Rapport fra Rikets forkynnere

Trofasthet blir belønnet

I ITALIA fikk fru B— for 15 år siden kjennskap til sannheten. Hun var da 15 år gammel. Hun gjorde imidlertid ingen fremskritt og giftet seg snart med en ikke-troende. Men sannhetens såkorn hadde slått rot i hennes hjerte, og for omkring ett år siden begynte hun igjen å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og å overvære møtene. Mannen hennes var sterkt imot dette og truet med å kaste henne ut av hjemmet. Av og til slo han henne så voldsomt at hun måtte ha legehjelp. En kveld stormet han inn i Rikets sal under et møte, slo til en bror, knuste glasset i inngangsdøren og brølte i raseri.

Da hun kom hjem etter møtet, kom hun ikke inn fordi mannen hadde låst døren. Uten å miste motet drog hun til politistasjonen for å forklare hva som hadde skjedd. Etterpå overnattet hun hos en tante. To dager senere fikk hun lov av mannen til å komme hjem igjen.

Ektemannen, som er godt kjent av de fleste i byen, begynte nå å anklage Jehovas vitner offentlig og gi uttrykk for at de hadde ødelagt familien hans. Presteskapet støttet ham i denne «kampanjen» mot Jehovas vitner. En prest sørget for eksempel for at det ble satt opp selvklebende merker på husdørene i byen. På merkene stod det: «JEHOVAS VITNER: Ikke forstyrr freden i denne familien. TAKK!» Alle snakket om Jehovas vitner og hånte og spottet dem. Men trass i dette fattet brødrene mot og tjente enda mer nidkjært enn før. De fleste familier ville ikke ha det ovennevnte merket på døren sin. Det ble rapportert at presten betalte noen gutter 100 lire for å klistre merkene på dørene.

I mellomtiden fikk fru B— beskjed av sin mann om at hun måtte forlate hjemmet, siden han allerede hadde tatt ut separasjon. Men nå begynte det å skje visse ting i byen. En nærradiostasjon laget et program om det som hadde skjedd, og kalte det «en tvilsom affære» og «simpel oppførsel». Brødrene forklarte i programmet at merkene var blitt klistret opp på dørene uten at de som bodde der, hadde samtykket i det, noe som ble vist ved at de ble klistret opp om natten. Det ble også klistret opp merker der hvor det bodde Jehovas vitner eller slike som satte pris på deres besøk. Reporteren roste Jehovas vitner og sa at de var «spesielt høflige» mennesker, og at de var «svært vennlige».

Med tiden måtte ekteparet møte for dommeren i forbindelse med separasjonen som ektemannen hadde tatt ut. Dommeren roste fru B— for at hun hadde gitt uttrykk for at hun ikke ønsket separasjon, og mens de ventet på rettsavgjørelsen, tilkjente dommeren henne foreldremyndigheten. Hun og barna kunne fortsette å bo i hjemmet, og ektemannen ble dømt til å betale et månedlig bidrag på 250 000 lire. Ektemannen protesterte og sa: «De kan ikke bo der. Det er min mor som eier huset.» Dommeren svarte: «Du ønsker å være ektemann og sjef, og du krever at din kone skal si ja hele tiden. En eneste gang har hun sagt nei, med den følge at du snur opp ned på hele byen. Jeg kunne ha forstått deg hvis hun hadde vært utro. Men det at hun foretrekker en bestemt tro framfor en annen, har ikke du noe med å blande deg bort i.»

Fru B— er nå en lykkelig tjener for Jehova. (Matteus 5: 10) Byens innbyggere har forandret holdning, og mange er interessert i å drøfte Bibelen. De er skjønt enige om at det ikke er Jehovas vitner som forstyrrer freden i familien. Så selv om det fremdeles skulle finnes noen klistremerker på en og annen dør, spiller det ingen rolle lenger.