Funksjonshemmede som er dyktige forkynnere
DEN kjekke, unge mannen med skinner er lam i begge bena. Kvinnen med de glade øynene er døvstum. De tre smilende mennene lider av muskeldystrofi. Hva har disse til felles? At de er funksjonshemmet? Det stemmer. At de er dyktige på et bestemt felt? Så avgjort! De er alle dyktige forkynnere — pionerer, heltidsforkynnere.
Disse personene sier at det er tre ting som gjør at de kan være pionerer: 1) direkte ledelse fra Jehova Gud gjennom hans kjærlige organisasjon, 2) en aldri sviktende hjelp fra familien og andre i den kristne menighet og 3) et sterkt ønske om å utvide sin tjeneste. La oss se hvorfor og hvordan disse funksjonshemmede menneskene viser seg å være dyktige forkynnere.
Han er lam, men lever et rikt liv
Trass i at 35 år gamle Masashi Tokitsu ikke kan bruke bena, har han vært alminnelig pioner i fem år. I oppveksten drømte han om å bli gymnastikklærer. Men drømmen brast da han falt ned fra bommen 15 år gammel. Etter det følte han at «lyset hadde sloknet». Men det begynte å skinne igjen etter hvert som han studerte Bibelen, bare med den forskjell at dette var sannhetens lys. (Jevnfør Johannes 1: 5.) Etter ti måneder ble Masashi døpt som et av Jehovas vitner. Hør hva han selv forteller om hvorfor og hvordan han ble pioner:
«Nesten helt fra begynnelsen av følte jeg at hensikten med at jeg studerte Bibelen, måtte være at jeg skulle forkynne for andre. Jeg benyttet derfor anledningen til å snakke med alle som kom hjem til oss. Å, som jeg misunte pionerene! Jeg ønsket så inderlig at jeg kunne være ute og forkynne for folk hver dag! Når en er lam, har en lett for å få liggesår, og på den ene hoften hadde jeg et stygt sår som det rant puss, væske og blod fra. Bare det å skifte bandasje mange ganger om dagen tok en hel del tid. Ettersom jeg tenkte at jeg ikke kunne bli pioner i denne tingenes ordning, ble jeg rørt til tårer når jeg leste de vennlige og kjærlige ordene rettet til dem som ikke kan være pionerer, i Vakttårnets publikasjoner.
Som følge av at jeg hadde fått sår på begge hoftene, hadde jeg litt feber. Men den gikk merkelig nok over når jeg kom på møtene. En bror som er lege, foreslo at jeg skulle gjennomgå en operasjon for sårene, og det gjorde jeg. En ny operasjon var 100 prosent vellykket, så etter fem måneders rekreasjon begynte jeg å tjene som hjelpepioner. På den tiden tenkte jeg imidlertid at det ville bli for mye for meg å være alminnelig pioner, ettersom jeg var en eldste i menigheten og dermed hadde mange plikter å ta hånd om. Menigheten var nettopp blitt opprettet, og jeg var den eneste eldste.
Omtrent på samme tid var jeg interessert i en søster som jeg gjerne ville gifte meg med, men mine følelser ble ikke gjengjeldt. Jeg tok det tungt, men tenkte at dette måtte være Jehovas vilje, og at jeg ikke måtte gå helt opp i mine følelser når det var så mye å gjøre i menigheten. Jeg tenkte at den beste medisin var å bli enda mer engasjert i teokratisk arbeid. To måneder senere begynte jeg som alminnelig pioner. For å kunne være pioner når man er lam i begge bena, må man først og fremst være innstilt på å tilpasse seg mentalt. Det er mye viktigere enn den fysiske tilpasning. Man trenger så mye hjelp fra andre for å kunne utrette det man vil. Det er derfor av største betydning å få i stand et knirkefritt samarbeid. Ettersom jeg kan kjøre bil i felttjenesten, stanser jeg i nærheten av inngangene der hvor det lar seg gjøre. Jeg arbeider alltid sammen med en annen forkynner som sitter ved siden av meg. Den andre forkynneren bærer vesken min og husker hva jeg vil ha i den, og i hvilken rekkefølge.
Ettersom vi kjører på smale veier, hender det at jeg bare stanser foran porten og roper høyt for å påkalle beboerens oppmerksomhet. Hvis det er trapper opp til døren, går partneren min opp og viser beboeren skriftstedene, mens jeg blir nede og snakker. Der hvor det ligger flere hus på rekke og rad som det er lett å komme til, og der hvor det er leiligheter i første etasje i leiegårdene, overlater vennene disse til meg. Når jeg skal ut i bladarbeidet, letter jeg byrden for partneren min ved bare å ha med meg en mappe med blad og brosjyrer.
Som tjenestetilsynsmann setter jeg pris på å få være med på hjemmebibelstudier. Vi holder studiene i hjemmet til en av forkynnerne som det er lett å komme til, eller hjemme hos meg. Så dere forstår at jeg trenger hjelp fra brødrene. Det er viktig at vennene forstår hvordan de kan hjelpe meg, og også at jeg forstår hvordan jeg skal ta imot den hjelpen de gir meg.
Da jeg begynte som pioner, utførte jeg en hel del forkynnelse ved å skrive brev. Men ettersom jeg nå kan bruke leggskinnene hele dagen uten at det gjør noe, utfører jeg nesten all min forkynnelse sammen med andre pionerer og menighetsforkynnere. Én av fordelene ved å bruke en hel dag i tjenesten er at jeg sover godt hele natten. Det at jeg kan bruke Bibelen hver dag, styrker meg i min overbevisning om at jeg har sannheten. Følelsen av at jeg spiller med i livets drama og ser hvor stort behov folk har for sannheten, øker min kjærlighet til den. Når jeg alltid samarbeider med noen, får jeg også mange anledninger til å utføre hyrdearbeid, og det hjelper meg til å lære hjorden enda bedre å kjenne.
Jeg ser naturligvis fram til den nye tingenes ordning og til å kunne tjene Jehova med en frisk kropp. Men det er ikke nødvendig å vente til da. Å kunne tjene Jehova nå, med eller uten begrensninger, er det beste både unge og gamle kan gjøre.»
Hun leter etter hørende ører
«Jeg gråt mye i oppveksten,» sier Katsuko Yamamoto. Katsuko ble døv to år gammel etter et sterkt feberanfall i forbindelse med meslinger. Hun husker at det alltid var en plage å gå på skolen, og at hun ble ertet av de andre barna. Men hun har nå vært pioner siden 1981, og hun forteller her hvordan hun klarer det:
«Fordi jeg ikke kan snakke med folk, bruker jeg notater i felttjenesten og viser dem til beboeren. Ofte ber jeg en søster som hører, om å gå sammen med meg for å forvisse meg om at jeg får overbrakt budskapet. Noen ganger foretar jeg det første gjenbesøket alene og får så en søster som hører, til å bli med meg gangen etter. Jeg har startet bibelstudier på den måten. Jeg er så glad for at jeg kan vise min verdsettelse av Jehovas godhet på denne måten.»
Katsuko synes ikke lenger at livet er trist. Hun finner nå glede i å leve et travelt liv som pionerforkynner.
Tre brødre som er pionerer
De tre Tanizono-brødrene er i 40-årene og lider av psevdohypertrofisk muskeldystrofi. Før de ble kjent med sannheten, var deres verdslige arbeid det livet dreide seg om. De prøvde å glemme at den sykdommen de lider av, fører til gradvis svekkelse og en for tidlig død. De begynte så å studere Bibelen uavhengig av hverandre og lærte sannheten å kjenne. Hvordan kunne de utvide sin tjeneste for å gi uttrykk for sin verdsettelse overfor Jehova? Den yngste broren, Toshimi, forteller:
«Jeg bodde hos min eldste bror, Akimi, og hans kone til 1979. Da klarte jeg ikke lenger å stelle meg selv og flyttet inn på en institusjon, hvor min bror Yoshito allerede var. Der begynte jeg å tjene som hjelpepioner, og i de etterfølgende fem årene studerte jeg Bibelen med 12 barn på avdelingen. En av guttene ble tvunget til å slutte å studere på grunn av motstand fra foreldrene, men de gav seg da han tigget og bad om å få begynne igjen. Han døde 16 år gammel med et sikkert håp om en oppstandelse. Cirka et år etter ble jeg oppringt av foreldrene, som før hadde vært imot sannheten. De hadde nå problemer med sin yngste datter og mente at et studium kunne hjelpe henne.
Min bror Yoshito og jeg ville gjerne bli alminnelige pionerer. Men hvordan skulle vi kunne klare å nå målet på 1000 timer i året? Det betydde riktignok at vi måtte bruke bare 30 timer mer i tjenesten hver måned. Men ville vi klare det rent fysisk? Vi tenkte: ’Hvis vi ikke gjør det nå, kommer vi dit hen at vi ikke klarer det.’ Paulus’ ord i 1. Korinter 9: 16 dukket stadig opp når vi snakket om dette. ’Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!’ Ja, vi er forpliktet til å forkynne det gode budskap enten vi har god helse eller ikke. Vi sendte derfor inn hver vår søknad og begynte som alminnelige pionerer 1. september 1984.»
Yoshito forteller: «Da jeg prøvde å være ’midlertidig’ pioner i januar 1976, gikk det hardt ut over helsen, og jeg ble sengeliggende i to måneder. Det jeg fryktet mest, var at jeg skulle bli syk når jeg begynte som alminnelig pioner, og gå glipp av møtene. Men i august 1985 nådde jeg målet med hensyn til timer, og jeg hadde ikke gått glipp av et eneste møte på grunn av pionertjenesten!»
Toshimi sier: «Vi utfører i første rekke vår tjeneste ved å skrive brev. Vi skriver til slike som ikke har vært hjemme, til venner, slektninger, ikke-troende medlemmer av familien til de andre i menigheten og dem som bor oppe i fjellene i et distrikt som bare blir gjennomarbeidet fra hus til hus to ganger i året. Vi forkynner uformelt for andre pasienter, leger, sykepleiere og studenter. Hittil har seks pasienter lært sannheten å kjenne. Tre av dem var blitt forkynnere og så fram til å bli døpt da de døde. Vi oppnår fysiske fordeler ved å være travelt opptatt, tilfredshet som følge av at vi vet at vi deltar i forkynnelsesarbeidet, og en inderlig glede som følge av at vi oppmuntrer andre.»
Yoshito tilføyer: «Som eldste i menigheten kan vi begge tale av erfaring når vi oppfordrer andre til å begynne i pionertjenesten. Da vi sendte inn våre pionersøknader, var det to eldre søstre i menigheten som også bestemte seg for å bli pionerer. Jeg er spesielt glad for å kunne si at jeg ikke lenger tenker på den negative måten jeg gjorde før; nå tenker jeg på Jehovas måte. Jeg sier som salmisten i Salme 119: 71: ’Det var godt for meg at jeg ble ydmyket [hardt rammet, NW], så jeg kunne lære dine forskrifter.’»
Nå vil den eldste broren, Akimi, ha ordet. Han sier: «Det er brødrenes vennlighet og min kones kjærlighet og støtte som gjør at jeg kan gjøre det jeg gjør i teokratisk sammenheng. Jeg kan ikke gå et skritt. I 14 år har brødrene utrettelig hjulpet meg med å komme på hvert eneste møte og stevne. Helt fra jeg begynte å studere, var det pionerenes opplevelser samtalene dreide seg om når de unge kom sammen. Som det ble foreslått i Vår tjeneste for Riket, bestemte jeg meg for å prøve å være pioner i et år. Jeg var riktignok litt urolig på grunn av min fysiske tilstand, men jeg avla løftet til Jehova i bønn, og jeg har gjentatt dette løftet hvert år nå i fem år. I felttjenesten bruker jeg en trehjulssykkel som er spesielt konstruert for funksjonshemmede. Med denne sykkelen kan jeg kjøre helt opp til døren mange steder. Ofte sitter jeg på steder hvor det er mange fotgjengere. Hvis det er få som er ute og går, ber jeg en bønn der og da om at det må komme noen som jeg kan forkynne for, og så kommer det gjerne en med et hørende øre. De jeg studerer Bibelen med, kommer hjem til meg for å studere, og jeg har kunnet hjelpe åtte personer fram til dåpen.
Som presiderende tilsynsmann og skoletilsynsmann kommer jeg tidlig på møtene, slik at jeg kan være der og hilse på brødrene. Ettersom det ikke er så lett for meg å besøke dem, er det viktig at jeg gjør god bruk av tiden før og etter møtene. Jeg bruker også ofte telefonen i hyrdearbeidet.
I de siste fire—fem årene er musklene mine blitt betydelig svekket. Om kvelden kan jeg bokstavelig talt ikke bevege en muskel, og musklene er så spent at jeg føler det som om jeg har noe tungt over meg i sengen. Min kone snur meg og beveger lemmene mine for å lette litt på presset. Det er i slike stunder at kjærlige ord fra brødrene hjelper meg til å fortsette å smile, et smil som jeg håper gjenspeiler tilstanden i mitt hjerte, og ikke i resten av kroppen.»
Man kjenner ikke noe botemiddel mot den sykdommen Tanizono-brødrene lider av. Men de føler at sykdomsforløpet er blitt holdt i sjakk i den grad det lar seg gjøre, som følge av at de er travelt opptatt i felttjenesten, tenker på folk de treffer, og deres behov, samarbeider med sine kristne brødre og føler at de utretter noe verdifullt i tjenesten for Gud som pionerer. De føler stor takknemlighet overfor Jehova.
Funksjonshemmet, men besluttsomme
Fysiske problemer har ikke lagt noen demper på disse dyktige forkynnernes kjærlighet og nidkjærhet i heltidstjenesten. De føler det på samme måte som apostelen Paulus, som skrev: «Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag.» — 2. Korinter 4: 16.
Alle funksjonshemmede forkynnere er naturligvis ikke i stand til å være heltidstjenere. Omstendighetene er forskjellige fra menneske til menneske. Men det som funksjonshemmede kristne kan gjøre for å lovprise den Høyeste og hjelpe andre i åndelig henseende, enten det er mye eller lite, vil gi dem stor glede og personlig tilfredshet og føre til at de blir velsignet av vår kjærlige Gud, Jehova.
[Bilder på side 23]
Masashi Tokitsu
Katsuko Yamamoto
Akimi Tanizono
Yoshito Tanizono
Toshimi Tanizono