvorlige problemer som måtte overvinnes. De første omkostningene virket enorme, og det var nødvendig å få spesielle tillatelser for å kunne bygge et trykkeri, kontorer og boliger i dette området. Et ytterligere problem var at man gjerne ville ha svarte Jehovas vitner som var oversettere, boende der. Det virket som om disse hindringene ble overvunnet på en mirakuløs måte, noe som vitnet om at Jehova bygde huset. En alvorlig mangel på håndverkere var også et problem. Men frivillige arbeidere, deriblant søstre, lærte seg fort de forskjellige håndverkene. En overordnet i et verdslig firma bemerket: «Elegante unge piker som ikke passer på en byggeplass, ble eksperter på flislegging. Jeg har aldri sett det bedre.»
Byggearbeidet gikk langsomt framover til å begynne med. Men så strømmet det frivillige arbeidere til Roodekrans — svarte, hvite, fargede og indere. Det kom til og med brødre fra andre land, for eksempel fra New Zealand og USA. Dette var noe helt uvanlig i Sør-Afrika. «Det er så fint å se brødre og søstre av forskjellige nasjonaliteter og raser og med forskjellig bakgrunn arbeide sammen,» sa en av de frivillige arbeiderne. Mange sa opp gode jobber eller tok lang permisjon for å hjelpe til med byggingen i Roodekrans. Det gjorde for eksempel erfarne mekanikere, en arkitekt, en ingeniør, faglærte tegnere og byggeledere. Mange dyre maskiner ble gitt eller lånt ut.
Hva med de enorme kostnadene? Jehovas vitners styrende råd sørget for et stort lån, og sørafrikanske vitner av alle raser og i alle aldere gav gavmildt bidrag. En jente på seks år skrev: «Jeg sparte disse pengene for å kjøpe meg en dukke, men jeg sender dem til dere. Jeg håper dere kan gjøre Roodekrans ferdig med disse pengene. Når jeg blir stor, vil jeg også dra til Roodekrans og jobbe der.» En fem år gammel indisk gutt gav alle de lommepengene han hadde fått de foregående seks månedene.
I helgene kom det enda flere vitner, mange hundre, som ville være med på dette viktige prosjektet. Andre kom og jobbet hver dag og måtte i mange tilfelle ofre mye og anstrenge seg svært for å kunne gjøre det. Besøkende som ikke var Jehovas vitner, ristet vantro på hodet da de så den massive, begeistrede oppslutningen. Mange som bodde i nærheten, ble imponert. Lokale handelsfirmaer konkurrerte om å selge varer til prosjektet i Roodekrans, og deres representanter kommenterte ofte samholdet og den fredfylte atmosfæren.
Imponerende bygninger i vakre omgivelser
Fra noen åser på den sørlige delen av tomten er det utsikt over en vakker dal og en elv. Selv om eiendommen ligger i nærheten av en attraktiv forstad, er det fortsatt en del dyreliv der, for eksempel perlehøns og harer. Svarte ørner og sjakaler besøker også ofte dette området. Boligbygningen, som ligger litt oppi åsen og er cirka 360 meter lang, er bygd i rød murstein. Den har tre etasjer og har praktfull utsikt. I den midtre delen er det spisesal, kjøkken, vaskeri og sykestue. Like ved ligger kontorbygningen og et svært trykkeri, som er omtrent like stort som Noahs ark var. Det huser den store TKS-offsetpressen, som trykker i fire farger.
Vest for boligbygningen ligger det en gård med en stor låve, som ble brukt som spisesal og kjøkken i byggeperioden. Områder med gress og lusern skaffer fôr til melkekyrene. Oppi åsen bak boligbygningen er det hundrevis av proteabusker. Det stod høye eukalyptustrær på tomten fra før av, og i tillegg er det plantet mange nye trær og anlagt blomsterbed og store plener.
Innvielsesprogrammet
Innvielsen fant sted lørdag ettermiddag 21. mars 1987. Da samlet det seg cirka 4000 mennesker på en åpen plass i nærheten av boligbygningen. Et midlertidig podium vendte ut mot åsen, og dermed fikk man inntrykk av at man befant seg i et slags amfiteater. Ordstyreren, bror R. F. Stow, leste oppmuntrende hilsener fra 17 land. Den mest rørende kom fra Maud Johnston, som var gift med den første avdelingstilsynsmannen i Durban. I en alder av 92 år tjener hun fremdeles ved Betel i Australia.
P. J. Wentzel, som er tilsynsmann for tjenesteavdelingen, var den første taleren, og han gav en kort historisk oversikt over Rikets arbeid i Sør-Afrika. Han sammenlignet antall til stede ved det første stevnet, som ble holdt i 1914, med antall til stede ved stevnene i 1986. Deltagelsen hadde økt fra 50 til 99 000. Deretter beskrev J. R. Kikot, som er tilsynsmann for trykkeriet, arbeidet til de over 50 oversetterne og hvordan det blir trykt litteratur på mange språk. Han nevnte også at det ble installert en stor TKS-presse, som var en gave fra det japanske avdelingskontoret, i 1979. Men den trykte bare i to farger. Nylig fikk pressen to enheter til, som også var en gave fra Japan. Som følge av det ble Vakttårnet for 1. april 1987 trykt i fire farger på forskjellige språk, til alles glede.
C. F. Muller, som er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, beskrev hvordan Jehova hadde hjulpet dem med å få tomten, midlene, ekspertene og fagarbeiderne. Guds ånd fremkalte også en fin harmoni blant de forskjellige rasene. En tid virket det umulig å bygge et trykkeri på et sted som egentlig var avsatt til boligbygging, og få lov til å ha svarte boende der. Men Jehova sørget for at det ble mulig, så det var han som var byggmester!
Den neste taleren var Carey Barber, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd. Det fine foredraget han holdt, var basert på Jesaja 65: 17—19 (NW), som forutsier at Jehovas folk skal ’juble og glede seg til evig tid’. Han forklarte at det å juble kan bety å hoppe av glede, og at det er et uttrykk for den sterkeste glede og lykke. Det var en lykkelig dag for dem som var til stede. Innvielsestalen ble holdt av Milton Henschel, som også tilhører det styrende råd. Han bad en spesiell bønn til Jehova, hvor han takket for bygningene, som nå var innviet til Ham.
Dagen etter var 28 250 Jehovas vitner og interesserte på Rand stadion i Johannesburg, hvor de fikk høre et kort sammendrag av programmet i Roodekrans. I et foredrag som ble oversatt til zulu, viste Henschel hvordan Jehovas vitner under Jehovas og Jesu ledelse seirer overalt og sprer «en Kristi vellukt» og annen bibelkunnskap. (2. Korinter 2: 14—17) Han avsluttet med mange oppmuntrende opplevelser som gledet den store tilhørerskaren.
De første dagene etter dette ble det holdt lignende møter i Durban og Cape Town. Det var begivenheter som Jehovas vitner i Sør-Afrika aldri kommer til å glemme. Betel-familien i Roodekrans vil helt sikkert lenge huske den dagen deres nye hjem ble innviet. Da byggearbeidet begynte i Roodekrans, var det 28 000 Jehovas vitner i landet, men for tiden er det over 40 000, så det ’hus Jehova har bygd’, dekker et presserende og viktig behov.