Rikets arbeid har fremgang i Gibraltar

STADIONET er godt synlig fra Gibraltar — bare omkring halvannen kilometer borte. Likevel har befolkningen der i over 13 år måttet reise i over ti timer for å komme dit. Først måtte de reise over havet til Nord-Afrika, derfra over havet igjen til Spania og til slutt et stykke med buss. Men hvorfor måtte de reise så langt for å komme til dette stadionet, som ligger like i nærheten?

I 1969 stengte regimet under general Franco i Spania grensen mellom Spania og Gibraltar, som går langs en lang, smal tange. Det skjedde på grunn av en uoverensstemmelse mellom Spania og Storbritannia angående herredømmet over Klippen, som Gibraltar ofte kalles. Men slike problemer var ikke noe nytt for befolkningen. Festningen Gibraltar har ofte vært isolert fra omkringliggende nasjoner på grunn av sin enestående strategiske beliggenhet.

I begynnelsen av det åttende århundre erobret maurerne under ledelse av Tarik dette landområdet og kalte det «Jabal al-Tarik» (Tariks fjell), som senere er blitt til «Gibraltar». Maurerne befestet Klippen, som rager omkring 430 meter over havet. Opp gjennom århundrene var landområdet årsak til utallige kriger mellom maurerne og spanjerne. I 1462 fikk endelig spanjerne herredømmet over Gibraltar og beholdt det til 1704. Da erobret britene landområdet og bygde en flåtebase der.

I tillegg til garnisonen flyttet også folk fra mange land til byen som ligger ved foten av klippen. Disse ble opphav til en blandet befolkning som i første rekke er av maurisk, spansk, britisk, hebraisk og genuesisk avstamning. Størstedelen av befolkningen snakker nå spansk og engelsk.

Bibelens sannhet når Gibraltar

I moderne tid ble sannhetens «såkorn» først sådd i Gibraltar sommeren 1958. Jehovas vitner som var på vei til London for å overvære et stevne der, benyttet muligheten til å forkynne det gode budskap om Riket da skipet de reiste med, anløp Gibraltar. Noen av innbyggerne tegnet abonnement på den engelske utgaven av bladet Vakttårnet.

Året etter ble et misjonærpar sendt til Gibraltar for å vanne sannhetens «såkorn». Men myndighetene gav etter for presset fra de religiøse lederne og utviste misjonærene etter to år. Da var det imidlertid blitt en liten gruppe på 25 Jehovas vitner der, og deres trofaste arbeid er opp gjennom årene blitt belønnet med en sakte, men sikker økning. I mars 1987 var det 132 Rikets forkynnere i Gibraltar. Økningen viser hvordan menigheten har utholdt de vanskeligheter som Gibraltar har hatt på grunn av sin beliggenhet.

Isolasjon — et særegent problem

Da grensen ble stengt i 1969, førte det til økonomiske og sosiale problemer, og det ble også vanskeligere for Jehovas vitner i Gibraltar å komme sammen med sine medtroende i de spanske menighetene i nærheten. I løpet av den 13 år lange blokaden gikk de imidlertid ikke glipp av den nærende åndelige føde som ble servert på kretsstevner og områdestevner. Alle stevneprogrammene ble nemlig fremført senere i Rikets sal i Gibraltar.

Den ufrivillige isolasjonen utgjorde en spesiell prøvelse for de unge i menigheten, som måtte holde seg innen Gibraltars grenser (seks kvadratkilometer). Det var derfor nødvendig for dem å være forstandige når det gjaldt nasjonalisme, materialisme og ekteskap.

Ekteskap? Ja, for siden de som ønsket å gifte seg, måtte finne en ektefelle innenfor sin egen lille menighet, ble valgmulighetene begrenset. De unge søstrene i menigheten ble til stadighet bedt ut av verdslige ungdommer. De unge vitnene i Gibraltar måtte legge vinn på å følge det forstandige bibelske rådet om ’bare å gifte seg i Herren’. — 1. Korinter 7: 39; jevnfør 1. Mosebok 24: 1—4.

I et tilfelle ignorerte et ungt vitne det rådet som ble gitt av Gud, som innstiftet ekteskapet, og han begynte å gå ut med en pike som ikke tilhørte menigheten. Men de eldste i menigheten var tålmodige og hjalp ham til å tenke grundig over de farer som var forbundet med dette. Til slutt forklarte han piken at han var svært glad i henne, men at han på grunn av det han hadde lært ut fra Bibelen, måtte gjøre slutt på forholdet mellom dem. ’Jeg ønsker å gifte meg med en pike som jeg kan leve sammen med for bestandig, ikke bare i noen få år,’ forklarte han.

Selv om piken ble både overrasket og opprørt, ble hennes nysgjerrighet vakt. Hun ville vite hva som kunne interessere ham mer enn henne. Hun begynte derfor å studere Bibelen. Det som begynte som nysgjerrighet, utviklet seg snart til oppriktig interesse. Hun gjorde raskt fremskritt i sannheten og ble døpt. Etter at hun på denne måten klart og tydelig viste at hun ønsket å tjene Jehova, gjenopptok den unge broren kontakten med henne. En tid deretter giftet de seg og høstet dermed velsignelser av å følge Jehovas forstandige råd angående ekteskap.

Grensene åpnes og resulterer i økning

Den 14. desember 1982 ble det mulig for fotgjengere å krysse grensen mellom Gibraltar og Spania, og den 6. februar 1985 ble grensene åpnet for all trafikk begge veier. Det var en lettelse for befolkningen. Menigheten av Jehovas vitner i Gibraltar benyttet situasjonen til å trappe opp forkynnelsesarbeidet og komme sammen i større grupper. Velvillige mennesker hadde nå bedre mulighet til å se hvilken innbyrdes kjærlighet og harmoni som kjennetegner Jehovas vitner.

En mann hvis ektefelle hadde vært et av Jehovas vitner i omkring 20 år, bestemte seg for eksempel for å overvære et kretsstevne i Spania sammen med sin kone og deres barn. Han satte så stor pris på programmet og samværet at han bestemte seg for å bli med også neste dag. Da stevnet var over, ble han tilbudt et hjemmebibelstudium. «Hvorfor ikke?» svarte han, og la til: «Kan vi begynne denne uken?» Hans kone, som i mange år hadde bedt om at hennes mann måtte fatte interesse for sannheten, var overlykkelig.

Mange benyttet seg av de økte muligheter friheten gav dem til å forkynne, og antall hjelpepionerer (forkynnere som bruker 60 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet) økte. Denne nidkjære virksomhet har ført til en 35 prosents økning i antall forkynnere siden 1982.

Uformell forkynnelse er også en viktig årsak til økningen. To vitner som inspiserte havnen i forbindelse med sitt verdslige arbeid, kunne så vidt skimte et eksemplar av bibeloversettelsen New World Translation gjennom koøyet på en lystbåt. De tok umiddelbart kontakt med eieren. Det viste seg at han var havnefogd og hadde studert sammen med Jehovas vitner i Storbritannia før han nylig hadde flyttet til Gibraltar. Han gjenopptok straks bibelstudiet, og både han og hans samboer gjorde raske fremskritt. Kort tid etter giftet de seg og ble døpt. Dette britiske paret bruker mesteparten av sin tid i forkynnelsen blant den engelsktalende befolkningen og har bidratt til at det er blitt dannet en engelsk studiegruppe i Gibraltar.

De begynte blant annet å studere Bibelen sammen med Tim og Tracy, et ungt ektepar som bodde i militærleiren. Selv om Tim spilte trombone i regimentets orkester, bestemte han seg for å vie sitt liv til Guds rikes interesser. De ble utsatt for press fra slektningene som bad dem inntrengende om ikke å ha noe med Jehovas vitner å gjøre. De fortsatte imidlertid å studere Bibelen og ble styrket i troen.

Tim søkte om å få fratre sin stilling, selv om han hadde latt seg verve for en seksårsperiode. Da saken tilsynelatende uten grunn trakk i langdrag, henvendte Tim seg til militærlegen og forklarte at usikkerheten med hensyn til framtiden hadde en negativ virkning på hans kone. Legen viste forståelse for dette og brukte sin innflytelse for å få fortgang i saken. Snart ble Tim overført til England sammen med det regimentet han tilhørte, og til slutt fikk han fratre sin stilling. Nå er både Tim og hans kone innviede vitner for Jehova.

Da grensene ble åpnet, fikk vitnene i Gibraltar igjen mulighet til å hjelpe de spanske menighetene i nærheten. De forkynner blant annet langs den kjente Costa del Sol (Solkysten), hvor de treffer mange engelsktalende.

Selv om striden om Gibraltar fremdeles ikke er løst fra et politisk synspunkt, er Jehovas vitner i Gibraltar og i Spania fullstendig forent åndelig sett i likhet med Jehovas vitner over hele jorden. De setter sin lit til den ’Klippen’ som er i besittelse av en evig styrke, og stemmer i med salmisten: «Kom, la oss juble for [Jehova] og rope høyt for vår frelses klippe!» — Salme 95: 1.