En ny sang langs «Fuglenes elv»
INDIANERNE kalte den Fuglenes elv. Langs denne elvens bredder kan en ennå høre lerkenes vakre sang og duenes kurring, melodien til den spurvelignende chincol og parafrasene til den gulbukete benteveo. Med tiden ble også det landet som ligger øst for elven, kjent som Fuglenes elv, som på tupi, en indiansk dialekt, heter URUGUAY.
Men nå er det «en ny sang» som blir sunget i Fuglenes elv. For lenge siden forutsa Jesaja dette. Han sa: «Syng en ny sang for [Jehova], lovsyng ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster og dere som bor der!» (Jesaja 42: 10) Men hvordan nådde denne ’nye sangen’ om opprettelsen av Guds rike Uruguay?
Den ’nye sangen’ kommer
I 1923 begynte det mektige budskap om Riket å bli hørt svakt i Uruguay. I det året reiste et av Jehovas vitner gjennom landet og leverte 100 brosjyrer. I september 1924 kom Juan Muñiz. Det var en mann fra Spania som hadde vært katolsk prest, men som var blitt skuffet over sin religion og så hadde forlatt den. Etter at han hadde flyttet til De forente stater, ble hans kjærlighet til Bibelen vakt på nytt i 1916 av budskapet om Riket, som han fikk høre av dem som nå er kjent som Jehovas vitner. Muñiz vendte tilbake til Spania for å dele det han hadde lært, med andre. Men han møtte slik sterk motstand at han fulgte det forslaget som Selskapet Vakttårnets daværende president kom med, og flyttet til Sør-Amerika. Juan Muñiz fikk ansvaret for forkynnelsesarbeidet i Argentina, Paraguay og Uruguay.
Bror Muñiz var en bemerkelsesverdig dyktig taler. Det sies at han kunne fengsle sine tilhørere i timevis ved bare å bruke Bibelen, uten å ha noen notater eller disposisjon. Da han så at mange i Uruguay viste stor interesse, bad han Selskapet om å sende mer hjelp.
Carlos Ott drog derfor fra Tyskland i 1925 og kom til Uruguay en tid senere. Der arbeidet han de neste åtte årene. Han var klar over hvor viktig det var å nå så mange mennesker som mulig, og gjorde derfor god bruk av radioen. Det var til og med en radiostasjon som gikk med på å sende innspilte foredrag gratis. Fra denne spede begynnelse spredte arbeidet seg til alle de 19 departementene (provinsene) i Uruguay.
En del av sannhetens sæd falt blant immigranter. I den nordlige delen av Uruguay var det for eksempel en rekke sovjetiske familier som hadde forlatt sitt hjemland da den første verdenskrig raste. En sovjeter, Nikifor Tkachenco, fikk brosjyren Hvor er de døde? og oppfattet sannhetens klare røst. Han gikk uten å nøle inn for å dele sin nye tro med andre sovjetere. En god del av dem tok imot sannheten og ble pilarer for menighetene i Salto og Paysandú, to av de største byene.
I 1939 bad Selskapet seks tyske pionerer om å flytte til Uruguay. Men det tok seks år før de kom til sin tildeling, for nazistene forfulgte dem over hele Europa. Men da de endelig kom fram til Uruguay, gikk de straks i gang med å arbeide. Først forsøkte de å finne tyske familier og forkynne for dem. Mens de så lærte seg spansk, hadde de med seg et spansk «vitnesbyrdkort» som i korthet forklarte hvilket ærend de var ute i.
Denne lille gruppen arbeidet flittig og drog rundt i hele landet på sykkel. De byttet litteraturen mot mat og sov i små telt når ingen gav dem husly for natten. Syklene var lastet med de klærne de trengte for årstiden, en liten primus, kjøkkenutstyr og en grammofon og plater med bibelske foredrag. De trosset kulde, hete, vind og oversvømmelser. Men på denne måten ble sannhetens sæd sådd rundt omkring i landet. Snart ble det flere som sang den ’nye sangen’.
Misjonærene fremmer veksten
I mars 1945 besøkte N. H. Knorr og F. W. Franz fra Selskapet Vakttårnet Uruguay for første gang. I tillegg til at de gav oppbyggende veiledning, sendte de den første misjonæren Uruguay fikk fra Gilead-skolen, Russell S. Cornelius. Selv om han til å begynne med bare kunne noen få spanske ord, kunne han holde et offentlig foredrag allerede etter en og en halv måned. Han fortsatte å gjøre fremskritt og var til stor hjelp ved å lede Rikets arbeid. Snart kom det flere unge misjonærer. Tallet kom opp i 27 — nesten like mange som antall forkynnere! De fikk så vidt plass i et leid hus som tjente både som avdelingskontor og misjonærhjem. De unge kvinnene som kom som misjonærer fra andre land, gjorde naturlig nok inntrykk på befolkningen. Det var til og med en avis som sarkastisk bemerket at «blonde engler» hadde invadert Montevideo.
Mabel Jones var en slik misjonær. Mens hun var på stevnet i Salto i 1950, forkynte hun om Riket for Carola Beltramelli og Catalina Pomponi, to vennlige naboer. Begge to kom på stevnet, og en måned senere reiste de 50 mil for å overvære et stevne i Montevideo. De gjorde raske fremskritt i åndelig henseende. Carolas sønner reagerte også positivt på sannheten. En av sønnene, Delfos, begynte i heltidstjenesten og gikk ut av Gilead-skolen i 1965. Han er nå koordinator i utvalget ved avdelingskontoret. Den yngste sønnen, Luis, er eldste i en menighet. Søster Pomponi begynte som pioner i 1953 og har hjulpet over 80 mennesker til å innvie sitt liv til Jehova.
Til sammen er 82 misjonærer fra Gilead blitt sendt til Uruguay. Noen av dem har av forskjellige grunner funnet det nødvendig å vende tilbake til sitt hjemland, men det arbeid de har utført, har båret mye frukt. Fremdeles kan du høre noen av de eldre blant de uruguayanske brødrene si: «Barna mine var yngre enn barnebarna mine er nå, da Mary Batko kom for å lære meg om Bibelen», eller: «Jeg gikk fremdeles i grunnskolen da Jack og Jane Powers tok meg med ut i forkynnelsesarbeidet om søndagene.»
Vekst og utvidelser
Mange reagerte positivt på den ’nye sangen’. I 1949 ble Gerardo Escribano, en ung ateist, invitert til et bibelsk møte. Han sa han skulle gå på den betingelse at det ikke var noen religiøse bilder der, og at han ikke behøvde å framsi religiøse bønner. Ellers ville han aldri gå dit igjen. Det han fikk høre, gjorde inntrykk på ham, og med tiden ble han døpt. Nå er han områdetilsynsmann og medlem av utvalget ved avdelingskontoret.
Filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet», som ble laget i 1956, ble vist i nesten alle større og mindre byer. Bror Liber Berrueta viste denne filmen hundrevis av ganger i Rikets saler, private hjem, offentlige parker og improviserte saler. Han hadde også en stor andel i opprettelsen av Selskapets lovformelige selskap i Uruguay og var dets første styreformann og hadde dette vervet fram til sin død.
I slutten av 1961, da det var 1570 Jehovas vitner i landet, ble det tatt et viktig skritt framover i og med innvielsen av et nytt Betel-hjem. Etter at det var ferdigbygd, ble arkitekten, Justino Apolo, tilskyndt til å symbolisere sin innvielse til Gud ved å bli døpt. Han ble senere eldste og har hjulpet til med byggingen av cirka 40 Rikets saler i Uruguay.
Etter byggeprosjektet begynte Avelino Filipponi, som var byggmester, i heltidstjenesten sammen med sin kone. Han er nå kretstilsynsmann. Han har også hjulpet til med mange Rikets saler. Nylig var han med på å lede byggingen av et tilbygg til det uruguayanske Betel.
Et nytt tilbygg til avdelingskontoret
Tilbygget er et toetasjes bygg med stor kjeller. Det har en gulvflate på 790 kvadratmeter og er i virkeligheten større enn den opprinnelige bygningen. Det huser et trykkeri, ekspedisjonsavdelingen og bladavdelingen, et litteraturlager og en garasje foruten en vakker Rikets sal. En stor del av byggematerialene ble gitt av brødrene, og alt arbeidet ble utført av cirka 500 frivillige. Vitner som er murere, snekkere, fagarbeidere innen smiing og mange andre fag, brukte sin tid og sine krefter på å tegne, bygge, innrede og utstyre hele bygget.
Den 4. februar 1985 begynte innvielsen av tilbygget med at Grant Miller, et medlem av utvalget ved avdelingskontoret, gav en kort oversikt over Uruguays historie og den fremgang som Rikets arbeid har hatt i dette landet, Fuglenes elv. Deretter ble det fortalt fine opplevelser og om forskjellige detaljer i forbindelse med den nye bygningen. Til slutt fikk de 250 tilhørerne høre innvielsestalen, «Et lykkelig folk med en hensikt», som ble holdt av Delfos Beltramelli. Det var virkelig en minneverdig dag!
Vi ser framover
Men hva vil framtiden bringe med hensyn til arbeidet i Uruguay? Tenk over den raske vekst som vi har kunnet glede oss over. I 1964 var det 2000 vitner her. I 1974 hadde antallet økt til det dobbelte. I 1985 nådde vi et høydepunkt på 5329. Det er tydelig at det er gode muligheter for ytterligere vekst, for 15 243 — en for omtrent hver 190 innbyggere — overvar feiringen av minnet om Kristi død i 1985.
Men noe som er enda mer oppmuntrende, er kvaliteten av våre uruguayanske brødres kristendom. I noen år måtte disse brødrene for eksempel reise til Brasil for å overvære sine årlige stevner, for de uruguayanske myndigheter gav dem ikke tillatelse til å holde stevner. I 1982 bestemte myndighetene at alle innbyggere som forlater landet, må betale et gebyr. Dette utgjorde en stor økonomisk belastning for mange brødre. Men brødre med større midler hjalp fattigere familier. Én gruppe tok seg jobber i fritiden ved å foreta reparasjoner i hjemmene for å hjelpe andre med utgiftene sine. Dermed ble cirka 3500 uruguayanere i stand til å reise til stevnet i Brasil.
Så tok begivenhetene en overraskende vending. Brødrene fikk tillatelse til å holde stevne i Montevideo uken før innvielsen av tilbygget ved avdelingskontoret. Alle forberedelsene måtte gjøres i løpet av bare 20 dager: Programpostene måtte tildeles forskjellige brødre, avdelingene måtte organiseres, og den ubrukte og vanskjøttede hippodromen måtte repareres og rengjøres. Men for en glede det var for de 6245 som kom, å være sammen!
Vi kan derfor ha tillit til at Jehova vil fortsette å velsigne de anstrengelsene våre brødre gjør seg når de forent forkynner det herlige budskap om Guds rike langs Fuglenes elv — i Uruguay!
[Kart på side 27]
(Se den trykte publikasjonen)
URUGUAY
Salto
Paysandú
Montevideo
[Kart]
Sør-Amerika
[Bilde på side 29]
Rikets sal i det nye tilbygget ved Betel-hjemmet i Uruguay