Er du villig til å ta imot tukt?

’NÅ FOR tiden slår foreldre bare tamtamtrommer, ikke barna sine.’ Dette sa noen skolejenter på en høyere skole i Afrika. Hva var det de mente? At tukt er gått av moten. Foreldrene vil ikke gi tukt, og barna er godt fornøyd med ikke å få tukt.

Er dette fornuftige holdninger? Ifølge én definisjon er tukt først og fremst «opplæring som korrigerer, former eller forbedrer mentale evner eller den moralske karakter». Er det egentlig noen som kan klare seg uten en slik form for tukt? Hvorfor mente disse afrikanske skolejentene — og deres foreldre — at de kunne klare seg uten?

Det er ikke bare blant afrikanske skolejenter og deres foreldre vi finner en negativ holdning til tukt. Det ser ut til at de fleste i dag betrakter veiledning og tukt som en uberettiget innblanding i deres frihet, som en innskrenkning av deres rettigheter. Denne innstillingen er imidlertid ikke særegen for det 20. århundre. For flere tusen år siden så Gud at «menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av». (1. Mosebok 8: 21) Apostelen Paulus pekte fram til hva årtusener med denne dårlige tilbøyeligheten ville resultere i, da han skrev: «Da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske.» (2. Timoteus 3: 2—4) Det er derfor ikke så overraskende at tukt er upopulært.

Er tukt egentlig så negativt?

Har en kristen egentlig behov for tukt? Jesus sa at veien til livet er smal. (Matteus 7: 13, 14) Det er lett å forville seg bort fra den. Vil det ikke derfor være forstandig å ta imot tukt, eller opplæring og rettledning? Tenk deg en som er ute og reiser, og som forviller seg bort fra den veien han skulle ha fulgt, og havner i nærheten av et farlig område. Hvordan ville han reagere hvis en fremmed tilbød seg å vise ham hvordan han kunne komme på rett vei igjen? Ville han bli sint, avvise hjelpen og insistere på sin rett til å dra hvor han ønsket? Ville han beskylde den vennlige fremmede for å krenke hans rettigheter? Neppe. Han ville være takknemlig for den hjelpen han ble tilbudt.

En forstandig kristen er også takknemlig når han blir tilbudt hjelp i form av vennlig tukt. Profetens ord gjelder uansett hvor gamle vi er, eller hvilken livserfaring vi har: «[Jehova], jeg vet at mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Vi trenger derfor alle tukt.

De forkastet tukt

En som forkastet tukt, var Kain, som var misunnelig på sin bror Abel. Da Jehova så at Kain begynte å vike av fra den rette sti, formante han ham ved å si: «Hvorfor er du harm, og hvorfor stirrer du ned for deg? Hvordan er det? Har du godt i sinne, kan du løfte blikket. Men har du ikke godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Den vil ha makt over deg, men du skal være herre over den.» (1. Mosebok 4: 6, 7) Kain hørte ikke på Jehova. Han drepte sin bror Abel og begikk dermed det første mord i menneskehetens historie. — 1. Mosebok 4: 8—16.

På Samuels tid ville Elis sønner ikke ta imot tukt. Deres far var øversteprest ved Jehovas helligdom, men sønnene utnyttet sin stilling ved å stjele fra ofrene og ved å forlede kvinner til å begå umoralske handlinger med dem. Faren irettesatte dem — nokså spakt — men de hørte ikke på ham. Hva ble resultatet? Det at de forkastet tukt, førte til at de ble drept i et slag, og Eli selv døde på grunn av det sjokket han fikk da han fikk høre at sønnene var drept. — 1. Samuelsbok 2: 12—17, 22—25; 3: 11—18; 4: 1—4, 10—18.

Noen var villige til å høre

Andre tok imidlertid imot tukt. David, som var konge og en krigens mann, begikk en fryktelig ugjerning da han forårsaket Urias død etter at han hadde begått ekteskapsbrudd med Urias kone. Men David tok imot den irettesettelsen Gud sendte gjennom profeten Natan, og Jehova forkastet ham derfor ikke fullstendig. (2. Samuelsbok 12: 1—14) Ja, tukt kan hjelpe oss til å komme på fote igjen selv etter at vi har begått svært alvorlige synder.

Job fikk veiledning av den unge mannen Elihu. Han kunne ha blitt sint og forkastet veiledningen. Enda Satan hadde påført Job fryktelige lidelser, hadde Job nektet å ’spotte Gud og dø’. I betraktning av alt det Job hadde vært igjennom, kunne han ha ment at han ikke hadde noen grunn til å lytte til veiledningen fra denne unge mannen. Men Job hørte på veiledningen og lærte at selv om han hadde bevart sin ulastelighet, måtte han foreta en viss korrigering av sin innstilling. Deretter fikk han det privilegium å bli veiledet av Jehova selv, og til slutt ble han lønnet med mange velsignelser. (Job 2: 9, 10; 32: 6; 42: 12—16) Tukt kan altså være til hjelp også for dem som i spesiell grad har vist utholdenhet og trofasthet.

Også apostelen Peter ble tuktet. Husk at Peter var en av Jesu Kristi apostler, at han hadde vært vitne til Jesu forklarelse, og at det var ham Jesus betrodde «himmelrikets nøkler». (Matteus 16: 18, 19) Likevel ble Peter ved en anledning tuktet offentlig av apostelen Paulus, en relativt ny etterfølger av Jesus, på grunn av Peters handlemåte i menigheten i Antiokia. Peter tok tydeligvis imot tukten, for han snakket senere om «vår kjære bror Paulus». (2. Peter 3: 15; Galaterne 2: 11—14) En kristen som har mange privilegier, kan derfor også vente å bli tuktet.

De kristne i vår tid og tukt

I menigheten bør vi ikke bli overrasket over å bli veiledet av en hvilken som helst moden person. Men de som spesielt har fått det ansvar å våke over våre interesser, er de utnevnte eldste. Det er til disse åndelige hyrdene Bibelen sier: «Merk deg vel hvordan sauene dine ser ut, og ha omsorg for buskapen din!» — Ordspråkene 27: 23.

Noe som kan hjelpe oss til å ta imot tukt, er å være klar over at det å gi veiledning er noe som krever ekte kjærlighet og dessuten mot av de eldste. De eldste blir ofte avvist når de prøver å hjelpe. Det var for eksempel en afrikansk eldste som henvendte seg til en kvinne som hadde vært kristen i lang tid, og formante henne fordi hun var i ferd med å bli innblandet i noe ukristent. Det var vanskelig å gi denne veiledningen, og det at hun ble fornærmet, gjorde ikke saken enklere. Veiledningen ble forkastet, og hun som den ble gitt til, nektet å ha noe mer å gjøre med den eldste som hadde prøvd å hjelpe henne. Hvor mye forstandigere hadde det ikke vært om hun hadde husket at «en venn er trofast selv når han slår»! — Ordspråkene 27: 6.

Tukt kan hjelpe oss til å anvende et annet bibelsk ordspråk: «Den kloke ser ulykken komme og søker skjul, de troskyldige [uerfarne, EN] går på og må bøte.» (Ordspråkene 22: 3) Disse ordene ville ha vært til hjelp for en kristen mann i det samme landet. Han begynte å gå jevnlig på restauranter uten å ha med seg kone og barn. Noen ble foruroliget over dette, for i det området var serveringsdamene i mange av restaurantene i virkeligheten prostituerte som var ute etter kunder. Menighetens eldste snakket flere ganger med denne mannen om saken. Men han forkastet veiledningen, ofte nokså heftig. Til slutt ble han fanget i snaren og gjorde seg skyldig i umoral. Hvor mye forstandigere ville det ikke ha vært å følge den velmente veiledningen han hadde fått!

Hvis vi et øyeblikk glemmer vår egen synsvinkel og prøver å se tingene slik Jehova ser dem, vil det være lettere å ta imot tukt. Tukt kan riktignok være en ubehagelig påminnelse om våre egne ufullkommenheter. Tukt kan bety at vi til en viss grad taper ansikt. Men tenk over hvordan det behager Jehova at hans tjenere handler forstandig og ikke faller i synd. Hans Ord sier: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» (Ordspråkene 27: 11, EN) Hvis vi kan glemme vår stolthet og ta imot den tukt vi får, vil vi være blant dem som gir Jehova et svar på Satans beskyldninger.

Tukt bringer gode frukter

Som vi har sett, er tukt noe vi alle trenger. Tukt er nødvendig for både menn og kvinner, unge og gamle, dem som har vært lenge i sannheten, og dem som er nye. Vi bør derfor vente å få tukt, ja, vi bør til og med være på utkikk etter tukt. Studer Guds Ord og legg merke til hva som tjener til veiledning for deg. (2. Timoteus 3: 16, 17) Vær til stede på møtene og hør godt etter med tanke på hva som gjelder deg. (Hebreerne 10: 24, 25) Hvis noen henvender seg til deg personlig og gir deg kjærlig bibelsk tukt, så ta for all del imot den i samme ånd som den blir gitt. Dra nytte av all korrigerende opplæring som kommer fra Jehova.

Paulus sa til hebreerne: «All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» (Hebreerne 12: 11) Selv om tukten fra tid til annen kan være smertefull, bringer den gode resultater. Det å ta imot tukt kan hjelpe oss til å være blant dem som behager Jehova. Tukt vil hjelpe oss til å ’gjøre rett og være hele i vår ferd og ærlige i tanke og tale’. (Salme 15: 1, 2) Måtte vi derfor alle være villige til å ta imot tukt.