Et folk som «med iver gjør gode gjerninger» i Kenya
«DETTE har jeg lett etter i hele mitt liv,» utbrøt en mann med hinduisk bakgrunn da han hadde overvært et stevne som Jehovas vitner holdt i Kenya for ikke så lenge siden. «Dette er noe helt for seg selv.»
Hva var det som hadde gjort så sterkt inntrykk på ham? «Her var folk med mange hudfarger og fra mange miljøer og land — og alle gikk godt sammen og var tydeligvis glad i hverandre,» sa han. Men hvordan var dette mulig i en verden som er så full av splittelse og rasefordommer? Hva kommer det av at det var mulig å finne en slik enhet og åndelig harmoni i Kenya?
De første pionerene banet veien
I 1931 drog Frank og Gray Smith med båt fra Sør-Afrika til Mombasa med 40 kartonger med bøker. Derfra foretok de en strabasiøs og farefull reise til Nairobi, hvor de distribuerte hele forsyningen av litteratur på en måneds tid. Begge fikk malaria, og Frank døde, trofast til det siste. Senere samme år foretok Robert Nisbet og David Norman en lignende ekspedisjon. De distribuerte innholdet av 200 kartonger med bøker og brosjyrer i Øst-Afrika. Ved disse anledningene ble sannhetens sæd sådd for første gang i Kenya.
I 1935 reiste så Gray Smith og hans kone sammen med Robert Nisbet og hans bror George ut på en reise for å ta seg av den interessen de hadde funnet. Denne gangen fikk Robert tyfoidfeber. De andre ble rammet av malaria og black-water fever. Dessuten møtte de motstand fra koloniens regjering, som utviste dem. Trass i alt dette leverte disse ivrige pionerene store mengder litteratur og la grunnlaget for framtidig vekst. En forkynner som arbeidet i et avsides landdistrikt i Kenya omkring 30 år senere, traff for eksempel til sin overraskelse en mann som hadde et eksemplar av boken Reconciliation (Forligelse). Den hadde hans bror anskaffet i 1935. Denne mannen er nå et av Jehovas vitner.
Veksten fortsetter
Først i 1949 kom det et Jehovas vitne som ble fastboende i Nairobi, hovedstaden i Kenya. Det var Mary Whittington, som var blitt døpt i England bare ett år tidligere. Hun var nærmest intetanende om den isolasjon, de hindringer og den motstand hun skulle bli stilt overfor. Men hun oppnådde likevel den glede å se ’den minste bli til tusen’. (Jesaja 60: 22) Hun er nå 73 år gammel og tjener fremdeles som alminnelig pioner.
Bill og Muriel Nisbet, de første fra Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead som ble sendt til Kenya, ankom i 1956. På den tiden var det fremdeles raseskille i landet, og administrasjonen i kolonien hadde fastsatt lover som hemmet forkynnelsen og forbød møter hvor over ni personer var til stede. Ekteparet Nisbet kunne derfor bare arbeide i europeiske distrikter og ellers ha uformelle samtaler med afrikanere når anledningen bød seg. Likevel ble det vekst i arbeidet.
I 1962 ble Jehovas vitners arbeid juridisk anerkjent. Kort tid senere, i 1963, ble landet avkolonisert, og døren ble dermed åpnet til ytterligere utvidelser av vår kristne virksomhet. Nå var det mulig å fremstille trykksaker på swahili, og eldste i Jehovas vitners menigheter fikk myndighetenes tillatelse til å foreta vielser. Fra da av har Jehovas vitner kunnet hjelpe nesten 2000 ektepar til å få legalisert sitt ekteskap.
I 1972 ble avdelingskontorets fine, nye bygning innviet. Den hadde en fordelaktig beliggenhet i Nairobi. (Bygningen er senere blitt utvidet.) Kontoret i Kenya stod nå bedre rustet til å føre tilsyn med Rikets arbeid i de ti østafrikanske landene som det hadde ansvaret for, og til å dekke behovet for litteratur på de forskjellige lokale språkene.
Gode eksempler på iver og nidkjærhet
De som forkynner det gode budskap i Kenya, legger for dagen den samme iver i arbeidet med å gjøre gode gjerninger som de kristne i det første århundre var kjent for. (Titus 2: 14) De lar ikke vanskeligheter hindre dem i å hjelpe andre til å tilegne seg nøyaktig kunnskap om Bibelen.
En av forkynnerne ble for eksempel oppfordret av avdelingskontoret til å besøke en interessert mann som var blind, og som bodde 26 kilometer borte. Forkynneren tok regelmessig turen til ham på sykkel og ledet et bibelstudium med ham. Denne mannen hadde lidd av depresjon i forskjellige stadier og hatt mange negative tanker, men nå er han selv et Jehovas vitne og er ivrig opptatt med å gjøre andre kjent med Guds løfter om at paradiset skal gjenopprettes, og at blindes øyne skal åpnes. — Jesaja 35: 5.
Mange bor slik til at de må gjøre seg store anstrengelser for å kunne overvære kristne møter. En 70 år gammel kvinne går omkring ti kilometer for å komme på de ukentlige møtene. Underveis vasser hun gjennom en av Kenyas største elver, selv om krokodiller kan ligge på lur i nærheten. Av og til er strømmen så stri at den nesten river henne med seg. Men hun synes at de åndelige festmåltidene er vel verd anstrengelsene. For et enestående eksempel når det gjelder å vise iver!
Et annet godt eksempel når det gjelder å vise iver og verdsettelse, har vi i en forkynner som gikk i ni timer for å komme til et kretsstevne. Dette gjorde han til tross for at han hadde penger nok til å kunne ta bussen. Hvorfor? Kjærligheten motiverte ham til å gi pengene sine til en han studerte Bibelen med, for at også han skulle få mulighet til å glede seg over stevneprogrammet. Ja, i Kenya er det tydelig at mange viser kjærlighet og «med iver gjør gode gjerninger» på grunnlag av nøyaktig bibelkunnskap.
Pionerånd
Den rette iver er også i høy grad blitt lagt for dagen på en enestående måte i heltidsforkynnelsen eller pionertjenesten. Mange har funnet glede i denne tjenesten til tross for de vanskelige omstendigheter de har å kjempe med. En ung alminnelig pioner tjener i havnebyen Mombasa, hvor klimaet er varmt og fuktig. For noen år siden hadde han fått begge ben amputert på grunn av en lastebilulykke. Mens han lå på sykehuset, tenkte han på å begå selvmord, og han tigget sykepleieren om å få en dødelig injeksjon, men hun avslo. Etter at han ble utskrevet, fant han Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen sammen med dem. Dette førte ham fram til dåpen og et nytt liv i heltidstjenesten. Nå sprudler han av iver og takknemlighet.
Et stort antall mødre som har ansvar for barn, er også blitt alminnelige pionerer. Blant disse er en kvinne som har tre barn. Hun lider også av for høyt blodtrykk og har dessuten en talefeil. Hun er nødt til å ha heltidsarbeid, og mannen hennes er ikke et av Jehovas vitner. Likevel er hun en lykkelig pioner. Det er selvfølgelig ikke bare mødre som er alminnelige pionerer. En far som har åtte barn å ta seg av, og som dessuten har skiftarbeid, kunne også for kort tid siden begynne som pioner.
Mange som ikke har mulighet for å være alminnelige pionerer, har likevel en glødende pionerånd. De forsøker å finne anledning til å delta i heltidstjenesten som hjelpepionerer og benytter 60 timer i forkynnelsesarbeidet hver måned.
I april måned både i 1984 og i 1985 deltok over tredjeparten av alle forkynnerne i Kenya i en eller annen form for heltidstjeneste. I en menighet var det 73 forkynnere som var hjelpepionerer, i tillegg til de fem alminnelige pionerene. Menighetens øvrige 28 medlemmer hadde et gjennomsnitt på 64,6 timer, selv om mange av dem ennå ikke var døpt. Som et resultat ble det i alt ledet 233 bibelstudier.
Alder behøver heller ikke å være noen hindring. En 99 år gammel bestemor begynte å tjene som hjelpepioner. Trass i sine fysiske begrensninger lar hun frimodig sitt lys skinne blant unge og gamle. (Matteus 5: 16) Ved hennes anstrengelser har mange fått hjelp til å bli Rikets forkynnere, og de blir varme om hjertet når de tenker på denne bestemorens hengivenhet og pionerånd. Ja, mange er blitt stimulert til å framelske pionerånd ved at andre ’med iver har gjort gode gjerninger’.
’Småbarn og spedbarn synger hans pris’
Også de yngste, som ennå ikke er døpt, går med iver og glede sammen med foreldrene sine og forkynner det gode budskap om den sanne Gud for andre mennesker. (Matteus 21: 16) Under en spesiell kampanje arbeidet en fire og et halvt år gammel pike sammen med foreldrene sine i et isolert distrikt. Hun var ute i felttjenesten 160 timer den måneden og leverte 27 bøker, 66 brosjyrer og 47 blad til folk som var interessert i Bibelen.
Også på skolene er det mange som «med iver gjør gode gjerninger». I et landdistrikt utenfor Nairobi fikk en gutt i barneskolen anledning til å hjelpe læreren sin til å finne veien til evig liv. Guttens mor hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Da læreren i en time kom inn på forestillingen om liv etter døden, nevnte denne gutten på en høflig måte at moren hans hadde lært ham noe annet ut fra Bibelen. Dette vakte lærerens nysgjerrighet. Hun tok kontakt med guttens mor, som satte henne i forbindelse med et mer erfarent Jehovas vitne. Nå er læreren selv med på å forkynne Bibelens sannhet for andre, takket være et barns frimodighet. Dette er et fint eksempel på den iver som finnes blant kristne barn i vår tid.
Fortsatt fremgang i vente
Over halvparten av Kenyas befolkning har ennå ikke fått høre det gode budskap om Riket. På grunn av de store avstandene kan noen av de isolerte distriktene bare bli gjennomarbeidet én gang i året. Når forkynnerne besøker dem som bor i slike distrikter, blir de gjerne møtt med følgende hilsen: «Hvor har dere vært? Vi har savnet dere.» Når de så har forkynt på stedet i noen dager eller uker og tiden er inne til å dra, synes de det er rørende når folk sier: «Skal dere forlate oss igjen? Hvordan skal vi da komme videre?» Det blir heldigvis ordnet med at noen går tilbake til de fleste av disse åndelig sultne menneskene.
Det er nå 3686 Rikets forkynnere i Kenya. Da høytiden til minne om Kristi død ble holdt i 1986, var det 13 067 til stede. Dette var nesten fire ganger så mange som antall Jehovas vitner i landet. Tidligere alkoholikere, bråkmakere, bandeledere, pengeutpressere, spiritister og andre har foretatt store forandringer i sitt liv og går nå på sannhetens smale vei. Hva sier dette oss om framtiden?
Det er tydelig at vi kan vente fortsatt fremgang. Ja, folk i Kenya tar godt imot ’det gode budskap om riket’. (Matteus 24: 14, NW) Mange har sluttet seg til Jehovas vitner, et folk som «med iver gjør gode gjerninger». De skiller seg derfor ut som et spesielt folk som er fri for raseskille og andre hindringer og nyter sann enhet. Ja, det er riktig at dette er «noe helt for seg selv».
[Kart på side 22]
(Se den trykte publikasjonen)
KENYA
Nairobi
Mombasa
[Bilde på side 23]
Flere tusen swahilitalende deltagere var til stede ved det stevnet som ble holdt i desember 1985, og som hadde temaet «Bevar din ulastelighet»
[Bilde på side 24]
Lærerike bibelske skuespill ble fremført på swahili og engelsk
[Bilde på side 25]
Dåpen var et vitnesbyrd om Jehovas velsignelse