Hvorfor jeg ikke lenger tror at jeg skal til himmelen

Fortalt av Yuriko Eto

SOM japansk metodist trodde jeg fullt og fast at jeg ikke kunne oppnå større lykke enn å komme til himmelen. Det skulle bli vidunderlig å være ved Guds side og bo hos Herren Jesus Kristus for evig. Hvorfor lengtet jeg så oppriktig etter å komme til himmelen? Og hvorfor forandret jeg mening? La meg få lov til å fortelle min historie.

Ingen andre religioner enn shintoismen og buddhismen var tillatt i mitt land, Japan, i mange hundre år. Jeg ble født i 1911, bare 22 år etter at vi hadde fått religionsfrihet. Familien min var blitt metodister. Faren min var forretningsmann. Moren min var datter av en prest. Det var til stor glede for meg at hun hadde oppriktig tro på Bibelen. Jeg husker spesielt at en av min mors venninner, en lærer på en religiøs pikeskole, pleide å besøke oss ofte. Hun snakket alltid om Bibelen, og jeg elsket å høre på henne. Men på slutten av samtalen sa hun bestandig: «Er det ikke trist at Bibelen ennå ikke er en åpen bok, og at vi ikke forstår den?» Dette bekymret meg. Når Gud hadde fått mennesker til å skrive Bibelen, hvorfor hadde han da ikke sørget for at de forstod den?

Når jeg kom fra skolen, var det beste jeg visste, å sette meg i en god stol og lese i Bibelen og drømme om himmelen. Det som særlig fascinerte meg, var tanken på at Kristus kanskje ville komme i min levetid. Jesus Kristus sammenlignet seg selv med en brudgom og sa at fem av de ti jomfruene sov tungt og ikke kunne gå brudgommen i møte, og derfor kom de ikke til himmelen! Så hver dag bad jeg om at Herren Jesus måtte komme og hente oss, og jeg bad om at vi ikke måtte glemme Kristi annet nærvær. Jeg husket på det skriftstedet som sier: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Så jeg ventet og håpet. Jeg var i virkeligheten ikke interessert i livet i denne verden. — Matteus 25: 1—12, EN; 5: 8.

I 1933 giftet jeg meg. Fordi jeg alltid snakket om himmelen, lo mannen min ofte av meg og sa: «Du hører hjemme i himmelen, men jeg hører hjemme i denne verden.» Min svigerfar hadde imidlertid sterk tro på Bibelen og sa ofte: «Det er nesten 2000 år siden Herren Jesus Kristus kom, så vi kan regne med at Kristi annet nærvær ikke er langt unna.» Mitt hjerte brant.

Så begynte den annen verdenskrig, og i det siste året av krigen døde mannen min. På det tidspunkt mente jeg at hvis det finnes et helvete, må det være her i denne verden. Etter krigen flyttet jeg og de fire barna mine (den yngste var sju måneder gammel) mange ganger, ettersom Tokyo fortsatt bar preg av ødeleggelsene. Jeg klarte ikke å la det gå én søndag uten at jeg gikk i kirken, så hver gang vi flyttet, gikk jeg i den kirken som lå nærmest hjemmet vårt. Jeg brydde meg ikke om hva slags kirke det var, ettersom jeg mente at det bare finnes én Gud og én bibel. Jeg likte ikke tanken på å holde meg til én bestemt religion.

Jeg leter etter Guds organisasjon

Etter hvert som jeg så hvor ulike alle disse sektene var, begynte jeg å lure på hvordan Gud betraktet dem. Jeg kom til den konklusjon at Gud vet bedre enn noen annen at det er mange villfarelser innen de forskjellige religionene. Jeg trodde at Gud delte ut karakterer på samme måte som en skolelærer, og at han ville gi de beste karakterene til den organisasjon som forstod Bibelen best. Jeg begynte å føle at jeg måtte finne den organisasjon som er rett i Guds øyne. Da kom jeg til å tenke på Matteus 7: 9, som lyder: «Er det noen av dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød?» Ettersom jeg søkte etter det sanne «brød», hadde jeg tro på dette skriftstedet og begynte å be inderlig dag etter dag: «La meg bli kjent med den organisasjon som har den nøyaktige kunnskap om Bibelen.» Et år etter at jeg begynte å be slik, flyttet jeg til Yokohama. Det var her jeg ble oppildnet av en bestemt samtale.

Hver gang jeg møtte noen som sa at de gikk i kirken, pleide jeg å spørre dem rett ut: «Jeg lurer på om du kjenner noen som har en grundig forståelse av Bibelen?» En dag jeg var i en av nabobyene, traff jeg en som var medlem av en kirke, og stilte henne det samme spørsmålet. Helt fram til da hadde jeg ikke fått noe positivt svar, men hun svarte med overbevisning i stemmen: «Ja, jeg vet om en. Forleden dag fikk jeg besøk av en kvinnelig misjonær. Jeg bad henne inn, og hun åpnet straks Bibelen og forklarte det ene skriftstedet etter det andre. Før hun gikk, nevnte hun at hun bor oppe på åskammen, der hvor du bor.» Jeg ble meget begeistret da jeg hørte dette. Allerede neste dag oppsøkte jeg Jehovas vitners misjonærhjem.

En kritisk tid

Endelig kunne jeg få et grundig studium av Bibelen. Det gikk omkring en måned — og så slo bomben ned! Misjonæren som underviste meg, Jean Hyde (nå Nisbet), smilte og sa: «Du vil sannsynligvis ikke få leve i himmelen i framtiden, men på jorden.» Jeg var sjokkert, for jeg følte det som om jeg var blitt kastet ut av himmelen. Jeg var virkelig sint. «Det er første gangen jeg har møtt en misjonær som snakker så uvitende,» sa jeg opprørt. «Og jeg som hadde sett så fram til at du skulle undervise meg ut fra Bibelen. Det er synd og skam, men nå føler jeg det ikke slik lenger. Men ettersom jeg leter etter den sanne organisasjon, vil jeg nå foreta en grundig undersøkelse på egen hånd. Jeg har abonnement på Vakttårnet, og jeg har også boken ’Gud er sanndru’. Når jeg har fått bekreftet at dette er sannheten, vil jeg bøye meg og be om din hjelp igjen.»

Jean var ikke sint. Hun smilte og sa: «Undersøk endelig sannheten.» Og dermed gikk hun, men senere stakk hun innom av og til og spurte: «Hvordan går det med dine undersøkelser?» Jeg hadde håpet på at denne organisasjonen var Guds svar på mine bønner, men nå var jeg svært i villrede. Jeg hadde aldri før hørt om at en skilte mellom dem som skal til himmelen, og dem som skal leve evig på jorden.

Deretter gransket jeg Selskapet Vakttårnets publikasjoner hver dag. Etter en stund fikk jeg besøk av en reisende tilsynsmann for Jehovas vitner, Adrian Thompson. Litt opprørsk spurte jeg med en gang: «Selv om det i framtiden kommer til å være to grupper, én himmelsk og én jordisk, er det Gud som avgjør saken, ikke sant? Ville det ikke være overmodig av mennesker å treffe avgjørelsen?» Han svarte: «Nettopp! Gud er den som avgjør saken.» Selv om jeg ikke forstod detaljene, følte jeg at det nå på en måte var litt lettere. Jeg tenkte: ’Da er mitt håp om å komme til himmelen ikke tatt fra meg.’ Etter dette bad jeg og fortsatte å studere på egen hånd.

I 1954 overvar jeg høytiden til minne om Kristi død. Lloyd Barry holdt talen. I talen sa han at det var de som «var tatt med i pakten», som skulle forsyne seg av brødet og vinen. Etter minnehøytiden hadde jeg mange spørsmål, så jeg gikk hele veien hjem sammen med Shizue Seki, et nidkjært vitne. Hun viste meg stor interesse og tok seg tid til å oppmuntre meg til ikke å gi opp bare fordi jeg hadde problemer med ett punkt, men å få klarhet i om alt det andre jeg lærte, var basert på Bibelen eller ikke.

En dag, etter at barna hadde gått på skolen, og mens jeg holdt på å rydde opp fordi jeg ventet gjester, bad jeg stille: ’Jeg vil begynne å studere med Jehovas vitner igjen.’ Da jeg åpnet øynene, så jeg til min forbauselse at jeg hadde fått besøk — ikke av de gjestene jeg hadde ventet, men av tre av Jehovas vitner. Jeg fortalte dem overrasket hva jeg nettopp hadde bedt om. Fumiko Seki hoppet høyt av begeistring, klappet i hendene og sa: «Sånn skal det være!» Snart begynte en annen misjonær, Sonny Dearn, å studere med meg, mens Fumiko hjalp med å oversette. Denne gangen var to av barna mine med på studiet sammen med meg. Sonny fikk imidlertid en ny tildeling. Deretter kom det en annen utlending, Leon Pettitt. Vi bombarderte ham alltid med spørsmål. Han viste oss rolig skriftstedene, slik at vi kunne trekke den rette konklusjonen og vokse i bibelkunnskap.

Jeg lærer å forstå hensikten med å komme til himmelen

Det jeg hadde håpet på, var å få være i nærheten av Gud i all hans herlighet og få bo hos Herren Jesus for evig. Men jeg lærte at hensikten med å komme til himmelen innebærer noe langt mer. Etter hvert som jeg ble kjent med visse sannheter, godtok jeg dem villig.

Hvis det første menneske, Adam, ikke hadde syndet, ville det ikke ha vært nødvendig for noen mennesker å komme til himmelen. Grunnen til det er at det allerede før verden ble skapt, var titusener av engler i himmelen. — Job 38: 4—7; Daniel 7: 9, 10.

Etter hvert som studiet gikk framover, lærte jeg ut fra Lukas 12: 32 at det bare er en liten gruppe, som Bibelen omtaler som den «lille hjord», som skal til himmelen. Jesus sa: «Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.» Og når det gjelder hensikten, står det i Åpenbaringen 20: 6 at «de skal . . . herske med ham [Kristus] i tusen år». Og i Åpenbaringen 5: 10 (UO) står det: «Som konger skal de rå over jorden!»

Jeg lærte også å forstå bønnen Fadervår. Jesus bad: «La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» (Matteus 6: 10) Da jeg forstod at dette riket var en himmelsk regjering satt sammen av mennesker som er tatt fra jorden for å herske med kongen Jesus Kristus, forundret jeg meg over Guds visdom. Jeg ble overbevist om at dette er akkurat det vi trenger — en helt ny regjering som vil befri menneskene for lidelser og sorg og for det press som Satan øver på dem. Jeg kunne ikke la være å lovprise Jehova.

Og da jeg lærte at det antall som skal til himmelen, er begrenset til 144 000, ble jeg nødt til å innse det fornuftige i dette. (Åpenbaringen 14: 1, 3) Også regjeringsmedlemmene i en regjering på jorden utgjør et begrenset antall. Jeg begynte å forstå at de som skal til himmelen, har mange viktige oppgaver. Det arbeid de skal utføre i Guds kjærlige ordning, innbefatter å hjelpe alle som lever på jorden, til å bli lykkelige og å gjenopprette paradisiske tilstander på jorden.

Jeg var så fylt av verdsettelse at jeg med glede slo fra meg tanken på å komme til himmelen. Jeg er nå fylt av håpet om å få leve i et paradis på jorden. Det er ikke tvil om at Gud har åpenbart forståelsen av Bibelen ved hjelp av sin organisasjon. Jeg hadde lett etter sannheten. Jeg takker Gud for at han har hjulpet meg til å finne den organisasjon han godkjenner.

En gledebringende tjeneste

Jeg ble døpt i oktober 1954. Siden 1955 har to av barna mine vært opptatt med å forkynne om Riket på heltid sammen med meg. Min sønn Keijiro tjente som reisende tilsynsmann i sju år. Nå er han blitt velsignet med to barn, og han og hans kone arbeider nidkjært som heltidsforkynnere (pionerer). Som spesialpioner har jeg vært med på å opprette menigheter av Jehovas vitner i seks byer.a Jeg hadde også den glede i mange år å forkynne sammen med min eldste datter, Hiroko, på øya Hachijō, som ligger i Stillehavet, 300 kilometer fra Tokyo.

Etter at jeg godtok håpet om en vidunderlig framtid på jorden, har mitt syn på jorden i høy grad forandret seg. På øya Hachijō var vi omgitt av sjeldne blomster, og når vi gikk fra hus til hus, gav vi uttrykk for vår beundring for disse blomstene når vi snakket med beboerne i deres vakre hager. En dag traff vi en eldre kvinne som stelte med blomstene sine. Vi gav uttrykk for vår beundring for dem, og hun svarte: «Jeg er ikke redd for å dø, men det bekymrer meg at jeg må forlate disse blomstene når jeg skal til den andre verden.» Jeg forklarte henne at hun ville bli oppreist fra de døde under Guds rikes styre og få leve på en paradisisk jord, hvor hun ville kunne glede seg over blomstene for evig. Hun lyste opp, og vi gjorde avtale om et bibelstudium.

Jeg likte også øyboernes enkle livsstil. De har stor ærbødighet for sine døde forfedre. Når noen dør, møter alle i lokalsamfunnet villig opp i begravelsen. Jeg skulle bare ønske at alle disse menneskene kunne lære Jehova, livets Far, å kjenne og forstå at det er han som vil gi deres forfedre liv igjen når paradiset er blitt gjenopprettet på jorden. Jeg skulle ønske at de kunne forstå at det er en viktig forskjell mellom å respektere sine forfedre og å tilbe dem. Vi bør ikke tilbe noen annen Far enn livets Giver, Jehova. Som Jesus sa: «Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» — Johannes 4: 23, 24.

Nå befinner jeg meg i min sjuende tildeling. Jeg takker Jehova mens jeg fortsetter å fortelle folk om hans himmelske regjering og de vidunderlige velsignelser den vil bringe dem som kommer til å få det enestående privilegium å få leve evig på jorden. — 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

Yuriko Eto gjør andre kjent med Bibelens løfte om et jordisk paradis