Led andre i bønn med et ydmykt hjerte
DET var en gledelig dag i israelittenes historie. Kong David hadde sørget for at Jehovas paktkiste var blitt ført til den nye hovedstaden, Jerusalem. Full av glede lovpriste han Jehova i hele folkets nærvær og avsluttet en inderlig bønn med disse ordene: «Lovet være [Jehova], Israels Gud, fra evighet til evighet!» De som hørte på, sa helhjertet ’amen og priste Jehova’. — 1. Krønikebok 16: 36.
I gammel tid var det ikke uvanlig at en kvalifisert person blant Guds folk representerte andre i bønn på denne måten. Og det samme gjøres blant Jehovas tjenere i dag. Menighetsmøter, stevner, familiemåltider og hjemmebibelstudier er noen av de anledninger da kristne menn — og av og til kvinner — har det privilegium å representere andre i bønn. (1. Korinter 11: 4, 5) Hva blir resultatet? Som på Davids tid blir de som hører på og sier amen, oppbygd og føler at deres forhold til Jehova er blitt styrket.
Å representere andre i bønn er et stort ansvar. Den som ber, må gi uttrykk for tanker som på rette måte gjenspeiler det som er i tilhørernes hjerte. Hans bønn berører deres åndelighet. De som har dette privilegiet, gjør derfor vel i å be om det samme som David: «La min bønn få gjelde som røkelse for deg.» — Salme 141: 2.
Hvordan kan vi gjøre våre bønner så «velluktende» at de er som røkelse for Jehova? Ved på forhånd å tenke på hva vi skal si, i lys av den veiledning Jehova har gitt. Bibelen inneholder en rekke mønstergyldige bønner og også mye fin veiledning i forbindelse med bønn. Når vi setter oss inn i det som står der, lærer vi viktige prinsipper som særlig er nyttige når vi ber i andres påhør og på andres vegne.
Med et ydmykt hjerte
Ett slikt prinsipp er at Jehova hører bønner som blir bedt av ydmyke mennesker. (2. Krønikebok 7: 13, 14) Salmisten sier: «For Jehova er opphøyet, og likevel ser han den ydmyke; men den stolte kjenner han bare på avstand.» (Salme 138: 6, NW) Som et eksempel på dette kan vi trekke fram den ydmykhet som kong Salomo viste i sin offentlige bønn ved innvielsen av templet. Han hadde nettopp fullført byggingen av en av de mest praktfulle bygninger verden noen gang skulle se, men han ble ikke hovmodig av den grunn. Nei, han bad: «Bor Gud virkelig på jorden hos menneskene? Se, himmelen, den høye himmel, rommer deg ikke, langt mindre dette huset som jeg har bygd!» — 2. Krønikebok 6: 18.
Vi bør også være ydmyke, særlig når vi ber på vegne av andre. Ydmykhet kommer delvis til uttrykk ved den tone en snakker i. De kristne bør naturligvis unngå falsk ydmykhet eller skinnhellighet. Men ydmyke bønner høres ikke svulstige eller teatralske ut. (Matteus 6: 5) Vi viser også ydmykhet ved det vi sier. Hvis vi ber i ydmykhet, vil vi ikke forlange at Jehova gjør bestemte ting. Vi vil isteden anmode ham om å samtykke i å handle på en bestemt måte i samsvar med sin vilje. — Jevnfør Salme 118: 25.
Når vi er ydmyke, vil vi også unngå å bruke bønner for å bevise noe eller for å gi personlig veiledning til enkeltpersoner. Hvis vi ikke er ydmyke, kan vi komme til å legge samme ånd for dagen som fariseeren i en av Jesu lignelser. Jesus fortalte om en fariseer og en toller som bad samtidig i templet. Fariseeren sa: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.» Men tolleren slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!» Hvilken slutning trakk Jesus? «Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.» — Lukas 18: 9—14.
Jehovas virkelig ydmyke tjenere godtar også sin stilling innfor Gud. De er litt lavere enn englene, mens Jehova er universets evige suverene Overherre. (Salme 8: 4—6, 10, NW; 90: 1—4) Når enkeltpersoner får anledning til å snakke med konger eller andre av denne verdens herskere, gjør de det vanligvis med respekt og verdighet, fordi de er takknemlige for privilegiet. Bør vi være mindre respektfulle og takknemlige når vi snakker med «den levende Gud og Kongen til ubestemt tid»? (Jeremia 10: 10, NW) Naturligvis ikke. Det er derfor ikke passende å bruke slike uttrykk som «god kveld, Jehova» og «vi vil gjerne snakke med deg, Jehova» i bønner og heller ikke slike bemerkninger som «hvordan har du det i dag?», «hils Jesus» og «ha en hyggelig dag». — Jevnfør Forkynneren 5: 1, 2.
Men sa ikke apostelen Paulus at vi bør tre fram for Jehova «med frimodighet»? (Hebreerne 4: 16; jevnfør 1. Johannes 3: 21, 22.) Gir ikke det oss frihet til å snakke slik vi finner det passende? Egentlig ikke. Paulus siktet til at vi på grunn av Jesu offer kan tre fram for Jehova til tross for vår syndige tilstand. Vi kan vende oss til ham i bønn på et hvilket som helst tidspunkt og i forbindelse med et hvilket som helst emne. Men også når vi ber med frimodighet, må vi ydmykt erkjenne vår egen ubetydelighet. Jehova har sagt: «Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord.» — Jesaja 66: 2.
Noen advarende ord
Jesus Kristus gav ytterligere veiledning i forbindelse med bønn i Bergprekenen. Han sa at når vi ber, bør vi ikke si «de samme tingene om og om igjen, akkurat som menneskene av folkeslagene gjør». (Matteus 6: 7, NW) Dette betyr ikke at vi ikke stadig bør be om det samme (så lenge vi er sikre på at det er riktig å be om det). Jesus sa jo: «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å søke, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.» (Matteus 7: 7, NW) Jesu advarsel betydde isteden at vi ikke bør gjenta ting i den grad at de blir meningsløse. Han sa med andre ord: «Ikke kom med tomme gjentagelser.» — Matteus 6: 7, fotnoten i NW, referansebibelen.
Noen følger den skikken å gjenta bønneformularer om og om igjen uten å tenke på de ordene de sier. Noen ganger har formularene en språklig form som den som ber, ikke forstår. Dette er én form for ’tom gjentagelse’. Her er en annen: Forestill deg en kristen som tillegger seg den vanen å bruke de samme uttrykkene hver dag når han takker Jehova. Etter hvert blir frasene meningsløse. Til og med Guds navn, Jehova, kan bli brukt på denne måten. Vi blir riktignok oppfordret til å påkalle Jehovas navn. (Salme 105: 1) Men hvis vi bruker dette navnet i slutten av nesten hver eneste setning i bønnen, blir det som en affektasjon eller en ’tom gjentagelse’.
Paulus berørte et annet viktig prinsipp da han skrev: «Hvis jeg ber og da taler i tunger, er det min ånd som ber, men forstanden har ikke noen nytte av det. . . . Hvis du holder takkebønn i din ånd, hvordan kan en som sitter der og ikke er fortrolig med dette, si ’Amen’ til din bønn? Han skjønner jo ikke hva du sier.» (1. Korinter 14: 14—16) På Paulus’ tid hadde noen av de kristne fått den mirakuløse gaven å tale i tunger, og noen av dem bad tydeligvis i menighetens påhør mens de talte i tunger. Men som Paulus viste, forstod ikke resten av menigheten hva de sa.
I dag har vi ikke en slik mirakuløs gave. Men kristne som ber på vegne av andre, bør be på en slik måte at de blir forstått. Ved begynnelsen av et offentlig foredrag innbyr vi for eksempel utenforstående til å be sammen med oss. I en slik bønn er det naturligvis fornuftig å unngå ord eller emner som besøkende ville ha vanskeligheter med å forstå.
Hvor lange bør bønnene være?
Private bønner kan være så lange vi vil at de skal være. Før Jesus valgte ut sine tolv apostler, bad han hele natten. (Lukas 6: 12) Men hvor lang bør en offentlig bønn være? Før Jesus serverte symbolene da han innstiftet høytiden til minne om sin død, takket han, tydeligvis i korte bønner. (Matteus 26: 26—28) Salomos bønn ved innvielsen av templet var på den annen side ganske lang. Det var også den bønnen Jesus bad natten før han døde. — 2. Krønikebok 6: 14—42; Johannes 17: 1—26.
Det er altså ingen regel for hvor lang en offentlig bønn bør være. Men det er ingen spesiell dyd å be lange bønner. Jesus kritiserte faktisk de skriftlærde for at de ’slo til seg enkers hus og holdt lange bønner for syns skyld’. (Lukas 20: 46, 47) Bønner som blir bedt på vegne av andre, bør klart og tydelig gi uttrykk for tilhørernes omstendigheter eller behov, og bør være av en lengde som passer til anledningen. Vi behøver ikke å be lange, springende bønner som inneholder mange usammenhengende punkter. Når en takker for et måltid, kan bønnen være ganske kort. En bønn som innleder et kristent møte, behøver heller ikke å være lang. En som representerer en familie i bønn ved begynnelsen eller slutten av dagen eller avslutter et stevne med bønn, ønsker kanskje å ta med flere punkter som passer til anledningen.
En bønn som blir bedt på vegne av andre, vil ha en god virkning hvis den kommer fra et ydmykt hjerte og blir fremført med den rette likevekt og overveielse. Den vil bygge opp tilhørernes åndelighet og styrke deres forhold til Jehova. Som følge av det vil de alle i likhet med dem som hørte den inderlige bønnen som David bad da paktkisten ble ført til Jerusalem, bli ansporet til å ’si amen og prise Jehova’. — 1. Krønikebok 16: 36.
[Ramme på side 22]
Er det passende at tilhørerne sier amen høyt ved slutten av en offentlig bønn?
Ja, hvis de ønsker det eller føler seg tilskyndt til å gjøre det. Paulus snakket om det amen som ble sagt av dem som hørte på en bønn, men han nevnte ikke noe om hvorvidt dette ble sagt høyt eller i deres hjerte. (1. Korinter 14: 16) Men under Moseloven var det en anledning da israelittene spesielt ble pålagt å si amen høyt. (5. Mosebok 27: 14—26) Når den som ber, avslutter sin bønn ved å si amen, er det derfor passende at de som hører på, sier amen i sitt hjerte eller med lav stemme. Foreldre bør lære barna sine å vise den rette verdsettelse ved den måten de eventuelt sier amen på med dempet stemme.
[Ramme på side 23]
Hvis et spedbarn begynner å gråte, en telefon ringer eller det oppstår annen forstyrrelse under en menighetsbønn, viser da en tilhører mangel på respekt ved å ta seg av situasjonen?
Nei. Det ville heller være et uttrykk for kjærlighet hvis en menighetstjener i stillhet forlot menigheten under bønnen for å ta seg av situasjonen på en passende måte. (1. Korinter 14: 40) Resten av menigheten kan dermed fortsette å be uforstyrret. Den som tar seg av situasjonen, kan slutte seg til de andre i bønnen igjen når forstyrrelsen er over.