Forkynnelse i et land med 700 språk
VET du om et land som er mindre enn Spania, og som har en befolkning på under fire millioner som snakker nesten en fjerdedel av språkene på jorden? Vet du hva det landet heter som legger beslag på cirka halvparten av den nest største øya i verden? Øya er Ny-Guinea, og landet er Papua Ny-Guinea. Befolkningen der snakker over 700 språk! Hvordan ble denne språklige smeltedigelen til?
En stor smeltedigel
Papua Ny-Guinea er et øyrike som ligger rett nord for Australia og bare et par grader sør for ekvator. Det består av rundt 600 tropeøyer som er spredt over en strekning på 1600 kilometer. Over fire femtedeler av Papua Ny-Guineas landområde ligger imidlertid på hovedøya Ny-Guinea. Den vestlige delen av øya tilhører Indonesia.
De første innbyggerne i Papua Ny-Guinea skal ha kommet fra Asia via Indonesia. Senere kom det melanesiere og polynesiere. Folkets hudfarge varierer fra lys brun til kullsvart. Det er også stor variasjon i kroppsbygningen; noen er korte og tykke, mens andre er høye og slanke. På grunn av den barske naturen i størstedelen av innlandet, tette skoger og høye fjell, har mange stammer levd praktisk talt isolert fra hverandre og utviklet sine egne språk. De fleste av de papuanske språkene har svært komplisert grammatikk. Ja, Papua Ny-Guinea er et land med mer enn 700 språk, ikke dialekter!
I 1975 ble Papua Ny-Guinea en selvstendig stat i Det britiske samveldet. Det er et parlamentarisk demokrati med den britiske monarken som statsoverhode, men med sin egen statsminister. Selv om engelsk er det offisielle språket, snakker en stor del av befolkningen innen de 700 språkgruppene et av de to fellesspråkene, hiri motu eller Ny-Guineas pidgin.
Enda et språk
Ja, enten du tror det eller ei, manglet det for noen år siden enda et «språk» i dette landet med 700 språk. Hvilket språk var det? Det var det ’rene språk’ — Bibelens sannhet om Gud og hans rike. (Sefanja 3: 9, NW) Dette nye språket kom ikke til Papua Ny-Guinea før i midten av 1930-årene.
Det hele begynte i 1935 da «Lightbearer», en liten seilbåt med motor og med en besetning som var Jehovas vitner, forlot Australia og kom til Port Moresby på sydøstkysten av Papua Ny-Guinea. Dette var første gang befolkningen hørte det ’rene språk’, budskapet om Guds rike, som ble kringkastet ved hjelp av et høyttaleranlegg på dekket av «Lightbearer».
Det var imidlertid ikke før i 1951 at det ’rene språk’ ble bedre kjent og brukt her. Fra det året har Jehovas vitner fra Australia, Canada, De forente stater, Tyskland, England og New Zealand frivillig reist til Papua- og Ny-Guinea-territoriene, som de het den gangen. Etter at de hadde forkynt for europeerne der, fant de snart en utvei til også å få snakket med de innfødte papuanerne om Guds rike. De gikk blant annet fra hus til hus, noe som krevde ekstra anstrengelser fordi noen av husene var bygd på påler over vannet eller på land.
For at vitnene skulle kunne lære denne mangespråklige befolkningen det ’rene språk’, måtte de lære seg minst ett av de to fellesspråkene eller handelsspråkene. Det løste imidlertid ikke alle problemene deres, for ingen av disse to språkene var morsmålet til innbyggerne, men bare språkblandinger som gjorde det mulig for folk med forskjellige språk å kommunisere. Disse to språkene ble heller ikke snakket av alle på øyene. Forkynnelsen innebar derfor ofte at forkynnerne måtte benytte seg av en omstendelig metode som gikk ut på å snakke med en person på et av handelsspråkene, og så få ham til å oversette budskapet for andre som måtte være til stede.
Vitnene gjorde også ofte bruk av spesielle undervisningsmetoder. De tegnet for eksempel enkle bilder på en tavle eller på noe annet som var for hånden. Med tiden ble det utgitt bibelsk litteratur og bibelske blad på handelsspråkene hiri motu og Ny-Guineas pidgin. Brosjyren Du kan få leve evig på jorden! på disse to språkene har vært et spesielt nyttig redskap når det gjelder å lære øyboerne det ’rene språk’.
En kongelig person får høre det ’rene språk’
Jesus Kristus sa at hans disipler skulle ’føres fram for landshøvdinger og konger for hans skyld og stå som vitner for dem’. (Markus 13: 9) Den 9. august 1984 fikk noen av Jehovas vitner, som er misjonærer på øya Manus, anledning til å vitne for en kongelig person, riktignok under hyggeligere omstendigheter enn dem Jesus nevnte. Den dagen besøkte prins Charles, Storbritannias tronarving, øya.
I sine pyntede kanoer eskorterte medlemmer av Titan-stammen prins Charles fra skipet til stranden rett overfor misjonærhjemmet. Etter at han var blitt ønsket velkommen av 100 dansere og kronet til ’høvding’, deltok han i en lunsj, som også misjonærene var blitt innbudt til. Da prinsen spurte dem om hva de gjorde på øya, fortalte de ham ganske kort om sitt arbeid. De var glad for at de på denne måten fikk anledning til å fortelle ham at Jehova Gud også har vitner på den fjerne øya Manus.
Den kvinnelige funksjonæren som forestilte misjonærene for prins Charles, hadde selv lest boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Hun hadde også vært innom misjonærhjemmet og fått seg en prat over en kopp kaffe og en kakebit.
Et nytt språk for en politiker
En forretningsmann på Ny-Guinea var engasjert i politikk og i den lutherske kirke. Den lokale kirken han gikk i, var imidlertid så splittet at to uenige pastorer dannet hver sin gruppe som kjempet mot hverandre med buer, piler, spyd og skjold i nesten et år. Kampene resulterte i ni døde og mange skadede. Mannen bestemte seg for å forlate den lutherske kirke, men visste ikke hvor han skulle lete etter virkelig forente kristne. ’Det kan ikke være Jehovas vitner, for de er falske profeter,’ tenkte han.
Han var fremdeles av den oppfatningen da en gruppe Jehovas vitner på stedet ønsket å leie hans buss for å komme seg til et områdestevne. Han gikk med på det av forretningsmessige grunner, og han kjørte faktisk bussen selv. Han overvar søndagens program og ble veldig imponert over den fred og ro som hersket der blant de oppmerksomme tilhørerne — både voksne og barn — som fulgte med i biblene sine hele tiden. Han ble enda mer imponert i pausen, da han så vitnene stille seg tålmodig i kø for å få mat. De hvite og foredragsholderne ventet på tur akkurat som de andre, og alle spiste den samme maten. På den seks timer lange tilbaketuren hørte han de glade vitnene synge Rikets sanger. ’For en kontrast til de krigende lutheranerne!’ tenkte han.
Denne mannen gikk med på å studere Bibelen sammen med et av Jehovas vitner på stedet, men han ville det skulle foregå i all hemmelighet, for ikke å støte noen av sine lutheranske venner. Han fikk imidlertid snart åndelig styrke nok til å si opp sin stilling både i kirken og innen politikken. Han og hans kone lærte «et nytt, rent språk» og begynte å «påkalle Jehovas navn», slik at de sammen med Hans forente vitner kunne «tjene ham skulder ved skulder». — Sefanja 3: 9, NW.
Fremdeles mye undervisningsarbeid å utføre
For et fantastisk arbeid som er blitt utført av misjonærer og andre vitner, som frivillig har kommet fra andre land for å undervise i det ’rene språk’ i Papua Ny-Guinea! Antall vitner som forkynner og underviser, har økt fra bare to i 1951 til over 1800 i dag, og de fleste av dem tilhører befolkningen på stedet.
Disse lokale vitnene er en kilde til stor oppmuntring for dem som har kommet fra andre land for å tjene her. En engelsk bror som bor på øya Bougainville, skriver: «Noe av det som er mest oppmuntrende, og som motiverer oss til å fortsette å tjene Jehova her, er å se hvordan våre papuanske brødre fortsetter å tjene Jehova trofast selv under svært vanskelige forhold. Mange av dem har ikke sitt eget hjem, men må bo hos slektninger. De må ofte gå svært langt i tropevarmen eller i kraftig regnvær for å komme til møtene eller for å ta del i felttjenesten. En av søstrene her bor ute i jungelen. For å spare tid når hun skal møte oss for å ta del i gatearbeidet, får hun mannen sin til å frakte seg, den lille datteren og babyen deres over elven på en stor bilslange.»
Det er fremdeles mye undervisningsarbeid som må utføres blant den lokale befolkningen. Det er mye interesse her, noe som tydelig fremgår av at det i 1987 var 10 235 til stede ved feiringen av høytiden til minne om Jesu død. Men det er behov for mer hjelp for å kunne ivareta den interessen som blir vist for det ’rene språk’. Et utenlandsk vitne som kom hit for å tjene der hvor behovet er større, sa: «Det gjør meg vondt å tenke på at det er så mange interesserte mennesker i disse avsidesliggende landsbyene i Papua Ny-Guinea. Det er virkelig et stort behov for flere arbeidere til å ta seg av innhøstingen i denne delen av verden. Vi vet at Jehova er klar over dette, og at han vil sørge for at det blir tatt hånd om disse sannhetshungrende menneskene.»
Hvordan er det med deg? Kunne du ha lyst til å undervise i det ’rene språk’ i dette landet med 700 språk?
[Kart på side 21]
(Se den trykte publikasjonen)
AUSTRALIA
PAPUA NY-GUINEA
Manus
Port Moresby
Bougainville