Min generasjon — unik og høyst privilegert!
Fortalt av Melvin Sargent
MANGE unge i dag er født inn i en familie med Jehovas vitner. Men i 1896 var dette virkelig et sjeldent privilegium. Helt fra jeg var liten, lærte mor meg å frykte Jehova på rette måte og å verdsette hans Sønns gjenløsningsoffer. Så jeg tilhører en unik og høyst privilegert generasjon — jeg er såpass gammel at jeg kunne se begynnelsen av tegnet på Kristi nærvær i 1914, men likevel såpass ung at jeg kanskje kan oppleve at det blir fullendt i Harmageddon. — Matteus 24: 3, 33, 34, NW.
En god start i livet med kjærlig oppdragelse
Som barn ble jeg oppdratt med kjærlighet og omsorg. Men til sine tider var denne oppdragelsesmetoden slik at enkelte i dag kanskje ville betrakte den som streng. Jeg kan huske at jeg en gang lekte med en eldre gutt som plutselig begynte å bruke ord som var helt nye for meg, og mor hørte det. «Det er stygge ord som du aldri må bruke,» sa hun til meg og brukte mer enn bare ord for å innprente meg det! Men jeg var klar over at den måten hun tuktet meg på, var et uttrykk for kjærlighet og omsorg, og jeg kan huske at jeg lurte på hvorfor moren til Jimmie ikke hadde tuktet ham. Var hun kanskje ikke nok glad i ham?
Vi var den eneste familien av Jehovas vitner i Jewell fylke i Kansas. Far var ikke en innviet tjener for Jehova, men han ledet villig et bibelstudium med oss barna. Min søster, Eva, var eldst, og Walter var 16 måneder eldre enn jeg. Hver kveld måtte vi hjelpe til med oppvasken. Men Walter fant ofte en unnskyldning for å slippe. Eva og jeg brukte imidlertid dette som en daglig anledning til å snakke om bibelske sannheter, så det kjedelige ble et lyspunkt. Senere forstod jeg at de som løper fra ansvar og ikke vil påta seg forpliktelser, går glipp av mange velsignelser. Det skjedde med Walter, som senere forlot sannheten.
Den kjærlige og omsorgsfulle oppdragelsen vår brakte gode resultater den 4. august 1912. Da stod Eva og jeg opp før daggry og drog 15 kilometer med hest og vogn for å rekke det første toget til Jamestown i Kansas. En pilegrim, betegnelsen på reisende bibelstudenter, var på besøk der, og dette skulle være første gangen vi traff bibelstudenter utenfor hjemmet vårt. Det var også den dagen vi ble døpt.
Selv om jeg bare var 16 år, spurte jeg pilegrimen om jeg kunne begynne i heltidstjenesten, som da ble kalt kolportørarbeid. Han oppfordret meg til å skrive til Selskapet Vakttårnet. Men siden det fremdeles var behov for meg hjemme, måtte jeg utsette det. I mellomtiden brukte jeg fritiden til å hjelpe bibelstudentene i Jamestown med å dele ut traktater i cirka 75 omkringliggende byer.
Jeg forkynte også ved andre anledninger. En gang vår kvinnelige husvert kom til byen på forretningsreise og bodde hos oss noen dager, gav jeg henne en traktat. Den må ha gjort inntrykk på henne. Men etter at hun drog tilbake til Iowa, tok det 30 år før jeg fikk se henne igjen. Hun var blitt adventist og var ikke interessert i ’min religion’. Hun hadde imidlertid en jordeiendom som hun trengte noen til å ta hånd om, og siden hun ikke visste om noen «virkelig kristen mann» i sitt religionssamfunn som hun kunne stole på, vendte hun seg til meg. Den godtgjørelsen hun gav meg, hjalp meg til å fortsette i heltidstjenesten i flere år. Dette var en god bekreftelse av Forkynneren 11: 1: «Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen», og av det Jesus en gang sa: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» — Matteus 6: 33.
Uforglemmelige inntrykk
I 1913 var jeg på mitt første stevne. Det gjorde inntrykk på meg å se at 41 nye ble døpt, og jeg ble også oppmuntret til å tenke at jeg med min gode begynnelse (jeg hadde vært døpt i ti måneder) kanskje kunne ha et visst håp om å klare å utvikle en «kristuslignende karakter» innen 1914, så jeg kunne befeste mitt ’kall og min utvelgelse’. Det gjorde også inntrykk på meg å se så mange røde og gule bånd. Kolportører som lette etter partnere, gikk med røde bånd, og de som ville slå seg sammen med dem, gikk med et gult bånd.
Et høydepunkt for meg under stevnet i 1914 var at jeg fikk se Skapelsens fotodrama og ble litt bedre kjent med bror Russell. Han hadde et varmt vesen og viste at han hadde et ekte ønske om å gi sine tilhørere oppmuntrende opplysninger. Han var sympatisk og villig til å høre på dem som kom til ham med problemer. Men han var ikke for stor for en og annen tenåringsspøk. En dag jeg stod og delte ut tekstbøker til Skapelsens fotodrama, gikk han fort forbi. Jeg tilbød ham et eksemplar og lot som om jeg ikke kjente ham igjen. Først gikk han forbi, men så snudde han, lo og takket og lot meg forstå at han hadde oppfattet spøken.
I 1917, da jeg var 21 år, kunne jeg endelig begynne i kolportørarbeidet. Den første verdenskrig hadde allerede vart i nesten tre år. Med en koffert i hånden, massevis av bøker og 30 dollar i lommen drog jeg til Nebraska sammen med min partner, Ernest Leuba, en eldre, erfaren kolportør. Vi opplevde både positive og negative ting. Jeg husker at vi en gang bestemte oss for en rask metode for å levere bøker. Vi brukte da noen kort hvor det stod at vi tilbød folk boken Den fuldbyrdede Hemmelighed til gratis gjennomsyn i to dager, og at de kunne få den for 60 cent når vi kom tilbake. En formiddag lånte vi ut ti bøker hver på denne måten. To dager senere fikk jeg levert sju av bøkene mine, mens bror Leuba, som hadde arbeidet i et strøk hvor det stort sett bodde katolikker, bare fikk levert én. For å få tilbake en av de bøkene han hadde lånt ut, måtte han gå til den katolske presten på stedet, for den var gått videre til ham. Så vi fant fort ut at den raske metoden vår egentlig ikke var så god som det å bruke mer tid på å snakke med folk.
Vi hadde naturlig nok svært lite penger, og det betydde at vi iblant var ganske oppfinnsomme når det gjaldt å tenke ut måter vi kunne spare på. Da vi senere flyttet til et nytt tildelt distrikt, i Boulder i Colorado, kjøpte vi derfor billett til den nærmeste stasjonen på den andre siden av grensen mellom statene. Så gikk vi av toget og kjøpte en ny billett med neste tog til resten av reisen. Hvorfor? Jo, for det kostet to cent pr. engelske mil innen en og samme stat, men det kostet mer etter at vi hadde kommet over grensen til en ny stat. I tillegg til at vi sparte penger, kunne vi bruke avbrekket til uformell forkynnelse.
Problemfylt krigstid og en ny begynnelse
Vi var nå kommet inn i 1918, og De forente stater var blitt innblandet i krigen. Bibelstudentene begynte å få voldsom motstand, og dermed ble det klart hvem som var fryktsomme, og hvem som ikke var det. Noen av de brødrene som tilhørte den aldersgruppen hvor de kunne tas ut til tvungen militærtjeneste, nektet å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner, men gikk med på å utføre tjeneste som ikke-stridende.
Da jeg møtte til sesjon, forlangte jeg å bli fritatt, siden jeg var en Ordets tjener. Jeg mente jeg hadde et godt grunnlag for argumentene mine, og innkallelsen ble utsatt mens saken ble sendt til appellinstansen. Der mente de noe annet, og kravet mitt ble ikke tatt til følge. Denne forsinkelsen bidrog imidlertid til at jeg slapp å komme i fengsel, for nå var det innhøstningstid, og jeg fikk utsettelse til dette nødvendige arbeidet på farmen til foreldrene mine var unnagjort. Til slutt ble det bestemt at jeg skulle innkalles 15. november. Krigen endte 11. november. Hvis den hadde vart bare fire dager til, hadde jeg kommet i fengsel.
Det gikk ikke like bra med alle som ville være nøytrale kristne. På et stevne i Denver traff jeg en av dem, en bror som var skallet. Han fortalte at han var skallet fordi en fanatisk gjeng hadde bundet ham fast til et tre og helt varm tjære over ham. «Kvinnene i flokken var verst,» sa han. Han hadde barbert vekk alt håret for å bli kvitt tjæren. Så smilte han bredt og sa om det han hadde opplevd: «Jeg ville ikke ha unnvært det for alt i verden.»
Noen av de ansvarlige brødrene ved Selskapet Vakttårnet ble med urette fengslet fordi de inntok en kompromissløs holdning. Men i 1919, mens de fremdeles satt i fengsel, ble de gjenvalgt til sine stillinger i Selskapet, til tross for at frafalne prøvde å få skiftet dem ut. De trofaste brødrene tok dette som et tegn på Jehovas godkjennelse. Fylt av glede og ansporet av at de fikk mer av den hellige ånd, var de nå mer enn noen gang før bestemt på å ta fatt på forkynnelsen om Riket igjen og å avsløre det hyklerske presteskapet, som ikke støttet Guds rike. Et fullstendig brudd med Babylon hadde begynt.
Den 24. februar 1918, etter at USA var blitt innblandet i den første verdenskrig 6. april 1917, holdt bror Rutherford for første gang det fascinerende foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Det var i Los Angeles i California.
Viktige forandringer i årenes løp
Lydia Tannahill og jeg hadde vært venner i sju år og stort sett holdt kontakt ved å skrive til hverandre. Etter å ha tenkt oss om under bønn fant vi ut i 1921 at det ville være best for oss å benytte oss av den innrømmelsen Paulus gjorde da han anbefalte den ugifte stand, nemlig at «han som gir sin jomfruelighet vekk i ekteskap, gjør vel». (1. Korinter 7: 38, NW) Vårt ekteskap var en gave fra Jehova og fikk våre hjerter til å glede seg. Men det tok ikke lang tid før vi ble stilt overfor en krise. Reisingen vår gjorde en gammel ryggskade Lydia hadde, akutt, og hjertet mitt, som var lojalt og kjærlig, begynte å slå langsomt. Legene kalte det «et trett hjerte». Så fikk jeg anemi. Vi ble begge svakere og svakere. Vi ble rådet til å skifte klima og til ikke å reise så mye hver dag. Det passet bra at vi hadde et mobilt hjem, for det hjalp oss til å følge dette rådet. September 1923 tilbrakte vi så på veien til California.
Fordi jeg tilhører denne høyst privilegerte generasjon, har jeg kunnet se hvordan Jehovas synlige organisasjon har utviklet seg i årenes løp. Jeg opplevde den tiden da Los Angeles for første gang ble inndelt i distrikter til hver enkelt forkynner, den gangen vi begynte å forkynne på søndagene, og den gangen vi fikk vårt nye navn, Jehovas vitner, i 1931. Det var fascinerende å se de justeringene som ble foretatt i 1932 og 1938 som førte til at eldste ble utnevnt på en teokratisk, ikke på en demokratisk måte. Og det har vært en glede å se uklare spørsmål, for eksempel spørsmålene om nøytralitet og blodets hellighet, bli klargjort.
Selv om jeg hadde sluttet i kolportørarbeidet i 1923, hadde jeg alltid pionerånd. I 1943 kunne jeg så slutte meg til pionerenes hurtigvoksende rekker igjen. I 1945 fikk jeg det privilegium å bli spesialpioner, og jeg tjente som det i ni år, til mitt ’trette hjerte’ laget vanskeligheter for meg igjen. Siden 1954 har jeg tjent som alminnelig pioner.
Lydia og jeg var gift i 48 år, til hun i 1969 fikk et nytt oppdrag, idet hun fikk en arv som var «gjemt i himmelen» for henne, noe som jeg også håper å få del i i sin tid. (1. Peter 1: 4) Selv om vi ikke ble velsignet med barn, ble vi velsignet med et ekteskap som mange betraktet som ideelt. Tapet av henne var stort, men det at jeg var travelt opptatt med teokratiske interesser, hjalp meg til å komme over det. Senere giftet jeg meg med en erfaren pioner jeg hadde kjent i mange år, Evamae Bell. Vi var gift i 13 år, til hun også gikk bort.
Min generasjon — unik på en spesiell måte
Fra tid til annen er det noen som har spurt meg: «Hva er det største du har opplevd i sannheten?» Uten å nøle svarer jeg: «Å se at de bibelske profetiene som innviede menn skrev under inspirasjon for mange hundre år siden, går i oppfyllelse i min generasjon.»
De som tilhører min generasjon, men som er utenfor den teokratiske organisasjon, er blitt akkurat slik Skapelsens fotodrama i 1914 sa at de skulle bli: glade i penger, nytelsessyke og æresyke. Vi som er innenfor Herrens organisasjon, har på alle mulige måter prøvd å henlede deres oppmerksomhet på livets budskap. Vi har brukt slagord, helsides annonser, radioprogrammer, høyttalerbiler, reisegrammofoner, gigantiske stevner, opptog med marsjerende som har gått med plakater, og en voksende hær av forkynnere som går fra hus til hus. Denne virksomheten har skilt dem som støtter Guds opprettede rike, fra dem som er imot det. Det var dette arbeidet Jesus forutsa skulle utføres i min generasjon! — Matteus 25: 31—46.
Helt til mitt ’trette hjerte’ slår sitt siste slag, vil det fortsette å slå i verdsettelse av at jeg har hatt det privilegium å tilhøre en unik generasjon. Det vil fortsette å slå i begeistring over at jeg nå har det privilegium å se millioner av smilende ansikter som kan fortsette å smile i all evighet.
[Bilde på side 23]
Melvin og Lydia Sargent som kolportører i 1921
[Bilde på side 24]
Melvin og Evamae Sargent i 1976