Lovet være Gud, han som er livets Kilde og gir vekst

Fortalt av Eduard Warter

DE MAJESTETISKE fjellryggene med de dype, trange juvene og brede dalene innimellom er en fryd for øyet. Elver fosser gjennom kløfter og vanner hager, vinmarker og jorder på de fruktbare slettene. Men gir de som ser dette, pris til livets Kilde, som gjør slik vekst mulig? — Salme 36: 10.

Dette solrike, fjellendte landskapet ligger i Kirgisija — en folkerik sovjetrepublikk i Sentral-Asia. Titusener sovjetborgere av tysk avstamning bor der. Min familie bodde også på dette fruktbare stedet en tid, og vi hadde stor ærefrykt for den Gud som gir en slik vekst. Ja, vi lovpriste ham og snakket åpent med andre om hans store gjerninger.

Lydig mot livets Kilde

Da jeg ble født, i 1901, bodde foreldrene mine i Memelområdet (nå Klaipeda), som da var en del av Øst-Preussen, ved den baltiske kyst, cirka en mil fra den russiske grensen. Da jeg gikk på skolen, brøt den første verdenskrig ut, og vi ble øyenvitne til massemordenes redsler. Vi tyskere som bodde like ved grensen til Russland, hadde stått på god fot med våre russiske naboer og spurte nå oss selv: ’Hvem er det som har skylden? Hvilken side står Gud på?’ Men på skolen ble nasjonalfølelsen tent av slike slagord som: «For Gud, keiseren og fedrelandet».

Senere, etter krigen, var jeg blitt så påvirket av dette at jeg meldte meg frivillig til å tjenestegjøre i grensevakten og senere i den tyske hær i Königsberg, nå Kaliningrad. I hæren kom jeg til den konklusjon at en vanlig soldat bare var en brikke som ble flyttet hit og dit slik andre fant det for godt. Like etter at Litauen hadde annektert Memelområdet i januar 1923, skrev moren min til meg: «Du bør ikke gå i krig, for det femte bud lyder: ’Du skal ikke slå i hjel.’ Bibelstudentene [Jehovas vitner] går heller ikke i krig.» Jeg var forvirret. Hvem var disse bibelstudentene? Da jeg kom hjem på permisjon, fikk jeg høre om deres grunnleggende bibelske sannheter. Det gjorde et dypt inntrykk på meg — mitt religiøse og politiske livssyn ble helt forandret.

Nå forstod jeg at enden var nær, og at den nåværende, onde tingenes ordning skulle bli erstattet av Guds rike. Hvorfor skulle jeg da bruke mer tid på å prøve å hjelpe Tyskland på fote igjen? Uten å nøle bestemte jeg meg for å slutte i militæret, og jeg vendte tilbake til min hjemby for å lære mer om disse sannhetene. I 1924 ble jeg døpt, og én ting jeg hadde klart for meg, var at dette skrittet betydde at jeg måtte tjene Gud i all evighet, ikke bare til en bestemt dato, og i enhver situasjon. Mitt hjerte var fylt av glede. Jeg hadde fått del i det største privilegium det er mulig for oss små mennesker å ha — å tjene den Høyeste og overbringe hans budskap til andre.

Jeg var fast bestemt på å vise meg dette privilegiet verdig. Vi hadde et stort landdistrikt med mange spredte bebyggelser og gårder å arbeide i. Om søndagene var det derfor ikke uvanlig at vi gikk mellom 10 og 12 timer for å besøke folk med budskapet. Andre troende som hadde god plass, tilbød seg å ha våre kristne møter hjemme hos seg. Det var ingen reise som var for lang og intet uvær som var for ille til at vi holdt oss borte fra disse verdifulle møtene. De styrket oss til de vanskelige tider som skulle komme.

Lovprisning også under motgang

Rikets arbeid begynte å vokse i de baltiske landene, og Selskapet Vakttårnets nordeuropeiske kontor i Danmark begynte nå å føre tilsyn med det. I 1928 giftet jeg meg, og min kone, Ruth, og jeg gikk i Hydekrug menighet. Mens våre brødre i Nazi-Tyskland ble utsatt for grusom forfølgelse, ble vi spart for dette — til 1939. Tidlig på morgenen den 22. mars fikk vi høre nyheten: «Memelområdet befridd! ’Der Führer’ kommer!»

Den illevarslende duren fra en rekke fly over hodet på oss fylte ørene våre hele formiddagen. Hitlers okkupasjon hadde begynt. Allerede dagen etter ble hjemmene til alle Jehovas vitner ransaket, og noen av vitnene ble arrestert. Litteraturen vår, til og med bibler, ble beslaglagt og brent offentlig på torget. Så snart vår virksomhet ble forbudt, begynte vi å arbeide under jorden. Litteraturen gikk på omgang, og vi besøkte interesserte i det skjulte.

Da den annen verdenskrig brøt ut, ble jeg innkalt til militærtjeneste. Jeg nektet konsekvent, og den militære domstol i Berlin felte dødsdommen 10. april 1940. Min kone ble hentet for å overtale meg til å gå inn i militæret. Hun var også urokkelig og satte seg i respekt hos en eldre offiser, som sa: «Jeg må innrømme at Deres holdning er helt riktig. Krig er umenneskelig.» Min kone måtte være uten en forsørger som kunne underholde henne, de fire barna våre og hennes aldrende mor. Klaget hun noen gang? I de få brevene hun fikk lov til å skrive, oppmuntret hun meg til å forbli lojal og til ikke å bli svak fordi jeg måtte forlate dem jeg var glad i.

I oktober 1940 ble dødsdommen annullert. Men jeg ble fremdeles holdt i varetekt i forskjellige fengsler. Til slutt havnet jeg i konsentrasjonsleiren i Stutthof i nærheten av Danzig (i dag Gdansk). Lojale vitner som allerede var i leiren, for eksempel Joseph Scharner, Wilhelm Scheider, Herman Raböse og Hermine Schmidt, skulle bli mine nære venner, og de styrket min tro.a Der, blant 30 000 internerte, som alle var dødsdømt og var berøvet alt håp, hadde vi det privilegium å fortelle dem om den trøst Jehovas rike gir.

Takknemlig for Jehovas godhet

I januar 1945, da krigen på østfronten rykket nærmere og nærmere, begynte evakueringen av leiren. Skipet «Wilhelm Gustloff» lå i havnen i Danzig og ventet på å ta oss med vestover. Men fordi vår eskorte ble bombardert av fly, kom vi for sent fram til båten. Vi rakk derfor ikke å bli med på en reise som viste seg å bli katastrofal, for båten sank, og det var bare forholdsvis få som overlevde.b Vi måtte så en tid oppholde oss i en stall på et inngjerdet område sammen med cirka 200 andre fanger. På grunn av de dårlige sanitære forholdene fikk jeg tyfoidfeber. Da kom befalingen: «Dra tilbake til Stutthof-leiren!» Jeg hadde høy feber og klarte nesten ikke å gå. Det var bare fordi jeg fikk hjelp av en bror, Hans Deike, at jeg greide den lange veien tilbake. Jeg måtte være ti dager på leirens sykeavdeling før feberen forsvant.

Den 25. april 1945 var vi på vei til kysten igjen. Jeg var fremdeles alvorlig syk, og søstrene strevde med å holde meg på bena. Ikke desto mindre sang noen av dem sangene våre. Vi ble stuet om bord i en primitiv lekter, og så begynte vår farefulle sjøreise. Siden det var over 400 om bord, gynget båten kraftig. Så for at den skulle være i trim, ble fanger slått og tvunget til å gå ned i det nederste lasterommet. Der lå folk bokstavelig talt oppå hverandre. De døde ble kastet over bord. Det var en velsignelse at vår lille gruppe på 12 Jehovas vitner fikk lov til å være oppe på dekk, og vi takket Gud for det.

Da vi neste morgen kom fram til Sassnitz på øya Rügen, var vi helt stivfrosne. De som bodde der, ville ikke ta imot oss, så de gav oss bare litt ferskt vann. Om natten mellom den 29. og 30. april grunnstøtte båten vår på et av de mange undervannsskjærene i nærheten av øya Eulenbruch. Slepebåten hadde løsgjort båten vår i et område som var fullt av miner, og hadde forsvunnet. Var dette en måte å bli kvitt oss på? Vi kunne høre at undervannsskjærene skrapte mot skroget, men vi stolte på at Gud ikke ville forlate oss.

Kystvakten fikk oss i land i gummibåter. Mannskapet ble under trussel om bruk av makt tvunget til å fortsette reisen med en annen båt. Alle de tyske havnene var okkupert av de alliertes tropper, så vi la veien utenom dem og gikk til slutt fra borde på den danske øya Møn. Endelig var vi frie. Vi spurte dem som stod der, om det var noen Jehovas vitner på øya. Innen to timer ble vi varmt omfavnet av to søstre. De som stod rundt, ble helt forundret. Så snart Selskapet Vakttårnets avdelingskontor fikk høre at vi hadde kommet, ble Filip Hoffmann sendt for å sørge for at vi fikk kjærlig omsorg og støtte. Hvor takknemlige vi var mot Jehova!

Gud gir liv og vekst

Vi kom snart til krefter igjen etter ildprøven, og i september gledet vi oss over å overvære et stevne som Jehovas vitner holdt i København. To unge kvinner som hadde lært sannheten å kjenne i Stutthof-leiren, en latvier og en ukrainer, ble døpt. Begge to drog tilbake til Sovjetunionen som våre åndelige søstre. Og Gud skulle gi oss enda større vekst.

Memelområdet var nå en del av den sosialistiske sovjetrepublikken Litauen. I juni 1946 drog jeg østover for å være sammen med familien min og handlet dermed i strid med de inntrengende advarslene jeg hadde fått fra russiske flyktninger. Jeg tok med meg en masse bibelsk litteratur. Da jeg krysset grensen, brydde ikke vaktene seg noe om litteraturen, men var mer interessert i all den hvitløken jeg hadde med meg. Brødrene ble svært glad for å få den dyrebare åndelige føden.

Jeg var fylt av takknemlighet overfor Jehova for at han på en så vidunderlig måte hadde bevart min familie gjennom krigen og den vanskelige tiden som fulgte, så vi kunne fortsette arbeidet vårt. Vi har aldri sluttet å lovprise Gud!

Et knusende slag

I september 1950 ble imidlertid alle Jehovas vitner i vårt distrikt arrestert og transportert til et annet sted. Mange av oss ble dømt til mellom 10 og 25 år i en arbeidsleir. Hele familien vår ble forvist til Sibir.c

Dette var et knusende slag for oss. Men vi forstod snart at budskapet om Riket også måtte forkynnes andre steder i dette enorme landet. Sammen med cirka 30 andre vitner fikk jeg anledning til å forkynne for de 3000 internerte i Vorkuta-leiren i den nordlige delen av det europeiske Russland. Mange tok imot sannheten, ble døpt og fortsatte arbeidet i distrikter hvor det aldri var forkynt før, da de ble løslatt.

Etter cirka fem år, om våren 1957, fikk jeg tillatelse til å flytte til et sted i nærheten av byen Tomsk, og dermed ble familien vår gjenforent. Våre brødre i Sibir måtte arbeide fra morgen til kveld og fikk ikke en eneste dag fri. Med tiden fikk nesten alle de som var blitt forvist, dra hjem igjen, og en stor gruppe tyske statsborgere drog sørover. Som jeg nevnte i begynnelsen, slo vi oss ned i republikken Kirgisija i 1960. Der, i byen Kant i nærheten av Frunse, traff vi flere familier som var Jehovas vitner, som hadde kommet før oss.

De første årene var fredelige nok. Etter hvert som sannhetens vann strømmet ut, begynte det å vokse opp et åndelig paradis der og i andre deler av landet. Men vår lovprisning av Jehova gikk ikke ubemerket for seg. Pressen trykte ærekrenkende artikler om oss. Lederne for religionssamfunn som var offisielt registrert, forbød oss å besøke deres tilhengere og truet med å gå til handling mot oss. I 1963 ble fem brødre plutselig arrestert og dømt til mellom sju og ti år i arbeidsleirer. Det fryktløse og kompromissløse standpunkt våre brødre inntok i retten, forbløffet offentligheten. De så at det var mennesker som var fast besluttet på å «lyde Gud mer enn mennesker». — Apostlenes gjerninger 5: 29.

Da jeg ble pensjonist, fikk vi vite at vi kunne få lov til å emigrere til Forbundsrepublikken Tyskland. Før vi drog, bad brødrene og søstrene i Kirgisija og den sørlige delen av Kasakhstan oss inntrengende om å overbringe deres kjærligste hilsener til alle Jehovas vitner verden over, med Job 32: 19—22 og Jeremia 20: 9, 10. Ruth og jeg har nå bodd i Bremerhaven siden 1969. Til tross for høy alder fortsetter vi å lovprise Jehova, han som er livets Kilde og gir vekst, for hans godhet. Vi ser tillitsfullt fram til den dag da hele jorden skal bli et bokstavelig paradis og alt som har ånde, skal lovprise ham. — Salme 150: 6.

[Fotnoter]

[Bilde på side 23]

Eduard og Ruth Warter i dag

[Bilde på side 24]

Jehovas vitner fra Stutthof konsentrasjonsleir etter at de kom til Danmark i 1945, her sammen med en dansk bror. Eduard Warter står helt til venstre