Marquesas- og Tuamotuøyene blir innbudt til å «leve evig på en paradisisk jord»

ETTER at min kone og jeg hadde reist med fly omkring 1450 kilometer mot nordøst fra Tahiti, landet vi på Nuku Hiva, den største av Marquesasøyene. På kartet ser disse øyene ut som små flekker i det enorme Stillehavet. Men vi ble slått av deres barske skjønnhet.

De fleste av Marquesasøyene er dominert av høye fjelltopper og steile klipper med bratte heng. De dype, fruktbare dalene med tallrike kokospalmer og annen frodig vegetasjon munner ut i havet og danner små, tilsynelatende lune bukter. Men på grunn av høye bølger og sterke havstrømmer rundt øyene og fordi det ikke finnes korallrev, er det vanskelig å ta seg i land med båt. De spredte Tuamotuøyene, som består av atoller, er nesten ikke synlige i horisonten, og vi forstår hvorfor de første sjøfolk som kom til øyene, kalte dem «de lave øyer» eller «det farlige øyhavet».

Vi kom for å gi disse øyboerne en innbydelse som lød omtrent som tittelen på bibelstudieboken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. På Nuku Hiva gikk vi om bord i lastebåten «Araroa» for å legge ut på en 4000 kilometer lang tur som skulle vare i 21 dager, til Marquesas- og Tuamotuøyene. Hver gang båten la til forskjellige steder for å losse og laste, forkynte vi vårt budskap.

Øyboernes enkle livsstil

Du lurer kanskje på hva slags folk vi traff på denne turen. De fleste mennesker på Marquesasøyene bor i små landsbyer rundt buktene eller langs elvene. Landsbyene varierer i størrelse fra to—tre familier til flere hundre innbyggere. De fleste av familiene er store, med mellom åtte og ti barn, og noen har så mange som 18 eller 20 barn. De lever et enkelt, men hardt liv. Maten består av det de klarer å skaffe fra sjøen, og blir av og til supplert med griser og høns som de har gående rundt huset. De drar også lenger inn på øyene på jakt etter fjellgeiter eller fanger villhester, som de temmer og bruker som trekkdyr. De tallrike kokospalmene forsyner dem med kopra (tørkede kokoskjerner som de utvinner olje av og bruker til fremstilling av såpe og andre produkter). Kopra er den viktigste salgsvare på øyene, men øyboerne tjener også litt på treskjæring, tapa (dekorerte tøystykker laget av bark) og piere (tørkede bananer).

Innbyggerne på Marquesasøyene var en gang kannibaler, og de ofret menneskeoffer til sine tiki-avguder. I dag er de fleste av innbyggerne katolikker. De pynter husene med bilder og statuer av Maria og Jesus. Det er interessant å merke seg at det langs innkjørselen til den katolske biskopens bolig på Nuku Hiva står oppstilt en rekke tiki-statuer. På Tuamotuøyene er det religiøse livet dominert av mormoner, katolikker og Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som lokalt blir kalt Sanitos.

Øyboerne snakker marqesisk, men de forstår også fransk og tahitisk. Deres livsstil er typisk for polynesiere — de tar en dag om gangen og lever et stille og rolig liv. Fordi skipene anløper uregelmessig og sjelden, har folk lært seg kunsten å vente tålmodig. Øyene fikk elektrisitet i januar 1979, og nå som fjernsynet har kommet dit, følger øyboerne bedre med i hva som skjer ute i den store verden.

På Nuku Hiva

Nuku Hiva er med sine 1800 innbyggere administrasjonssentret på Marquesasøyene. Regjeringsbygningen, den viktigste havnen og biskopens bolig ligger i Taiohae-bukten, som var vårt utgangspunkt.

Det fantes ingen ringeklokker. Vi ropte bare hou-hou. Hvis noen svarte, smilte vi vennlig og sa Kaoha! («Hei!») og forklarte hvorfor vi kom. Mange av øyboerne tok ivrig imot boken og sa: «Mange takk fordi dere kom. Vi har aldri hatt noe som dette, som kan hjelpe oss til å forstå Guds Ord.» De har en katolsk bibel på tahitisk og tre av evangeliene på marqesisk.

Noen av dem som tok imot vårt tilbud, bad oss oppriktig om å besøke andre. Det var for eksempel en ung mann som inntrengende bad min kone om å følge med ham og sa: «Bak der! Bak der!» Hvis han ikke hadde vist min kone stedet, ville hun ha gått forbi huset til en skulptør, som viste seg å sette stor pris på den lærerike boken.

I Hakaui var det bare to familier, som bodde på hver sin side av den trange elvemunningen. Da vi kom dit, hadde den første familien det travelt. Derfor fikk vi noen hyggelige sjøfolk til å frakte oss over elven til den andre familien. Da vi nærmet oss, så vi to kvinner som satt midt iblant noen griser som gikk og rotet rundt utenfor huset — det så virkelig svært fattigslig ut. Men da vi viste dem boken, tilbød de med glede det lille de hadde, for å få den. Det fikk oss til å tenke på den fattige enken som er omtalt i Lukas 21: 2—4, og som gav alt hun hadde, til templet.

Vårt neste stopp var Taipivai, som ligger på sørøstkysten av Nuku Hiva, og som er blitt kjent på grunn av Herman Melvilles bok Typee. Det var en dyp og vakker dal full av kokospalmer. Klokken seks om morgenen drog vi oppover elven i båten vår mens det speilblanke vannet reflekterte kokospalmene og det første gløtt av dagslys. Vi kunne se at det lå ganske mange hus innimellom trærne.

«Hvor lenge kommer vi til å bli her?» spurte jeg og fikk vite at den lastebilen som kjørte sekkene med kopra, hadde brutt sammen. Så hvis vi skyndte oss, kunne vi rekke å gjennomarbeide hele distriktet til hest og komme helt innerst i dalen, hvor en praktfull foss styrtet ned i bregneskogen. Det var omkring ti familier som reagerte positivt på vår snarvisitt.

Til de andre øyene

Omkring 40 kilometer øst for Nuku Hiva ligger Ua Huka. Denne øya er mindre og mer fjellrik, og den er ikke så fruktbar. Vi startet igjen opp klokken seks om morgenen. Fra den steinete stranden kom vi oss opp på en vei mellom klippene, og etter at vi hadde gått en time, nådde vi fram til Hane, den største landsbyen. Som vanlig var det den lokale kirke som dominerte landskapet. Den hadde fått større innflytelse i det siste på grunn av en karismatisk bevegelse som appellerte til folk. Men en ung mann som bodde der, gav uttrykk for at han var bekymret over verdensbegivenhetene, og tok ivrig imot vår «innbydelse», budskapet om å få leve i et paradis på jorden.

Vårt neste stopp var øya Ua Pu. De 1200 meter høye, svarte basalttoppene, som raget opp mot skyene som spir, gjorde umiddelbart inntrykk på oss. Disse fjellene er egentlig størknede lavamasser etter eroderte vulkaner. Det var fem landsbyer som vi skulle besøke på denne øya. Vår «innbydelse» ble møtt med mange brede smil og strålende øyne. Vi hørte gang på gang folk si: «Mea kanahau!» («Den er vakker!») Boken gjorde så dypt inntrykk på mange av landsbyboerne at de insisterte på å få lov til å fylle ryggsekkene våre med skjell og frukt — sitroner, mango, appelsiner og grapefrukt. I Haakuti, en landsby som lå høyt oppe på kanten av en klippe, traff vi en dame og hennes datter som ble så begeistret for det de hørte, at de klatret hele veien ned til bryggen for å si til alle der at de måtte høre på vårt budskap og ta imot den vakre boken.

Da vi kom til den største landsbyen, Hakahau, lurte vi på hvordan vi skulle klare å få snakket med de over 1000 innbyggerne på så kort tid. Til vår lettelse var det en mann som likte budskapet vårt så godt at han tilbød seg å kjøre oss i bilen sin: «Jeg kan kjøre dere hvor som helst dere ønsker.» Noen få år tidligere hadde den lokale presten samlet inn all den litteraturen som Jehovas vitner hadde levert, og brent den. Dette hadde skremt folk. Men vårt budskap var så fint at 12 familier overvant sin menneskefrykt og tok imot den boken vi hadde med.

Hiva Oa, den neste øya vi kom til, er den frodigste og fruktbareste av Marquesasøyene. Den ble kjent på grunn av Paul Gauguins fargerike malerier. Han tilbrakte sine siste år i Atuona, hvor vi gikk i land. En besøkende blir alltid stilt dette spørsmålet: «Har dere vært og sett på tikien?» Den 2,4 meter høye stein-tikien, som står innerst inne i bukten, er den største i Fransk Polynesia. Vi svarte vennlig: «Den har øyne, men kan ikke se, og en munn, men kan ikke snakke. Ettersom vi bare skal være her en liten stund, vil vi gjerne snakke med levende mennesker og vise dem noe interessant.» En kvinne ble så begeistret for tilbudet at hun oppmuntret en venn til å ta imot boken. Hun lånte til og med denne vennen penger, slik at han kunne kjøpe boken. En annen kvinne sa: «Jeg begynner å forstå at det er mye viktigere å lese Bibelen enn å gå i kirken for å be hver kveld.»

I skumringen var vi på bryggen i Hanaiapa, hvor vi snakket med noen av øyboerne i lysskjæret fra en gatelykt. I samtalens løp kom vi inn på spørsmålet om helvete. «Forestill dere at dere hadde et svært uskikkelig barn. Ville dere da lage et bål og kaste barnet inn i ilden?» spurte vi. «Nei!» svarte de. «Tror dere da at Gud ville la sine barn bli pint i en evig ild?» Det var særlig fire kvinner og en mann som ble interessert i Guds kjærlige «innbydelse» til å få leve på en jord hvor ’de ugudelige er borte’ fordi de vil bli tilintetgjort for evig, ikke pint for evig. — Salme 37: 10.

Fra Hiva Oa var det ikke langt til den lille øya Tahuata. En sjømann fortalte oss nærmest for spøk at det ikke var mer enn 100 år siden at noen hvite var blitt spist av de innfødte der. Vi ble heldigvis ikke spist, men hadde i stedet noen interessante samtaler. Den mannen som var ansvarlig for den karismatiske bevegelse i landsbyen der, ville ikke ta imot boken, men insisterte på at vi skulle ha et glass vann av ham. «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram,» sa han og anvendte feilaktig Jesu ord i Johannes 4: 14 på det vannet han gav oss. Vi takket ham for vannet og svarte: «Dette er ikke noe annet enn vann, og vi tar gjerne imot det. Men nekter du å ta imot det livgivende vannet og den åndelige føden som vi tilbyr deg?» Fordi vi sa dette, tok han imot flere bøker. Da vi kom ned på bryggen, var det noen av folkene der som begynte å håne oss og si: «Var det en eneste som tok imot tilbudet deres?» Men arbeidsformannen bad om å få se boken, og rett foran øynene på alle bestemte han seg for å kjøpe den. De ble alle svært overrasket da de fikk høre at andre også hadde tatt imot tilbudet vårt.

Vårt siste stopp på Marquesasøyene var på den sørligste av øyene, Fatu Hiva. Den var en av de første øyene som ble oppdaget, i 1595, av spanjeren Álvaro de Mandaña de Neyra, som oppkalte øyene etter hustruen til Perus visekonge — Las Marquesa de Mendoza. Fatu Hiva er en meget vakker øy. I den største landsbyen, Omoa, traff vi en familie som viste stor interesse. Etter at vi hadde fortsatt lenger innover i dalen, gikk moren ut for å få tak i vennene sine, så da vi kom tilbake, satt de alle smilende og ventet på oss. De ville ha bøker for å lære om Guds Ord på sine bibelstudiemøter om kveldene. Da vi drog tilbake til bryggen, var den ene av ryggsekkene våre tom, og den andre var fylt med appelsiner og sitroner.

Til Tuamotuøyene

Etter at vi hadde reist med båt i et og et halvt døgn mot sørvest, kom vi til atollen Pukapuka på Tuamotuøyene. Det ble truffet en spesiell avtale om at «Araroa» skulle gjøre et kort opphold ved to atoller hver dag. Dette gjorde det mulig for oss å besøke noen av de atollene som vanligvis er utilgjengelige.

Det var 30 familier på disse øyene som med glede tok imot vår «innbydelse». En kvinne som bodde i et beskjedent hus mellom noen kokospalmer, fikk det travelt med å få solgt kokosmelk, slik at hun kunne skaffe seg flere bøker før vi måtte dra. Vi hadde vanskelig for å glemme denne familien, som også insisterte på å få lov til å gi oss den tørkede fisken som hang under det spinkle taket på huset dere.

Gode minner

Vi minnes så mange glade ansikter, og vi stoler på at Jehova vil ta seg av disse menneskene. Vi er svært glad for at vi drog på denne turen til Marquesas- og Tuamotuøyene og fikk oppleve reaksjonene på vår «innbydelse»: «Du kan få leve evig på en paradisisk jord.» — Innsendt.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Marquesasøyene

Nuku Hiva

Taiohae

Ua Huka

Ua Pu

Hiva Oa

Atuona

Tahuata

Fatu Hiva

Omoa