Nyheter som gir grunn til ettertanke
Kirken som politisk mekler
Med stadig større åpenhet blander kristenhetens kirker seg aggressivt opp i politiske stridsspørsmål. I en artikkel som het «Ned fra prekestolen og ut på gaten», henledet den kanadiske avisen The Toronto Star oppmerksomheten på det «økende antall tilfelle av [politisk] innblanding fra kirkelederes side». Skribenten Jack Cahill konstaterte at den romersk-katolske kirke hadde «spilt en avgjørende rolle i forbindelse med at den filippinske presidenten Ferdinand Marcos ble styrtet», og at Jean-Claude Duvalier ble styrtet i Haiti. Cahill tilføyde: «I Sør-Afrika har den anglikanske erkebiskopen, Desmond Tutu, . . . og andre geistlige advart myndighetene om at de vil oppmuntre til konfrontasjon med staten» på grunn av apartheidsystemet.
Noen mener at kristne med rette kan gjøre dette når det dreier seg om å styrte upopulære regimer eller forandre upopulære lover. Jesus sendte riktignok sine disipler ut på gaten, men det var ikke for å være med på å forårsake politiske forandringer. De gikk isteden til offentlige steder og til folks hjem for å forkynne at et himmelsk rike skulle bringe menneskeheten velsignelser. (Matteus 10: 5—7; 24: 14) Da Jesus Kristus ble anklaget for politisk virksomhet — at han hadde gjort seg selv til konge — viste han tydelig at man ikke kunne regne med at han eller hans disipler drev slik virksomhet. Han sa til ham som dømte ham: «Mitt rike er ikke av denne verden.» I overensstemmelse med dette har Jesu sanne disipler alltid inntatt et nøytralt standpunkt i politiske spørsmål, for han har sagt om dem: «De er ikke av verden.» — Johannes 18: 36; 17: 14.
Filmen «Hail Mary» forbudt
Det at presidenten i Brasil, José Sarney, nylig gikk til det usedvanlige skritt å forby fremvisningen av den kontroversielle filmen «Hail Mary», utløste en protestbølge både i og utenfor den katolske kirke. Biskop Mauro Morelli sa: «Jeg er ikke enig i at den katolske kirke skal be staten om å treffe tiltak for å forsvare troen, slik den gjorde på inkvisisjonens tid.» Og Eduardo Matarazzo Suplicy i den lovgivende forsamling beklaget at den brasilianske presidenten «gav etter for press fra kirkens konservative fløy». «Vi har vendt tilbake til en forening av alter og trone,» skrev professor Roberto Romano ved Campinas universitet i avisen Folha de S. Paulo. «Det har til og med skjedd uten at det forelå et tydelig konkordat, slik tilfellet var i forbindelse med Lateranoverenskomsten med Mussolini og rikskonkordatet med Hitler. Det hele foregikk i det skjulte, bak regjeringskontorenes lukkede dører.»
Slikt press fra religiøst hold og reaksjonen på det får en til å tenke på Bibelens beskrivelse av en symbolsk religiøs skjøge som «har kongemakt over jordens konger». Den sier at disse herskerne med tiden kommer til å «hate skjøgen, legge henne øde og gjøre henne naken . . . og brenne henne opp med ild». — Åpenbaringen 17: 1, 2, 15—18.
«Grunner til vrede»
Den kjente franske agronomen René Dumont angriper i sin nye bok Raisons de la colère (Grunner til vrede) vår «produksjonsorienterte sivilisasjon», som han sier har ’sviktet totalt’. En bokanmeldelse i avisen Le Monde nevnte noen eksempler som Dumont kommer med: «For å dekke den enorme etterspørselen etter avispapir feller Canada hvert år flere trær enn landet kan produsere; Sovjetunionen har ødelagt to tredjedeler av sin dyrkbare jord. Og også Frankrike ’ødelegger jordens fruktbarhet, som ble utviklet ved flere hundre års gjødsling og fôrdyrking’, ved å bruke kunstgjødsel istedenfor naturgjødsel.»
Dumont anklager dessuten industrilandene for å ’forderve’ vår planet ved sløsing og dårlig fordeling av godene. Han skriver: «Vi har forvaltet verdensøkonomien så dårlig at vi fortjener å miste vårt overherredømme.» Han hevder at den vestlige utviklingsmodell «har ruinert økonomien i den tredje verden» og har fått folk som burde bli brukt til utviklingen av landbruket, til å flytte til de «avskyelige byene» som har oppstått i utviklingslandene.
Hvis slike tilstander gir mennesker som er klar over faren, «grunner til vrede», hvor mye større grunn til vrede har ikke da han som har skapt jorden? Bibelen viser at den tid raskt nærmer seg da menneskenes ødeleggende virksomhet vil vekke Guds vrede, med den følge at han ’ødelegger dem som ødelegger jorden’. — Åpenbaringen 11: 18.