Kristen lojalitet i Ny-Caledonia

DET stod ikke bare bra til i paradiset. Allerede tidlig i 1985 hadde politiske uroligheter krevd 20 menneskeliv på sydhavsøya Ny-Caledonia. Tidsskriftet Maclean’s skrev derfor: «Øya er delt inn i to tungt bevæpnede og fiendtlige leirer og ligner mer og mer på Nord-Irland.»

I januar 1985 var situasjonen blitt så alvorlig at den franske presidenten, François Mitterrand, i all hast reiste halve kloden rundt på et improvisert lørdagsbesøk til Nouméa, hovedstaden på øya. Under hans besøk var øyboerne, som er delt i sin lojalitet, ivrige etter å få sagt det som lå dem på hjertet. Oppmuntret av religiøse ledere og på grunn av en sterk lojalitetsfølelse overfor sin melanesiske tilknytning presset urinnvånerne på for å få slutt på det over 130 år lange franske styret. Mange etterkommere av europeiske polynesiere, asiatiske kolonister og til og med melanesiere gav på den annen side uttrykk for sin lojalitet overfor den franske regjering og gikk inn for at den fortsatt skulle ha makten.

Den samme lørdagen som president Mitterrand besøkte øya, var 1567 av Jehovas vitner og deres venner også samlet i Nouméa for offentlig å vise sin lojalitet. Deres lojalitet var imidlertid ikke rettet mot en spesiell etnisk gruppe eller menneskelig regjering; de var lojale overfor Guds opprettede rike. Men hvorfor var de i Nouméa denne spesielle dagen? Ja, hvorfor var de i Ny-Caledonia i det hele tatt?

Begynnelsen til kristen lojalitet

Ny-Caledonia har det du kanskje forbinder med et stillehavsparadis — et behagelig klima året rundt, søte, velsmakende frukter, en rik vegetasjon som fryder øyet, og en fargerik blanding av over 150 000 melanesiere, polynesiere, asiater og europeere.

Øya ble oppdaget i 1774 av den berømte britiske sjøfarer og oppdagelsesreisende kaptein James Cook, men ble en fransk koloni i 1853. Like etter de første oppdagelsesreisende og handelsreisende kom kristenhetens misjonærer. Det var tydelig at de menneskene de traff, trengte å forandre på visse gale handlemåter. Det lyktes blant annet misjonærene å utrydde kannibalismen. De gjorde også folk kjent med Bibelen og oversatte den til fire lokale språk. Det var prisverdig av dem å bruke Guds navn, som ble gjengitt med Iehova eller Jehova på landets eget språk. Men det var ikke nok.

I 1930-årene besøkte en gruppe Jehovas vitner Loyalty-øyene og leverte bibelsk litteratur. I midten av 1950-årene flyttet mange australske vitner til Ny-Caledonia. Selv om de senere ble deportert, hadde forkynnelsen fremgang, og i 1967 hadde antallet av lokale vitner vokst til over 100. I 1976 opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor i Nouméa og førte tilsyn med byggingen av den første Rikets sal på øya.a

Spesielt siden da har innsamlingen av lojale undersåtter av Jehovas opprettede rike fra alle landets etniske grupper hatt fremgang. Det bor for eksempel omkring 17 000 mennesker fra Wallis og Futuna — noen små øyer som ligger nord for Fiji — på Ny-Caledonia. Mange av disse wallisierne er katolikker og svært knyttet til kirken. Men holdningen deres har endret seg etter hvert som flere og flere av dem har begynt å lytte til budskapet om Guds rike. En prest var svært oppbrakt over dette og sendte kasserersken i kirken ut for å «redde sauene fra å komme på avveier». Hun lyttet imidlertid også til budskapet. Datteren hennes, som studerte i Roma for å bli misjonær, kom hjem og tok også imot Bibelens sannhet som Jehovas vitner forkynte. Nå er både hun og moren lojale, innviede vitner.

I dag er Jehovas vitner godt kjent overalt på disse øyene, og enkelte steder er hver 80. innbygger et av Jehovas vitner. På øya Lifou ble en ung snekker pinsevenn. Han drog fra landsby til landsby og kunngjorde at Kristus ville komme synlig tilbake til øya. For å understreke sin overbevisning om at materielle eiendeler er verdiløse, brente han offentlig klærne og pengene sine. Men så leste han en traktat som var utgitt av Jehovas vitner, og ble interessert. Et regelmessig bibelstudium hjalp ham til å tilegne seg nøyaktig kunnskap om Guds Ord. Nå er han en likevektig kristen og heltidsforkynner.

Lojale overfor Guds rike under prøvelser

De politiske urolighetene som brøt ut i 1984, og de kaotiske tilstandene skapte problemer for mange ny-caledoniere, Jehovas vitner innbefattet. Noen av dem ble trakassert og slått når de forkynte. Tre menn tok seg inn hos et vitne og forlangte under trussel om å bruke makt å få utlevert mannens bilnøkler og stjal så bilen hans. En misjonær oppdaget at noen hadde ødelagt bilen hans og satt fyr på den mens han hadde ledet et bibelstudium.

Mens øyboerne er delt i sin lojalitet, er Jehovas vitner — uansett hvilken etnisk gruppe de tilhører — forent i sitt nøytrale standpunkt. Presteskapet, som selv er politisk involvert, har benyttet urolighetene til å oppildne til hat mot Jehovas vitner. Noen vitner som skulle hente interesserte til et møte, ble stoppet. Kretstilsynsmannen, som var på besøk den uken, ble dratt ut av den ene av de to bilene og slått, og brillene hans ble knust. En nyinteressert ble presset opp mot en vegg og slått til blodet rant fra hodet hans, mens konen hans, som var gravid, ble tvunget til å se på.

Til tross for dette vet Jehovas vitner at deres lojalitet ikke er bortkastet. De husker Paulus’ ord: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» — 2. Timoteus 3: 12; se også Matteus 10: 16.

Utvidelser til tross for uro

Sommeren 1984 så Jehovas vitner behovet for å bygge en stevnehall. En passende tomt ble funnet på en ås med utsikt over havnen i Nouméa, og arbeidet ble påbegynt i september. Men på grunn av de politiske urolighetene innførte myndighetene portforbud og erklærte unntakstilstand i november. Til tross for disse vanskelighetene reagerte Jehovas vitner fra hele øya positivt på oppfordringen om å hjelpe til på byggeplassen. På ett tidspunkt var det opp til 400 frivillige, til stor forundring for tilskuerne. Byggearbeidet pågikk i skoleferien, og det var derfor mange ungdommer som hjalp til. En ung jente sa: «Dette er den beste ferien jeg noensinne har hatt.» Å se en 60 år gammel kvinne skuffe sement og grus inn i en blandemaskin kan ikke annet enn overraske enhver bygningsarbeider.

Etter bare fire måneder var prosjektet fullført. Det ble lagt planer med tanke på innvielse av stevnehallen, men datoen for innvielsen viste seg å falle sammen med Mitterrands uventede besøk. På grunn av den muligens eksplosive, politiske situasjonen bad myndighetene Jehovas vitner om å avlyse sitt arrangement. Han som hadde ansvaret for sikkerheten, hadde imidlertid ved en tidligere anledning sett et av Jehovas vitners stevner i Frankrike og sa: «Jeg kjenner dere. Det er ikke dere vi kommer til å få problemer med. Bare treff de nødvendige sikkerhetstiltak; vi skal ikke forstyrre møtene deres.»

Over 1500 var til stede ved innvielsen. Det fine programmet nådde sitt høydepunkt da Lyman Swingle, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, holdt innvielsestalen. Det at så mange kom til dette møtet til tross for de politiske urolighetene, vitnet om lojalitet mot Jehovas rike, en lojalitet som bærer frukt i Ny-Caledonia, hvor en har nådd et høydepunkt på 889 Rikets forkynnere. De 2145 som var til stede ved feiringen av minnet om Kristi død i 1986, vitner om at det er utsikter til ytterligere vekst.

De politiske uroligheter viser tydelig at de fleste ny-caledoniere ser hen til at menneskelige regjeringer skal løse deres problemer. De som er lojale mot Guds rike, setter derimot sin lit til Guds styre. Under urolighetene stod det på et skilt som var satt opp på østkysten av øya: «Ut med Jehova!» Men Jehova, representert ved hans opprettede rike, er kommet for å bli. Det er også «hans lojale». — Salme 37: 28, NW; se også versene 9—11, 22, 29 og 34.

[Fotnote]

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

AUSTRALIA

[Kart]

NY-CALEDONIA

Lifou

LOYALTY-ØYENE

Nouméa