’Kjøp av tid’ i Italia
DA APOSTELEN Paulus var i Roma, oppfordret han to ganger sine medkristne inntrengende til å ’kjøpe den rette tid’. (Efeserne 5: 15, 16; Kolosserne 4: 5) Hans lesere i det første århundre reagerte positivt på oppfordringen. De var hele tiden på utkikk etter muligheter til å forkynne det «gode budskap» og hjelpe andre til å bli tilbedere av den sanne Gud. — Matteus 24: 14, NW.
Vår tids tjenere for Jehova i Italia, hvor Paulus skrev disse brevene, reagerer også positivt på Paulus’ råd. På samme måte som de første kristne er de på utkikk etter muligheter til å øke sin andel i forkynnelsen av Riket. Hvordan finner de den «rette tid»?
Fordeler ved å tone flagg
Giuseppe, et eldre Jehovas vitne i Roma som er heltidstjener, minnes den tiden da han hadde verdslig arbeid. Han hadde forvisset seg om at alle kollegene hans visste at han var et Jehovas vitne. Det førte til at han fikk en mulighet til å kjøpe den «rette» tid til å dele Bibelens sannheter med andre. En dag fikk han i oppdrag å lære opp en mann som het Gianni. De andre arbeiderne fortalte Gianni med en gang at han som skulle instruere ham, var et Jehovas vitne. Så snart Gianni ble alene med Giuseppe, sa han til ham: «Nå snakker vi om jobben, men i spisepausen har jeg lyst til å høre om Jehova.»
De hadde flere drøftelser i spisepausene. Giuseppe fortalte Gianni at Gud har et navn, Jehova. Han forklarte også hva som er Guds hensikt med jorden. Men hva hendte da opplæringstiden var over? «Jeg gav ham telefonnummeret mitt og noe bibelsk litteratur,» sier Giuseppe. «Han tok imot litteraturen, men sa: ’Hvis jeg finner noe i disse publikasjonene som ikke er i harmoni med Bibelens sannhet, vil jeg komme tilbake og bevise at du tar feil, og det mens alle kollegene dine hører på.’»
Månedene gikk. Ikke ett ord fra Gianni. «Men så en dag ringte han og sa at han hadde lyst til å treffe meg,» fortsetter Giuseppe. «Vi møttes, og han hadde en lang liste med spørsmål. Vi snakket sammen i ti timer! Og han tok imot mitt tilbud om et regelmessig bibelstudium.» Hva ble resultatet? Giuseppe sier: «De positive forandringene som han gjorde, gjorde så sterkt inntrykk på kona hans og moren hans at de også begynte å vise interesse for bibelstudiet. I dag er Gianni, kona hans og moren hans trofaste tjenere for Jehova.»
Tvunget til å brenne sin bibel
Rett kristen oppførsel kan føre til at det blir den «rette tid» til å dele Bibelens sannheter med andre. Som apostelen Paulus sier, kan god oppførsel «være en pryd for Guds, vår frelsers lære». — Titus 2: 10.
Pietro, som nå er et vitne i slutten av 20-årene, følte seg tiltrukket av denne «lære» på grunn av den kristne oppførsel en av klassekameratene hans la for dagen. «Jeg gikk i femte klasse,» minnes Pietro, «men jeg husker fremdeles denne guttens oppførsel. Han var den eneste i klassen som ikke ville delta i religionsundervisningen.» En dag spurte Pietro denne gutten hvorfor han alltid gikk ut når de hadde religionsundervisning. Gutten forklarte at han var fritatt for undervisningen fordi han var et Jehovas vitne. Dette vakte Pietros interesse. Han spurte gutten om han ville skaffe ham en bibel. Etter å ha lest en del i Bibelen «forstod jeg at den inneholdt sannheten,» sier Pietro. «Jeg bestemte meg for å følge den fra da av. Jeg tok med meg Bibelen på skolen og fortalte alle at jeg nå var et Jehovas vitne. Jeg var bare ti år gammel.»
Men da begynte problemene. Pietro fortsetter: «Den presten som underviste i religion på skolen, fortalte foreldrene mine at jeg brukte Bibelen på skolen, og han rådet dem til å ødelegge den. Da jeg kom hjem, prøvde mor å rive fra meg Bibelen, men jeg holdt den så fast jeg kunne. Da begynte mor å slå meg, og hun rev Bibelen ut av hendene mine. Etterpå tvang hun meg til å brenne min egen bibel.» Pietro mistet sin bibel, men ikke sin tro. Han tenkte: ’Så snart jeg blir voksen, skal jeg kjøpe meg en ny bibel og gå ut og fortelle andre om dens budskap.’
To år gikk. Da fikk Pietro rede på at det ble holdt et bibelstudium i hjemmet til en av vennene hans. I all hemmelighet overvar han studiet. Han forteller: «En dag sa jeg til foreldrene mine at jeg hadde bestemt meg for å bli et Jehovas vitne. ’Denne gangen skal ingenting få meg til å forandre mening!’» Da foreldrene så hvor bestemt deres 12 år gamle sønn var, gav de etter. Med en gang begynte Pietro å overvære møtene i Rikets sal. Fire år senere ble han døpt som et Jehovas vitne. I dag, 18 år etter at han første gang lærte om Bibelens sannhet på grunn av en av hans klassekameraters gode oppførsel, kjøper Pietro den «rette tid» ved å tjene som heltidstjener i Italia.
Nidkjær 70-åring
Mafalda, en kristen kvinne i Livorno, er en av de over 22 000 nidkjære pionerer, eller heltidstjenere, i Italia. Hun begynte som pioner da hun var 56 år gammel. «Pionertjenesten krever at en bruker minst 1000 timer i året i forkynnelsesarbeidet,» forklarer hun. «Siden dette er et viktig budskap, bruker jeg 2000 timer hvert år i pionertjenesten.» Nå er Mafalda 70 år. Hvilke planer har hun? «Iblant de første kristne var det hardt arbeidende husmødre som tok del i forkynnergjerningen,» sier hun. «I likhet med dem ønsker jeg å fortsette å gjøre kjent Guds rike. Det er mitt mål i livet.»
Fra de snødekte Alpene i nord til middelhavsøya Sicilia i sør gjenspeiler virkelig vår tids Jehovas vitner i Italia den nidkjærhet som deres trosfeller i det første århundre la for dagen. Hver dag i året bruker de gjennomsnittlig over 100 000 timer i forkynnelsen av Riket. Med hvilket resultat? Det siste året var det nesten 12 000 personer som ble døpt og ble ordinerte tjenere for Jehova. Sammen med 131 000 andre vitner for Jehova i Italia ’kjøper de den rette tid’.