Rikets budskap blir forkynt i Mikronesia
DU SYNES kanskje at navn som Truk, Yap, Ponape, Guam og Saipan høres kjent ut. Men hva med Belau, Rota, Kusaie, Nauru eller Kiribati? Disse og andre hører med til de over 2000 øyer og atoller som ligger spredt ut over et nærmere åtte millioner kvadratkilometer stort område vest i Stillehavet og er kjent under fellesbetegnelsen Mikronesia, små øyer.
Innenfor dette store området, som er omtrent på størrelse med Australia, er Jehovas vitner travelt opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Markus 13: 10) Dette arbeidet blir nå utført av omkring 740 forkynnere i 13 menigheter. Det er virkelig stort behov for flere arbeidere til innhøstingen på disse avsidesliggende øyene. — Jevnfør Jeremia 31: 10, EN.
I løpet av de siste 20 årene har mange fra Hawaii, Filippinene, Canada, De forente stater og Australia fulgt oppfordringen og begynt som misjonærer på øyene i Mikronesia. Da den første av dem kom til øygruppen i 1965, var det bare 76 forkynnere av Riket i hele dette vidstrakte området. I 1987 var det imidlertid hele 4510 som overvar høytiden til minne om Jesu Kristi død. Det er tydelig at det kristne arbeid som er blitt utført opp gjennom årene, er blitt rikelig velsignet.
I dag er det 49 misjonærer som bor i de 14 misjonærhjemmene som er spredt rundt omkring på de forskjellige øyene. Disse misjonærene utfører sin tjeneste under ledelse av Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Guam. Deres kjærlighet til Jehova og til sine medmennesker i Mikronesia har fått dem til å følge oppfordringen om å tjene som misjonærer. Hva har de så opplevd på disse avsidesliggende øyene? Hvilke utfordringer med hensyn til språk og levesett har de måttet overvinne? Og hva har hjulpet dem til å fortsette i sitt tildelte distrikt? La oss høre hva noen av dem forteller om arbeidet på disse øyene.
Nye språk — en utfordring
Det finnes åtte eller ni hovedspråk i Mikronesia. Men fordi disse ikke er skriftspråk, er det vanskelig for misjonærene å få tak i bøker når de skal lære seg disse språkene. De gjør seg likevel store anstrengelser for å lære dem. De fikk vite at en effektiv metode var å praktisere det de lærte, i forkynnelsesarbeidet så fort som mulig. Ennå husker mange av dem de komiske — og pinlige — situasjonene som oppstod da de forsøkte å gjøre det.
Roger, som er fra Hawaii, husker en slik episode da han kom til Belau for 13 år siden. Han forteller: «En beboer sa: ’Jeg er katolikk’, og det eneste palauanske ordet jeg kunne komme på, var ’hvorfor?’» Beboeren satte da i gang med en lengre forklaring. «Jeg forstod ikke et ord av det hun sa. Da hun var ferdig, sa jeg det eneste andre ordet jeg kunne, som var ’tusen takk’, og så gikk jeg.»
Salvador, som kom til Truk sammen med sin kone, Helen, for ti år siden, husker da han ville spørre en kvinne på øya om hun ønsket å bli lykkelig (pwapwa). Han spurte henne isteden om hun ville bli gravid (pwopwo). Og Zenette, som kom fra Canada sammen med sin mann, David, husker den gang hun istedenfor å si «tusen takk» (kilisou) sa «klegg» (kiliso). Det skulle være unødvendig å tilføye at de nå kan disse ordene.
Da James ble overflyttet til øya Kusaie etter at han hadde vært fire år på Ponape, måtte han begynne helt forfra igjen. Han husker spesielt godt da han skulle være vennlig mot en beboer. Men istedenfor å spørre: «Hvordan står det til?» sa han: «Du er en snodig fyr.» Nå, ti år senere, innrømmer han: «I begynnelsen var det vanskelig å få seg til å uttale noen av ordene på de innfødtes språk fordi de lignet så på banneord i det engelske språket.»
Slike opplevelser hindrer imidlertid ikke disse misjonærene i å fortsette å anstrenge seg for å lære språkene. «Det er lite en kan gjøre for å hjelpe menneskene uten å kunne språket deres,» sa en misjonær. «Det er virkelig en spore til å studere flittig.»
Skikker og overtro
For nykommerne er mange av de lokale skikkene fornøyelige. David traff for eksempel en mann som hadde kalt sønnene sine Sardin, Tunfisk og Hermetikk. Senere ble han presentert for tre menn som het Begjær, Synd og Anger. Zenette syntes det var merkelig at folk kalte besteforeldrene «mamma» og «pappa» og tiltalte foreldrene ved fornavn. Sheri, som kommer fra Hawaii, syntes det var morsomt at folk brukte nesen når de skulle peke i en bestemt retning. Og det tok litt tid å venne seg til at når en kvinne kommer inn i en offentlig forsamling, skal hun ifølge skikken «gå» på knærne til sin «sitteplass» på golvet for å vise respekt for mennene.
Det finnes også mange overtroiske forestillinger. På Marshalløyene er det for eksempel vanlig at familien legger mat, sigaretter og blomster på graven til en avdød slektning. Når en fugl flyr rundt huset og synger, blir dette oppfattet som et faresignal og et varsel om at noen i familien snart vil dø.
Noen av øyboerne er også sterkt involvert i spiritisme. En av dem var Jon. Han var eldste i en protestantisk kirke og kunne drive ut demoner ved hjelp av bønn og ved å bruke et middel fremstilt av kokosolje.
«Ved inngangen til rommet mitt dukket det en dag opp en demon så stor som en dør og med et stygt ansikt,» forteller Jon. Først trodde Jon at han drømte, men han forstod snart at han var våken.
«Demonen sa at det var han som gav meg magiske krefter. Dette sjokkerte meg og fikk meg til å lure på hvorfor demonene ville bruke meg, en hjelpeprest i kirken, og hvorfor presten selv benyttet seg av mine demoniske tjenester.» Jon fikk snart besøk av Jehovas vitners misjonærer og begynte å studere Bibelen.
«Jeg ble svært glad over å få vite sannheten om demonene og om hvordan en kan finne ut hvilken religion som er den sanne religion,» sa Jon. Han forlot kirken og sluttet å praktisere demonisme. Nå advarer han andre mot alt som har med demonisme å gjøre. — 5. Mosebok 18: 9—13; Åpenbaringen 21: 8.
Besøk på de små øyene
Å forkynne det gode budskap for menneskene på de små, ytre øyene er virkelig en utfordring. Vanligvis er den eneste måten å komme ut til disse øyene på å få plass på de skipene som frakter kopra. Når skipet stopper ved de forskjellige små øyene og ligger der i noen timer eller dager for å laste, er misjonærene og andre forkynnere av Guds rike travelt opptatt med å forkynne for øyboerne. En annen måte å forkynne det gode budskap for disse menneskene på er ved hjelp av ukentlige radioprogrammer.
De som bor på de ytre øyene, reiser ofte til sentrene på hovedøyene for å skaffe seg mat, komme til lege og gå på skole. Mens de er der, hender det at de treffer Jehovas vitner og skaffer seg bibelsk litteratur. Interessen blir fulgt opp ved at forkynnerne skriver brev eller besøker dem på den øya hvor de bor. Et par ble kontaktet på denne måten i Majuro på Marshalløyene, og de reiste så tilbake til sitt hjemsted på øya Ailuk, 40 mil unna. De begynte å øke sin forståelse av Bibelen. Snart brøt de forbindelsen med den kirken de tilhørte, ble lovformelig gift og ble døpt. Nå forkynner begge nidkjært på den avsidesliggende øya de bor på, og de er ofte hjelpepionerer.
Misjonærene på Ponape, Truk og Belau bruker sine egne båter når de forkynner på øyene. Siden det ikke er noen havneanlegg på de fleste av øyene, må de ofte vasse i land i gjørme opp til knærne. De fleste innbyggerne er vennlige og ønsker de besøkende velkommen ved å legge ut vevde gulvmatter for dem og servere dem kalde kokosdrikker. Hele familien blir kalt sammen og lytter oppmerksomt. Fordi mange ikke har penger, er det ikke uvanlig å se forkynnere komme hjem etter to—tre dager med båten fullastet med frukt som de har fått i bytte for bibelsk litteratur.
Selvoppofrelse og velsignelse
For misjonærene er livet på øyene svært forskjellig fra det livet de levde før. De må venne seg til hyppige strømbrudd og vannmangel og må stole på at regnvannet vil dekke deres behov. På noen av øyene er det verken strømtilførsel, vannforsyning, kloakkanlegg, asfalterte veier eller biler. Men misjonærene har lært å tilpasse seg. «Når jeg ser brødrene på stedet bo i hus som er laget av kassert tømmer og gulvbelegg, føler vi med dem, og det hjelper oss til å ha et likevektig syn på våre ønsker og behov,» sier Julian, som har tjent trofast på Guam og på Marshalløyene i 17 år.
Rodney og Sheri kom til Truk fra Hawaii. Rodney innrømmer: «Hvis jeg skal være ærlig, må jeg si at jeg opplevde et kultursjokk.» Nå, ti år senere, skriver han: «Vi har et tilfredsstillende arbeid å utføre her. Vi har både medgang og motgang; noen ganger føler vi oss motløse og ensomme. Men vi ønsker å fortsette å fullføre vår livsoppgave som misjonærer her.» Og Sheri tilføyer: «Selvoppofrende mennesker er lykkelige mennesker.»
Den selvoppofrelse misjonærene legger for dagen, blir rikelig velsignet. Clemente og hans kone, Eunice, som kom til Marshalløyene for ti år siden, leder nå 34 hjemmebibelstudier hver uke. «Fjorten av dem vi studerer med, har symbolisert sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann,» forteller han, «og andre gjør fremskritt med tanke på dåpen. I våre øyne er et slikt livreddende arbeid av stor betydning.» James, som har vært misjonær i over ti år, sier: «Det er virkelig en velsignelse å se den utholdenhet våre brødre på Kusaie legger for dagen år etter år.» Roger, som tjener på Belau, sier: «Vi er blitt velsignet med en ny Rikets sal og med en lojal gruppe forkynnere.» Placido tenker tilbake og sier: «Jehovas ledelse og hans hellige ånd har tydelig kommet til uttrykk i vårt liv. Det har hjulpet oss til å komme i et nært forhold til ham.»
Slike opplevelser har oppmuntret misjonærene til å bli i sitt tildelte distrikt. Mange av dem husker den første menigheten som ble opprettet i deres område. I likhet med apostelen Paulus har de hatt det spesielle privilegium ikke å «bygge på en grunnvoll som andre har lagt». (Romerne 15: 20) Det de føler, kommer godt til uttrykk i denne kommentaren: «Det er fremdeles mye arbeid å utføre. Jeg tror Jehova ennå vil åpne mange muligheter for å samle inn flere sauelignende mennesker på disse øyene, og vi har det privilegium å ha en andel i dette arbeidet.»
«Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den,» sier Bibelen i Ordspråkene 10: 22 (NW). De som har fulgt oppfordringen til å tjene som misjonærer i Mikronesia, har virkelig erfart Jehovas velsignelse og den glede og tilfredshet det gir å tjene Jehova.