Vær ivrig etter å forkynne det gode budskap
«Jeg for min del [er] ivrig etter å forkynne det gode budskap også for dere.» — ROMERNE 1: 15, NW.
1, 2. Hvordan reagerer ofte folk når det inntreffer en katastrofe?
«DE KOM allesteds fra . . . hundrevis av frivillige strømmet til området, som omfattet to fylker. De kom med lass på lass med mat og klær og satte opp evakueringstelt. Noen jobbet 18—20 timer i døgnet, og noen fikk ikke noe søvn de første dagene etter at demningen brast.»
2 Slik reagerte folk da et område i California plutselig ble rammet av en flomkatastrofe for et år siden. Om lag 24 000 mennesker måtte flykte i sikkerhet. Ja, når det inntreffer en katastrofe — enten en lokal flom, et jordskjelv eller en kjernefysisk ulykke — reagerer folk ofte ved å yte frivillig hjelp. De bretter opp ermene, for å si det slik, trosser mange farer og mye besvær og kommer ivrig andre, også helt fremmede, til unnsetning.
En kritisk tid
3. Hvilken katastrofe står menneskeheten overfor i dag?
3 I dag står menneskeheten ansikt til ansikt med den største katastrofe i historien. Det er ikke på grunn av atomkrigstrusselen, den tiltagende kriminaliteten og volden eller den skade menneskene påfører miljøet, selv om dette jo også er alvorlige ting. Nei, menneskeheten står overfor det Jesus Kristus kalte «trengsler så store [så stor en trengsel, EN] som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli». Jesus viste hvor ødeleggende denne ’store trengsel’ vil bli, da han videre sa: «Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst.» — Matteus 24: 21, 22.
4. Hvordan bør vi reagere nå som vi står overfor en slik katastrofe?
4 Hvordan ville du reagere hvis du visste at mange mennesker, deriblant noen som står deg nær, kom til å dø i denne trengselstiden? Ville du være ivrig etter å hjelpe? Husk Esekiels profetiske syn av mannen med skrivesakene. Han fikk vite at bare de som hadde fått det symbolske merket i pannen, ville overleve ødeleggelsen av Jerusalem, og han var den som skulle sette dette livreddende merket i pannen deres. Hvordan reagerte han? «Jeg har gjort som du bød meg,» sa han. — Esekiel 9: 1—11.
5. Hvilket arbeid har vi fått befaling om å utføre, og hvor presserende er det?
5 Er du like villig og ivrig som denne mannen som var kledd i lin, og viser du det ved å gjøre det Jehova har befalt? Hva er det Jehova har befalt? Gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, har han gitt dette påbudet: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag [mennesker av alle nasjoner, NW] til disipler, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Dette er et like livreddende arbeid som den symbolske merkingen av pannene på Esekiels tid. De som ikke reagerer positivt og blir en disippel av Jesus Kristus, vil bli tilintetgjort av Guds fremste domsfullbyrder. (2. Tessaloniker 1: 6—8) Er du klar over hvor presserende dette arbeidet er? Viser du det ved at du er ivrig etter å forkynne det gode budskap?
Hvordan kan du vise iver?
6. Hva menes med «iver»?
6 Jehovas folk er stort sett klar over hvilken kritisk tid vi lever i. Vi er alle ivrige etter å se så mange som mulig utfridd av den nær forestående ’store trengsel’. Iver er ifølge en ordbok «heftig, utålmodig lyst, streben» og «sterk opptatthet». En som er ivrig etter noe, retter både sine tanker og handlinger mot det og streber etter å oppnå det. Han vil gjøre alt han kan, for å overvinne hindringer som måtte stå i veien, og han vil fortsette med det til han når målet. Det var slik apostelen Paulus så på sin tjeneste, og vi gjør vel i å ha ham som forbilde. — 1. Korinter 4: 16.
7. Hvorfor ville Paulus dra til Roma?
7 Tenk for eksempel på det Paulus sa til de kristne i Roma, i Romerne 1: 13—16. «Jeg [har ofte] satt meg fore å komme til dere,» sa han. Hvorfor? «Også hos dere ville jeg gjerne høste frukt av mitt arbeid.» Mente Paulus med dette simpelthen at han hadde tenkt å besøke brødrene i Roma og kanskje oppmuntre dem til å framelske «Åndens frukt» i høyere grad, slik enkelte kommentatorer hevder? (Galaterne 5: 22, 23) Nei, for han sier videre: «Likesom blant de andre folkeslag.» Det viser at han aktet å høste Rikets frukt blant de ikke-kristne i Roma. Han ville gjerne bringe det gode budskap til Roma og kanskje til enda fjernere steder derfra. — Romerne 15: 23, 24.
8. Hva var det som hadde hindret Paulus i å dra til Roma?
8 «Jeg er blitt hindret helt til nå,» sa Paulus. Hva var det som hadde hindret ham? Var han for opptatt med personlige gjøremål? Paulus var riktignok en opptatt mann, men han var ikke opptatt med personlige interesser. Da han skrev til romerne (omkring år 56 e.Kr.), hadde han allerede fullført to omfattende misjonsreiser og var i full gang med den tredje. På disse reisene ble han ofte ledet av den hellige ånd til bestemte distrikter. (Se Apostlenes gjerninger 16: 6—9.) Og da han skrev dette brevet, var det allerede lagt planer om at han skulle reise til Jerusalem «for å tjene de hellige» der. (Romerne 15: 25, 26, NW) Han hadde også møtt en rekke andre slike hindringer. — Se 2. Korinter 11: 23—28.
9. Hvordan viste Paulus at han var ivrig etter å forkynne det gode budskap?
9 Likevel mente ikke Paulus at han hadde nok å gjøre. Han resonnerte ikke som så at han hadde sin oppgave, og at det fikk holde. Han ville gjøre mer. Ja, han sa: «Jeg for min del [er] ivrig etter å forkynne det gode budskap også for dere der i Roma.» (Romerne 1: 15, NW) Det er nettopp det som er iver! Professor F. F. Bruce sa i sin bok The Epistle of Paul to the Romans dette om apostelen: «Å forkynne evangeliet ligger ham i blodet, og han kan ikke avholde seg fra å gjøre det; han har aldri fri, men må hele tiden utføre tjenesten og betale litt mer av den gjeld han står i til menneskeheten — en gjeld som han aldri vil få betalt fullt ut så lenge han lever.» Er det slik du betrakter tjenesten?
10. Hva slags hindringer kan vi møte, men hva bør vi gjøre med dem?
10 Alle Jehovas vitner i dag er opptatt med å oppfylle mange forpliktelser. Noen har familie å ta seg av. Noen har forpliktelser på andre områder. Andre har begrensede muligheter på grunn av alderen eller dårlig helse. Andre igjen har viktige oppgaver i den kristne menighet. Men vi er også klar over at tiden er i ferd med å løpe ut for den nåværende verdensordning, og vitnesbyrdet om Riket må avlegges. (Markus 13: 10) Vi bør derfor i likhet med Paulus vise at vi er ivrige etter å gjøre mer i forkynnelsesarbeidet til tross for hindringer som måtte stå i veien. Vi bør ikke være selvtilfredse og mene at vi har nok å gjøre som det er. — 1. Korinter 15: 58.
«I gjeld» til alle
11. Hva mente Paulus da han sa: «Jeg står i gjeld»?
11 Det var også en annen drivkraft bak Paulus’ utrettelige bestrebelser på å forkynne det gode budskap. «Jeg står i gjeld både til grekere og andre folkeslag, til lærd og ulærd,» sa Paulus. (Romerne 1: 14) På hvilken måte stod han «i gjeld» til dem? Andre oversettelser gjengir dette uttrykket med ’jeg vet meg forpliktet’ (LB), «jeg har en forpliktelse» (Today’s English Version) eller «jeg har en plikt» (The Jerusalem Bible). Mente han at forkynnelsesarbeidet var en byrdefull plikt eller forpliktelse som han måtte oppfylle overfor Gud? Det er lett å få en slik innstilling hvis vi taper av syne hvor presserende arbeidet er, eller blir distrahert av verdslige ting som legger beslag på vår oppmerksomhet. Men det var ikke det Paulus hadde i tankene.
12. Hvem stod Paulus i gjeld til, og hvorfor?
12 Som Guds ’utvalgte redskap’ og som «hedningenes apostel» hadde Paulus en svært viktig forpliktelse overfor Gud. (Apostlenes gjerninger 9: 15; Romerne 11: 13) Men han følte ikke at han bare var forpliktet overfor Gud. Han sa han stod «i gjeld» til «grekere og andre folkeslag, til lærd og ulærd». På grunn av den barmhjertighet som var blitt vist ham, og det privilegium han hadde fått, følte han det som sin plikt å forkynne, slik at alle kunne få høre det gode budskap. Han innså også at det er Guds vilje at «alle [alle slags, NW] mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». (1. Timoteus 1: 12—16; 2: 3, 4) Det var grunnen til at han arbeidet uten stans. Han gjorde det ikke bare for å leve opp til sin forpliktelse overfor Gud, men også for å betale den gjeld han stod i til sine medmennesker. Føler du at du står i en slik gjeld til menneskene i ditt distrikt? Føler du at du skylder dem å anstrenge deg for å la dem få høre det gode budskap?
«Jeg skammer meg ikke over evangeliet»
13. Hvordan betraktet Paulus evangeliet?
13 Paulus var virkelig et enestående eksempel når det gjelder å være ivrig etter å forkynne det gode budskap. Han verdsatte dypt den nåde eller ufortjente godhet Gud hadde vist ham, og han ville ikke at den skulle være forgjeves. (1. Korinter 15: 9, 10) Derfor sa han videre: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet.» (Romerne 1: 16) Fra et menneskelig synspunkt var de kristne ikke bare upopulære, men ble også foraktet. «Vi er blitt som utskudd i verden, som avfall for alle,» sa Paulus. (1. Korinter 4: 13) Likevel skammet han seg ikke over å bringe det gode budskap til Roma, som var sentrum for Romerriket og den opplyste verden. Når vi blir møtt med likegyldighet, skjellsord eller motstand i forkynnelsesarbeidet, kan vi huske Paulus’ oppmuntrende eksempel.
14. Hvorfor ’skammet’ ikke Paulus seg over evangeliet?
14 Å si at en ’ikke skammer seg over evangeliet’, er en annen måte å si at en er ’stolt av evangeliet’, på, og det er det vi bør være. Hvorfor? For «det er en Guds kraft til frelse for alle som tror,» sa Paulus. Han hadde selv erfart mye som støttet denne uttalelsen. Paulus sa at vi med det gode budskap «river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». (2. Korinter 10: 4, 5) Det gode budskap seiret både over jødenes tradisjon, grekernes filosofi og romernes makt.
15. Hvordan var iver en drivkraft i Paulus’ liv?
15 Hvor fint er det ikke at Paulus var ivrig etter å oppfylle sin gudgitte forpliktelse istedenfor å betrakte den som en byrde! Som han selv uttrykte det: «For det ligger på meg som en tvang. Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1. Korinter 9: 16) Denne iveren hjalp ham til å holde på med sin utrettelige tjeneste i mange år, slik at han til slutt kunne si: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.» — 2. Timoteus 4: 7.
Resultatene blir bedre når vi er effektive
16. Hvilke utfordringer tror du mannen med skrivesakene i Esekiels syn kan ha møtt?
16 I likhet med Paulus var mannen med skrivesakene i Esekiels syn uten tvil ivrig etter å utføre sin oppgave. Han kom tilbake med en god rapport: Oppdraget utført! Beretningen sier ikke noe om hvordan han gikk fram for å finne alle dem som ’sukket og stønnet over all den styggedom som foregikk’. (Esekiel 9: 4) Selv om det ikke ble sagt noe om hvordan all denne merkingen ble utført, er det klart at det ikke var en enkel oppgave.
17. a) Hvilke utfordringer møter du i det arbeidet som består i å gjøre disipler, og hvordan takler du dem? b) Er det umaken verdt?
17 Det oppdraget vi har fått i dag, er heller ikke lett. Spørsmålet er derfor: Hvor effektivt utfører vi denne livreddende oppgaven? For å kunne gjøre disipler av så mange som mulig må vi delta i dette arbeidet regelmessig og systematisk og ikke la noen anledning til å forkynne det gode budskap gå fra oss. De som bor i vårt distrikt, har det travelt, akkurat som vi; de er kanskje sjelden hjemme når vi kommer, og hvis de er hjemme, er de ofte opptatt med noe. Hva kan vi gjøre? Vi må føre nøyaktige notater og gå tilbake til forskjellige tider, om og om igjen, i håp om å finne noen å snakke med. Er det umaken verdt? La følgende brev fra to som er blitt besøkt, besvare dette:
«Jeg vil gjerne gi uttrykk for min takknemlighet overfor Jehovas vitner for at de har besøkt meg så mange ganger. Jeg vet at det hender at de som ikke tilhører deres kirke, ikke betrakter deres misjon med den begeistring den virkelig fortjener. Så jeg tenkte jeg skulle fortelle dere hva jeg har erfart, og si tusen takk!»
«Det er så mange av oss som hungrer etter sannheten, så mange av oss som tror at alle veier fører til frelse. Til dere som tør fortsette å lete etter noen å tjene, sier jeg: Gi oss ikke opp! Vi er ikke forferdelige mennesker, selv om vi håner dere, setter dere i forlegenhet og avviser dere. Gi ikke opp, for vi er blitt fortalt mange løgner og mange skremmende historier og er blitt opplært til å hate dere for at vi ikke skal høre budskapet om Jehovas rike.»
18. a) Hvordan kan du hjelpe andre til å forstå det gode budskap? b) Hva gjorde en forkynner en gang hun ble møtt med likegyldighet?
18 Å nå enkeltpersoners hjerte og hjelpe dem til å forstå det gode budskap krever mer enn overfladisk kontakt, å si noen bestemte ting som en har forberedt seg på, eller å levere litt bibelsk litteratur. Vi må gå inn for å finne ut hva de trenger, hva de er bekymret for, hva de liker, hva de ikke liker, hva de er redd for, og hvilke fordommer de har. Alt dette krever stor omtanke og innsats — og at vi er ivrige. Tenk over denne opplevelsen:
En forkynner snakket med en kvinne ved døren, men fikk ikke særlig respons. Hun så at det var flere barn der, så hun spurte hvor mange barn kvinnen hadde. Hun svarte at det ikke var hennes barn, men at det var barna til svogeren hennes, som nettopp hadde immigrert fra et annet land. Samtalen kom snart inn på hvor vanskelig det er å få seg et sted å bo. Forkynneren var enig i at det er vanskelig å finne et akseptabelt sted å bo i store byer, for hun hadde også slektninger som snart skulle komme, og hun tilbød seg å hjelpe. Kvinnen ble svært glad og ropte på svogeren. Han kom også ut i døren, samtalen fortsatte, og de fikk hverandres telefonnummer. Men forkynneren hadde ikke glemt hensikten med besøket, så hun slo taktfullt opp på side 157 i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord og forklarte at i den lovte, nye ordning vil man ikke lenger ha problemer med å skaffe seg arbeid eller et sted å bo. Det gjorde inntrykk på mannen, som straks tok imot boken. Senere kom forkynneren tilbake og fortalte om en leilighet som var til leie, og hun fortsatte også den bibelske samtalen.
19. Hva er det vi må gjøre nå? Og hva trenger vi å drøfte ytterligere?
19 Den tiden vi har til å forkynne det gode budskap, er nå raskt i ferd med å løpe ut. Hvor mye lenger de «fire engler» vil fortsette å ’holde jordens fire vinder tilbake’, vet vi ikke. (Åpenbaringen 7: 1) Vi har i alle fall fremdeles den ’store trengsel’ i vente, og personer med et oppriktig hjerte blir samlet inn. Ja, ’markene står alt hvite mot høst’. (Matteus 24: 21, 22, EN; Johannes 4: 35) Det er nå vi må anstrenge oss kraftig i dette arbeidet, som aldri kommer til å bli gjentatt. Hvordan kan vi få mest mulig ut av den tiden som gjenstår? Hva kan vi gjøre for å ha en større andel i dette livreddende arbeidet? Og hva kan hjelpe oss til å fortsette å være ivrige etter å forkynne det gode budskap? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.
Tenk over Paulus’ eksempel ifølge Romerne 1: 13—16:
◻ Hvorfor var han ivrig etter å dra til Roma?
◻ Hva var det som hindret ham i å dra? Men hvordan reagerte han?
◻ Hvem stod han «i gjeld til», og hvorfor?
◻ Hvordan betraktet han det gode budskap? Hvorfor?
◻ Hva kan vi i likhet med Paulus gjøre for å være effektive når vi forkynner det gode budskap?