En vei som aldri vil ta slutt
Fortalt av Eva Carol Abbott
JEG ble født den 21. desember 1908. Mine foreldre het Grace Pearl og William Reuben Vaughan og bodde på en gård i nærheten av Emporia i staten Kansas i USA. Senere flyttet vi fra Emporia til prærien i Colorado, hvor livet kunne være vanskelig og ensomt. Vi hadde en låve, en vindmølle og et hus, som ifølge min mors beskrivelse lignet mer på en jernbanevogn. Huset vårt bestod av et stort kjøkken og et stort rom, som ble brukt både som stue og soverom.
Noen av de få naboene vi hadde, bodde i jordhytter som var halvveis nedgravd i bakken. I deler av den lange vinteren lå disse hyttene helt dekket av snø. I slike perioder ringte disse innesnødde naboene (selv om de var fattige, hadde de telefon) til foreldrene mine for å spørre om hvor mye klokken var. Og når de hadde fått vite det, spurte de: ’Mener du om natten eller om dagen?’
Flere ganger i året måtte nybyggerne, som folk kalte oss, ut i skogen for å felle trær. Trærne ble lesset i høye stabler på vogner som ble trukket av sterke hester, og transportert ned til byen for å byttes mot mat, vinterforsyninger og frø som vi kunne så om sommeren. I slike perioder var mor og jeg alene, og i de lange kveldene satt hun til langt på natt og leste Bibelen om og om igjen. Hun var overbevist om at Gud hadde et folk, og hun lette for å komme på sporet av det.
Da jeg var tre år gammel, flyttet vi til en gård i nærheten av Kiowa, en liten by i Kansas. Deler av turen foregikk i en prærievogn som hadde et overbygg av seilduk som far hadde laget. Under reisen fikk jeg influensa, og jeg kan huske at jeg lå på et teppe på gulvet i vognen, god og varm, og kikket på parafinlampen som hang i taket over meg og svingte fra side til side. Mor gned meg med en blanding av fett, terpentin og jordolje. Jeg husker fremdeles hvor trygt og godt det var å føle mors omsorg og kjærlighet.
Vi finner veien
Fra min barndom husker jeg også at vi flyttet til Alva i Oklahoma. Mor var fremdeles på leting etter «Guds folk». En dag fant hun noen bibelske traktater i bislaget. Kort tid etter dette henvendte en kolportør (heltidsforkynner) seg til far i den forretningen hvor far arbeidet, og viste ham et av bindene i Studier i Skriften, skrevet av C. T. Russell, som var Selskapet Vakttårnets første president. Far kjøpte boken, men det var mor som leste den, og hun skjønte snart av innholdet at utgiverne av boken og traktatene var de samme.
Kolportøren inviterte far til å overvære et møte samme kveld der Bibelen ble studert. Far gikk ikke på møtet, men mor drog av gårde og tok meg med. Jeg kan bare så vidt huske at jeg var til stede på dette møtet, men mor har mange ganger i detalj fortalt meg hva som skjedde. Det var ti eller 12 til stede, og da spørsmålet: «Hva skjer når vi dør?» ble stilt, svarte en søster: «Det samme som når et dyr dør.» Mor ble sjokkert. Hun avbrøt: «Unnskyld meg, men mener dere virkelig at vi dør på samme måte som et dyr?» Den broren som ledet møtet, svarte: «Kanskje du kan slå opp i Forkynneren 3: 19—21 og lese svaret selv?»
«De lot meg stadig bryte inn med spørsmål, og de tok seg tid til å besvare dem,» fortalte hun meg og viste tydelig at hun satte pris på det. Jeg husker hvor begeistret mor var da hun kom hjem. Hun hadde virkelig funnet Guds folk og den kurs hun ønsket å følge i livet. Dette var veien hun ville følge!
Dette skjedde i 1913. Snart ble Selskapets film og lysbildeoppsetning Skapelsens fotodrama vist. Mor gledet seg over å kunne være til stede da forestillingen ble vist i teatret i byen. Disse årene i Alva betydde mye for mor. Jeg husker jeg sa til henne: «Du virker så glad, mor, mye gladere enn før.»
Mor hadde nå inntatt et fast standpunkt for sannheten. I denne tiden trodde noen av bibelstudentene at de ville bli tatt opp til himmelen «hvilken dag som helst», så de forestilte seg at de snart skulle komme til å leve et rolig og behagelig liv. Mor var ikke blant dem. Hun var ikke fylt av slike forventninger om et himmelsk liv på dette tidspunkt. Mor ’hadde det for travelt,’ som hun sa, ’med å lære, studere, gå på møter og dele det gode budskap om Riket med andre’.
Snart var den første verdenskrig i full gang, og folk på stedet hvor vi bodde, laget vanskeligheter for oss. Jeg husker at jeg var med mor fra dør til dør for å få underskrifter på en petisjon til De forente staters regjering med anmodning om å løslate bror Rutherford og sju av hans medarbeidere, som var urettmessig fengslet i Atlanta i Georgia. Men det skjedde også noe annet som gjorde at vi måtte flytte.
Krigen var slutt, og spanskesyken herjet. Mor ble rammet av influensaen og ble fullstendig tappet for krefter. Legen rådet far til å flytte til den sørlige delen av California hvor klimaet ville være bedre for henne. Vi bosatte oss i Alhambra, i nærheten av Los Angeles. Der tok jeg mitt livs viktigste beslutning.
I 1924 reiste jeg sammen med en venninne til Los Angeles for å delta i en begravelse til en kristen søster som vi begge hadde satt stor pris på. På hjemveien snakket vi om innvielse. Jeg tenkte alvorlig over livet mitt og snakket med mor om det å innvie seg. Det førte til at jeg undersøkte alt om dette emnet i Selskapet Vakttårnets publikasjoner tilbake til 1908. Kort tid etter innviet jeg mitt liv til Jehova, og i oktober 1925 ble jeg døpt.
Jeg får følge på veien
En dag i 1927 fikk jeg vite at en bror ved navn Herbert Abbott ønsket å treffe meg. Det forbauset meg siden jeg ikke visste hvem han var. Men det tok meg ikke lang tid å lære ham å kjenne. Tanken på at jeg var 18 år gammel og hadde innviet meg for to år siden, tiltalte ham. Vi ble presentert for hverandre, hadde fast følge i tre måneder og giftet oss i juli i 1927.
Vi kjøpte et hus i nydelige omgivelser i Pasadena. En vårdag i 1928 gikk jeg ut for å hente posten, og der fant jeg et brev fra Selskapet Vakttårnet med opplysninger angående pionertjenesten. Da Herbert kom hjem fra arbeidet samme kveld, foreslo jeg at vi skulle selge huset og begynne i pionertjenesten. Han svarte at hvis jeg var villig til å gjøre slike forandringer i vårt liv, skulle han ikke motsette seg det.
Vi fikk tildelt distrikt i Charles City i Iowa. Vi skulle reise dit etter det stevnet som ble holdt i Detroit i Michigan. Vi la planer i forbindelse med pionertjenesten hele den sommeren, men til min store overraskelse oppdaget jeg at jeg skulle ha barn. Hva skulle vi gjøre? Hvis vi nå skulle forandre planene, ville det være det samme som å si til Jehova: «Vi vet at du kan sørge for oss to, men tre vil du ikke klare.»
Etter stevnet reiste vi til vårt tildelte distrikt i Charles City. Men da jeg var i åttende måned, fant vi det best å reise tilbake til Los Angeles. Tidlig i januar 1929 ble så vår datter, Perousia Carol, født. Vi fikk bare gleden av å ha henne hos oss i ni måneder; hun døde i oktober samme år.
Vi tenkte ofte på Jehovas løfte om en oppstandelse. Men døden er likevel en fiende, og det var fryktelig å se vår datter død. Vissheten om at vår lille datter lå i den kalde jorden, ble lettere å bære i og med vår kjennskap til Guds Ord. Hennes tilstand var å betrakte som en søvn, og hun ville være i Jehovas minne. (Johannes 11: 11—14, 23—25) Selv om hun har vært i denne søvnlignende tilstanden lenge nå, vil hun en dag i framtiden våkne opp til livet og derved bevise at Guds Ord er sant. Jeg ønsker virkelig at hun for bestandig vil prise Jehovas store navn.
Reisevirksomheten begynner
Vi begynte på nytt å legge planer med tanke på pionertjenesten. I mars det påfølgende året anskaffet vi oss en slags campingvogn med sammenleggbart seildukstak og byttet vår sjuseters Studebaker med en Ford A-modell, som kunne trekke vognen. Nå begynte 25 år med reisevirksomhet.
Den lille campingvognen var vårt hjem i åtte år. Gulvplassen var 1,2 X 1,5 meter, og «kjøkkenet» var et bord på 28 X 30 centimeter som var til å dra ut. Inventaret bestod ellers av to gode senger, et petroleumsapparat til å lage mat på, en bøtte til å hente vann i, en petroleumslampe, en parafinovn, et vaskefat, et vaskebrett, et petroleumsstrykejern og et strykebrett. Over kokeapparatet var det en flyttbar hylle med et lite skap der jeg hadde plassert det nydelige Haviland-porselenet som vi hadde fått i bryllupsgave. En kveld gikk pluggene som holdt hyllen, i stykker, med det resultat at hyllen falt ned. Petroleumslampen falt også ned og veltet. Men det skjedde ikke noe bortsett fra at det nydelige porselenet ble knust.
Noen ganger måtte vi skifte ut seildukstaket på campingvognen. Vi kjøpte da kraftige presenninger som fruktdyrkerne brukte til å dekke over appelsintrærne når de desinfiserte dem. Vi delte seilduken opp i remser og sydde dem på med krumnåler til hele vognen var dekket.
Mandag var satt av til klesvask. Vi vasket og skylte klærne i vann som vi hadde hentet fra en elv eller fra vannkilden i byen, og varmet det opp over et bål. Vi hadde også en liten sammenleggbar ovn som jeg brukte til å bake kaker til neste ukes måltider. Nå var vi klar til å møte utfordringene distriktet ville by på.
I 1930-årene flyttet mange fra gårdene sine og inn til byene. Noen ganger fulgte vi en vei flere kilometer over fjell og gjennom daler til et hus, bare for å finne huset fraflyttet. For å løse dette problemet brukte vi en kikkert. Vi kunne da se om det hang klær til tørk, om det kom røyk fra pipen, eller om det gresset kveg i nærheten. Dette sparte oss for tid og bensin. Selvfølgelig hendte det at vi ikke kunne se noe hus i det hele tatt. I slike tilfelle spurte vi naboene om det var flere hus langs veien.
En gang var vi i tvil om hva vi skulle gjøre. På den andre siden av fjellene lå det en ranch 24 kilometer innover en vei, og naboene var ikke sikre på om det var noen hjemme der. Bensinen skulle dessuten holde til neste dag. Fordi Herb var tørst, hadde vi stoppet ved en klar fjellbekk som var litt over en meter bred. Da han bøyde seg ned for å drikke, fikk han øye på noe som skinte i vannet. Han strakte hånden ut og plukket opp flere dollar i mynter. Nå var vi ikke lenger i tvil om hva vi skulle gjøre, og skyndte oss videre. Det var en lang og vanskelig tur, og rancheieren var ikke interessert, men vi visste med oss selv at vi hadde nådd alle i distriktet med budskapet, også rancheieren.
Opplevelser i denne tiden
I løpet av disse årene hadde vi mange spennende og også morsomme opplevelser. En tid ble vi for eksempel utsatt for pøbelopptøyer i Corning i California. Jeg og fire andre søstre forsøkte å hjelpe Aleck Bangle (som nå er misjonær i Jamaica) da han ble slått. Det var over 100 som stod og så på, og de heiet alle på pøbelen. Jeg må le når jeg nå tenker på at jeg tok av meg de høyhælte skoene mine og slo overfallsmannen i hodet idet han skulle til å tildele bror Aleck et velrettet slag!
I nummeret for 29. mai 1940 hadde Consolation (nå Våkn opp!) et bilde av Amerikas tredje president, Thomas Jefferson, og det amerikanske flagget på forsiden. Dette var på den tiden da vi ble utsatt for forfølgelse og vanskeligheter, og jeg syntes det var best alltid å ha noen eksemplarer av dette nummeret i vesken; vi kunne jo komme til å få bruk for det. Og en lørdag da jeg gikk med bladene på gaten, henvendte jeg meg til to menn som stod på et gatehjørne. En av dem, som så nokså streng ut, sa på en aggressiv måte: «Vel, unge dame, hvis du hadde hatt et blad med det amerikanske flagget på, skulle jeg kjøpt det av deg, men dere Jehovas vit. . .» Før han fikk sagt mer, svarte jeg selvfølgelig: «Å, da er jeg glad for å kunne si at jeg har akkurat det De er ute etter», og tok bladet opp av vesken. Han sluttet å klirre med vekslepengene i bukselommen og ble rød i ansiktet. Men jeg gav ham bladet, og han betalte for det.
Jeg hadde også en morsom opplevelse da vi delte ut en spesiell brosjyre — Riket, verdens håp — til presteskapet. I et hus jeg besøkte, kom det ut en prest. Han var overhodet ikke interessert i brosjyren. Men vi hadde fått beskjed om at vi skulle gjøre alt for å levere den til dem, så jeg sa så hyggelig jeg kunne: «Dette er Deres eksemplar, så jeg legger det igjen her til Dem.» Jeg snudde meg for å gå, og idet jeg gikk ned hagegangen, kom brosjyren susende forbi meg og landet ved en sølepytt. Jeg ville ikke at den skulle ligge der, så jeg bøyde meg for å ta den opp, men i det samme kom en hund knurrende, snappet brosjyren ut av hånden min og løp tilbake til sin herre, presten. Så om jeg ikke klarte å levere den, klarte hunden det!
I 1953 bosatte vi oss sammen med mor i Sacramento. Siden Herberts helse ikke lenger var den beste, måtte vi begge forandre vårt levesett. Jeg har ofte takket Jehova for min trofaste mor og min lojale mann. De er begge døde og har fått sin himmelske belønning. Mor døde i 1975, og Herbert fullendte sitt jordiske løp i september 1980, 82 år gammel. Savnet er fremdeles stort, men tanken på de årene vi tilbrakte sammen i tjenesten, er til stor trøst for meg. Jeg vet dessuten at den veien jeg har begynt å gå på, aldri vil ta slutt, for Jehova vil gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, lede meg på evighetens vei.