En dag i Calcutta — «alle slags mennesker» får høre det gode budskap
CALCUTTA i India er en by hvor det myldrer av mennesker av alle slag. Jehovas vitner arbeider intenst med å forkynne det gode budskap om Riket blant byens vel ti millioner innbyggere. Forkynnerne må vise stor oppfinnsomhet og utholdenhet for å nå fram til alle disse menneskene av forskjellige raser og med forskjellig sosial, kulturell, religiøs og økonomisk bakgrunn. Jehovas vitner i Calcutta kan si det samme som den kristne apostelen Paulus, som foretok misjonsreiser på kryss og tvers i datidens verden: «Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for at jeg i alle fall kan frelse noen.» — 1. Korinter 9: 22, NW; Kolosserne 1: 23.
Hvordan utfører så Jehovas vitner sin forkynnelse i Calcutta, og hva slags mennesker og livsvilkår blir de kjent med i sin tjeneste? Under et besøk i denne byen for ikke så lenge siden fikk jeg en dag slå følge med en pioner eller heltidsforkynner. Kanskje du vil høre litt om denne usedvanlige opplevelsen?
Et enormt distrikt med store variasjoner
Etter en lang dag med mange interessante opplevelser i forkynnelsen fra hus til hus skulle min venn og jeg dra hjem. Mens vi stod og ventet på bussen, pratet vi om de utfordringene han og andre pionerer møter i denne ufattelig store byen.
Han sa blant annet: «Du kan jo spørre hvem som helst av heltidsforkynnerne her om de ønsker å bli flyttet til et lettere distrikt. Jeg tror ikke noen av dem har lyst til det.»
Han hadde rett. Pionerene i Calcutta ser på sitt arbeid som en av de mest interessante oppgaver i hele verden. De har et enormt distrikt med store variasjoner å gjennomarbeide i denne byen, som er så full av motsetninger.
Hinduismen er den mest utbredte religionen i Calcutta, men det finnes også mangfoldige kirker og moskeer og et og annet buddhistisk tempel. I visse strøk residerer noen av verdens rikeste mennesker i herskapelige boliger. I nærheten kan man finne de falleferdige skurene som huser fremmedarbeidere som må nøye seg med en månedslønn på bare 150 rupier (under 100 kroner). Variasjonene med hensyn til skikker, språk og utseende er like store som variasjonene når det gjelder religioner og livsvilkår.
Midt oppe i alt dette har Jehovas vitner en aktiv menighet med omkring 100 Rikets forkynnere. De møter store utfordringer, men finner også stor glede og tilfredshet i å tilpasse seg for å kunne være til hjelp for folk.
Omsider kom buss nummer 45. Den var så full at jeg tenkte det ville være umulig å komme på. Men vi fikk et vennlig puff bakfra, og snart var vi presset om bord i bussen av armer og kropper. Minst ti kom på etter oss. De stod på stigbrettet og klamret seg fast omkring inngangsdøren. Bussen hadde sitteplasser for 46 personer, men jeg telte over 100 før jeg gav opp og fortsatte samtalen med min venn:
«Er bussene alltid så fulle?»
«Det er som oftest litt trangt om plassen,» forklarte han, «men takstene er lave, og det betyr at vi har råd til å kjøre 10—15 kilometer hver dag og forkynne for dem som bor i fjernere strøk her i byen.»
«Men ville det ikke være enklere å arbeide mer i distrikter som ligger nærmere der dere bor?»
«Jo, men noen av oss heltidsforkynnere har bestemt oss for å gjøre en innsats for å nå fram til folk i andre strøk. Våre notater viser at mange områder av Calcutta ikke har hatt besøk av Rikets forkynnere på de siste 50 år.»
På grunn av den store befolkningstettheten krever det mye å nå fram til alle mennesker i et distrikt. Ifølge en undersøkelse som ble gjort for en stund siden, var befolkningstettheten på det tidspunktet tre ganger så stor i Calcutta som i New York, og befolkningen har økt ytterligere i de senere år.
Minst en tredjedel av innbyggerne i Calcutta bor i overbefolkede slumstrøk, som kalles «bustier» av den lokale befolkning. Typiske bustier består av en uendelighet av rader med små hytter som ligger tett i tett. Hyttene har jordgulv, og veggene består av et rammeverk av tre som er fylt igjen med jord og kumøkk. Taket er gjerne dekket med takpanner av tørket leire. Opptil sju—åtte mennesker sover i hver av hyttene, som er nesten uten ventilasjon. Det finnes vanligvis én vannpost pr. 150 mennesker, og i bustier som har bestått en stund, har myndighetene gjerne latt bygge en del felleslatriner.
Når en forkynner går på besøk til beboerne i en busti, er det ganske vanlig at han får følge av opptil 100 tilskuere, for det meste barn. En forkynner ble litt irritert over en pågående unggutt som annonserte hans besøk ved hver eneste dør, og han spurte til slutt den unge mannen om han kanskje ville ta seg av resten av snakkingen også. Den velmenende gutten oppfattet dette som en oppfordring, tok traktaten fra forkynneren, etterlignet hans presentasjon til punkt og prikke og tilbød til slutt Vakttårnet og Våkn opp!
Hvordan det er mulig å møte det religiøse mangfold
Omkring halvparten av byens bustier er befolket av muslimer. På grunn av den tolerante holdningen som gjør seg gjeldende i byen, er det mulig å forkynne fra hus til hus i deres boligområder også, noe som ikke alltid er tilfellet i andre land med store konsentrasjoner av muslimer. Jeg spurte om pionerene i Calcutta hadde en spesiell fremgangsmåte som de benyttet når de henvendte seg til mennesker med en slik bakgrunn.
Min venn svarte at noen peker på lokale problemer for å belyse hvor maktesløse menneskene er når det gjelder å ordne opp i vanskelighetene. Andre forsøker å overvinne religiøse fordommer ved å snakke om oppfatninger de har felles, for eksempel troen på én Gud (ikke en treenighet) og den oppfatning at Bibelens grunntekst ble inspirert av Gud.
«Hva med resultatene,» ville jeg vite.
«Svært få har så stor interesse at de vil ha et bibelstudium. De er tydeligvis bare opptatt av å tjene til livets opphold og bedre sine livsvilkår. Dessuten har de svært lite skolegang, og alt dette til sammen gjør at det er vanskelig for dem å ta imot det gode budskap.»
I Calcutta støter man oftest på hinduiske oppfatninger. Spesielt bengalerne siterer gjerne en uttalelse av Ramakrishna, som levde og forkynte i midten av det 19. århundre: «Jotto moth, totto poth.» Fritt oversatt betyr det at alle religioner er forskjellige veier som fører til samme mål.
«Er det vanskelig å komme videre når noen har et slikt synspunkt,» spurte jeg.
«Ikke hvis vedkommende er villig til å resonnere. Vi kan på en taktfull måte trekke fram synspunkter som helt tydelig skiller seg fra deres, for eksempel det håp Bibelen gir om at det er mulig å få evig liv som fullkomne mennesker på jorden. Eller vi kan peke på at det ikke er mulig at to motstridende oppfatninger kan være sanne samtidig. For eksempel kan ikke sjelen være både dødelig og udødelig.»
«Det er jo et godt resonnement.»
«Ja, men det hender altfor ofte at folk ikke helt hører etter hva vi sier. De går ut fra at de vet hva vi tror, og at de selv tror det samme. Denne holdningen har lett for å hindre en konstruktiv samtale. Vi forsøker da å levere vedkommende noe å lese og går så videre til neste dør.»
«Har det forekommet at noen blant hinduene har søkt å utvide sine kunnskaper om Gud og hans hensikter?»
«Ja, pionerene traff en ung mann som var blitt skuffet i samværet med Ramakrishnas tilhengere,» fortalte min venn. «Han tok imot bladene og hadde lest dem da forkynnerne kom tilbake to dager senere. Etter flere samtaler begynte han å studere en brosjyre som heter ’The Path of Divine Truth Leading to Liberation’ (Guds sannhets vei fører til frihet). Han hadde en notisbok hvor han skrev ned svarene til de spørsmålene som ble stilt, og sine egne kommentarer. Fem måneder senere var denne mannen døpt, og han begynte straks å virke som hjelpepioner fordi han ønsket å gjøre mange andre delaktig i det han hadde lært.»
«Dette var en fin opplevelse! Men hvordan reagerte familien hans?»
«Han bodde sammen med sin mor og sin bestemor, som var enker, og som begge var nidkjære hinduer. Snart begynte også de å vise interesse og studere Bibelen. Naboene la merke til den forandring som fant sted med de to kvinnene, og tre av dem begynte å vise interesse som en følge av dette. Moren er nå blitt døpt, og bestemoren, som er 70 år og derfor trenger litt mer tid, håper å kunne bli døpt om ikke lenge.»
Min venn fortalte dette med så stor begeistring at det var lett å se hvor oppmuntrende slike opplevelser virker på pionerene. Noen ganger kan fremgangen synes liten, men så dukker det opp noen som viser en interesse utenom det vanlige, og dette stimulerer pionerene til å fortsette sine anstrengelser for å finne søkende mennesker.
Språkbarrierer forseres
Trengselen på bussen hadde begynt å avta litt, og jeg fikk øye på en kortvokst mann uten uniform som gikk og solgte billetter. Han holdt en fargerik bunke med pengesedler i høyre hånd og var også utstyrt med en veske til vekslepenger. Jeg tilbød meg å betale, men min venns indiske gjestfrihet forbød det. Han gav meg feltvesken sin og stakk hånden i lommen for å finne småpenger.
«Hva i all verden er det du bærer med deg?» spurte jeg. «Denne vesken må da veie et tonn!»
«Ja, de indiske bibeloversettelsene er ganske voluminøse. Hvis vi skal ha utstyret i orden her i Calcutta, bør vi helst ha med oss bibler på tre forskjellige språk — bengalsk, hindi og engelsk — og dertil selvfølgelig bibelsk litteratur.»
«Kunne du ikke bare ta med deg en engelsk bibel og oversette de versene du leser?»
«Det gikk selvfølgelig an. Men mange mennesker som bare kan lese bengalsk eller hindi, har aldri sett en komplett bibel på sitt språk. Vi synes det er hyggelig å kunne vise dem et eksemplar og lese for dem på deres eget språk. Det er vel verdt de ekstra anstrengelsene det koster oss.»
Pionerene her har nok å gjøre i sine bestrebelser for å dekke de forskjellige språkgruppenes behov. De fleste av dem anstrenger seg for å kunne gjøre seg forstått på de tre hovedspråkene. Noen spesielt språkmektige har lært seg fem—seks språk. Stedets befolkning setter pris på at gjester fra andre land forsøker å lære deres språk, og den oppmerksomhet de viser, kan være god nok belønning for de mange timene med språkstudier.
Gleder i et distrikt med store utfordringer
Atter en gang klarte sjåføren å stanse bussen til tross for at bremsene hadde sett sine beste dager, og jeg ble geleidet ut.
«Hvorfor skal vi av her,» sa jeg. «Det er jo ikke her du bor?»
«Nei, dette er et punjabistrøk. Her lages den aller beste teen. Jeg tenkte du kanskje kunne ha lyst på en kopp.»
Teen var utmerket.
«Hvordan visste du om dette stedet?» spurte jeg.
«Vi som er pionerer og gjennomarbeider de forskjellige strøkene, blir etter hvert fortrolig med de lokale spesialitetene og kjent med hvor vi finner de beste og billigste butikkene. Hvis du har en mage som kan tåle det, kan vi gjerne ta en tur og smake på noen interessante retter i kveld.»
Noen av mine mer forsiktige venner hadde advart meg mot å forsøke dette, så jeg avslo innbydelsen. Men jeg satte pris på teen. Det var tydelig å se at pionerene var likevektige og hadde lært å gjøre det beste ut av forholdene. Det er mulig å overvinne alle slags hindringer og samtidig finne glede i å gjøre det.
«Er det noe ved ditt arbeid du ikke liker?» spurte jeg til slutt.
Min venn tenkte seg om en stund. «Jeg må kanskje innrømme at jeg antagelig aldri helt vil kunne venne meg til sommeren og monsunværet. Men dette er jo et problem som er felles for pionerer og alle andre. Temperaturen og fuktigheten blir så høy at svetten renner fra nesetippen og ned i Bibelen når vi står og leser i den. Men vi lærer oss å leve med det. I mai, som kanskje er årets varmeste måned her, har vi faktisk det høyeste antall hjelpepionerer som går sammen med oss i forkynnelsesarbeidet.»
Når jeg tenker tilbake på min dag i tjenesten sammen med denne pioneren og på våre samtaler, slår det meg hvor dyktige pionerene i Calcutta er når det gjelder å tilpasse seg de forskjelligste situasjoner og mennesker for å kunne forkynne det gode budskap. Jeg er selvfølgelig klar over at pionerer over hele verden er opptatt med det samme. De gleder seg alle over å ’være alt for alle slags mennesker’. — Innsendt.
[Kart/bilde på side 26]
(Se den trykte publikasjonen)
INDIA
Calcutta