Legger du vinn på gjestfrihet?
DET var en varm dag. En gruppe av Jehovas vitner, både unge og gamle, arbeidet hardt med å pusse opp en Rikets sal. De vasket, malte og utførte annet arbeid av forskjellig slag. Utpå ettermiddagen begynte de å bli temmelig slitne, og noen av dem satte seg ned for å hvile litt.
Akkurat da dukket tre av medsøstrene deres opp med smørbrød, kaker, kaffe, te og mineralvann. For en hyggelig overraskelse for disse sliterne! Det at de tre søstrene spontant gav uttrykk for sin gjestfrihet og kjærlighet på denne måten, bidrog ikke bare til at arbeiderne ble forfrisket fysisk sett, men det hadde også mye av æren for den varme og kjærlige atmosfære som hersket blant brødrene og søstrene resten av ettermiddagen.
Et kjennetegn på sann kristendom
Det er selvfølgelig ikke bare ved slike spesielle anledninger at gjestfrihet og kjærlighet bør komme til uttrykk. Grunnleggeren av den sanne kristendom, Jesus Kristus, understreket overfor sine sanne tjenere: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» Og apostelen Paulus formante sine medkristne: «Legg vinn på gjestfrihet.» (Johannes 13: 35; Romerne 12: 13) Å vise gjestfrihet som skriver seg fra uselvisk kjærlighet til andre, bør med andre ord være en levemåte for sanne kristne.
Å vise gjestfrihet og kjærlighet er imidlertid ikke noe som kommer av seg selv når en blir en kristen. En må tvert imot arbeide hardt for å kunne gjøre det. Dette er særlig tilfellet i den verden vi lever i i dag, ettersom kjærligheten hos de fleste er blitt kald, akkurat som Bibelen forutsa. (Matteus 24: 12) Men hvor annerledes er det ikke der hvor det blir vist gjestfrihet og kjærlighet! Hvis det er et godt samhold i en familie, gleder medlemmene seg over hverandres selskap og liker å tilbringe tid sammen. Og når medlemmene av den kristne menighet regelmessig kommer sammen på møter, deltar i felttjenesten sammen og er sammen ved andre anledninger, blir de godt kjent med hverandre. De blir nære venner, kanskje enda nærere enn familiemedlemmer. (Ordspråkene 18: 24) Det vennskapsbåndet som knytter sammen Jehovas tjenere, er som et sterkt vern mot verdens ugunstige innflytelse.
De kristne kvinnenes rolle
Selv om alle kristne blir oppfordret til å ’legge vinn på gjestfrihet’, spiller kvinnene en viktig rolle i denne forbindelse. Er det ikke vanligvis kvinnene, og særlig hustruene, som utfører det meste av det arbeid som må gjøres i forbindelse med å vise gjestfrihet? Når mannen inviterer noen i menigheten hjem til et kristent samvær, er det ikke da vanligvis hustruen som må gjøre rent, ordne med mat og drikke og rydde og vaske opp etterpå? Selv om mannen og barna både kan og bør hjelpe til, er det uvegerlig hustruen som har strevet med å passe på at alt blir tatt hånd om på rette måte.
Mange kristne hustruer skal ha ros fordi de villig gjør seg anstrengelser for å vise sann gjestfrihet overfor sine åndelige brødre og søstre. Ta for eksempel Dip Yee, som er opptatt i heltidstjenesten som pioner i Hongkong. Mannen hennes er eldste i den lokale menigheten. Selv om det betyr mye arbeid for henne når de ber hjem brødre og søstre, noen ganger en hel bokstudiegruppe, viser hun med glede gjestfrihet. «Serveringen er enkel,» sier hun. «Det er fint å se at brødrene setter stor pris på samværet og blir oppbygd av det.» Kristne kvinner som viser gjestfrihet, spiller virkelig en stor rolle i forbindelse med å skape en varm atmosfære i menigheten.
I betraktning av hva det innebærer å vise gjestfrihet, kreves det virkelig at de kristne kvinnene er både flittige og selvoppofrende. Men de kan være forvisset om at deres kjærlige anstrengelser blir høyt verdsatt av deres ektefelle og andre som har glede av deres gjestfrihet. Det hender selvfølgelig av og til at noen ikke viser den rette verdsettelse av det en gjør for dem, men det er absolutt ikke noen grunn til å bli skuffet eller fornærmet eller å slutte å være gjestfri. Husk at selv om det er oppmuntrende at andre takker oss, og at de setter pris på de anstrengelser vi gjør oss, viser vi først og fremst gjestfrihet fordi vi ønsker å gjøre det som er rett og kjærlig. Og framfor alt gleder vi Jehova Gud ved å gjøre det.
Et likevektig syn
Vi lever i en tid med stadig prisøkning, og det kan få noen til å unnlate å vise gjestfrihet fordi de synes at de ikke har råd til det. Det er derfor viktig at vi har et likevektig syn på det å vise gjestfrihet. Selv om litt ekstra god mat og drikke kan gjøre sitt til at en slik anledning blir hyggelig, er det ikke det som er det viktigste. Guds Ord understreker dette på en vis måte: «En grønnsakrett med kjærlighet er bedre enn oksestek med hat.» (Ordspråkene 15: 17) Det er ikke så viktig hva vi har eller serverer. Det som er av betydning, og som blir satt pris på, er det oppbyggende samværet vi kan ha, og den kjærligheten vi viser.
Tenk på Fung Hing, en søster i 40-årene. Mannen hennes er imot sannheten. Hun bor i en liten ettroms leilighet i en av de store, kommunale boligblokkene i Hongkong. Hun har absolutt ikke god råd. Hun er faktisk nødt til å ha et deltidsarbeid for å bidra til familiens underhold. Men hun gir gjerne av det hun har. Når vitnene i menigheten forkynner fra hus til hus i nabolaget, ber hun dem ofte inn på en liten forfriskning. En slik kjærlig handling blir satt pris på av hennes medkristne og understreker dessuten at en ikke trenger å ha god råd for å vise ekte gjestfrihet.
Hvor mye vi enn forsøker å gjøre serveringen enkel, vil det kanskje likevel bli nødvendig for oss å bringe visse offer for å kunne være i stand til å vise gjestfrihet. Er det verdt det? Ja, det er det, hvis det er ekte kristen kjærlighet som driver oss. Hvordan kan vi egentlig vise kjærlighet uten å måtte ofre noe? Både Jehova og Jesus viste sin kjærlighet til menneskeheten ved å bringe store offer — Jehova ofret sin Sønn, og Jesus ofret sitt eget fullkomne menneskeliv. — Johannes 3: 16; 15: 13.
De første kristne la også vekt på å vise kjærlighet. Apostelen Paulus skrev om brødrene i Makedonia: «De har vært hardt prøvet, men deres store glede og deres dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi. For de gav etter evne, ja, over evne og frivillig, det kan jeg bevitne. De bad oss inntrengende om å få lov til å være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige [i hjelpen til de hellige, EN].» (2. Korinter 8: 2—4) Deres «dype fattigdom» og det at de ’gav over evne’, gjorde at deres gavmildhet virket desto mer ekte og rørende.
Men enten en er fattig eller en har forholdsvis god råd og har moderne hjelpemidler, koster det likevel tid, krefter og penger å vise gjestfrihet. Så det som er spørsmålet, er: Er vi villig til å gjøre oss anstrengelser for at andre kan nyte godt av de velsignelsene et kristent samvær bringer? Husk det bibelske ordspråket som sier: «Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.» Det er også fint å tenke på at når vi viser gjestfrihet i lydighet mot Jehovas befaling og derved etterligner hans store eksempel, kan det sies at vi «låner til [Jehova]». — Ordspråkene 11: 25; 19: 17.
Hvem skal en invitere?
«Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds,» sa Jesus en gang, «skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer.» Hvorfor ikke? «For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld.» (Lukas 14: 12) Det Jesus her understreket, er ikke det at vi ikke skal be venner og slektninger til et måltid. Jesus spiste av og til et måltid sammen med vennene sine, for eksempel hos Maria og Marta. Det som er tanken, er at vi ikke bør vise gjestfrihet i den hensikt å få noe igjen for det.
Jesus viser videre at dem vi først og fremst bør ta i betraktning når vi inviterer, er de som kan ha størst gagn av samværet. (Lukas 14: 13) Det kan for eksempel være noen som trenger oppmuntring, de nye i sannheten, de som er sjenert eller litt tilbakeholdne, og de eldre. Hvor oppbyggende et slikt samvær kan være, viser Oi Yuk, en eldre søster som er meget nidkjær, men som har dårlig helse. Hun sier: «Brødrene inviterer meg ofte når de har sammenkomster, og viser meg vennlighet på mange måter. Jeg er så glad for å være en del av en stor familie!»
Hensikten med slike sammenkomster er selvfølgelig ikke bare selskapelig samvær, men å oppbygge hverandre og styrke kjærlighetens bånd mellom Jehovas tilbedere. Det er derfor av mye større betydning at atmosfæren er oppbyggende og oppmuntrende, enn at det er overflod av mat og drikke. En bør også tenke på hva slags aktiviteter som foregår, og hva en snakker om ved slike anledninger. Selv om ikke all underholdning og alle samtaler behøver å dreie seg om Bibelen eller bibelske emner, er det forstandig og kjærlig alltid å sørge for at det som foregår, er oppbyggende og oppmuntrende. En bør absolutt unngå konkurransepregede leker, tomt snakk og nedsettende bemerkninger. — Efeserne 4: 29, 31.
De gjestfrie blir rikelig belønnet
Selv om en ikke bør vise gjestfrihet i den hensikt å få noe igjen for det, betyr ikke det at en som viser gjestfrihet, ikke blir belønnet i det hele tatt. En som viser ekte gjestfrihet, blir tvert imot rikelig belønnet. Det hjelper en til å få nye venner, og det styrker gamle vennskapsbånd. Det påvirker også andre til å framelske gavmildhet og gjestfrihet. (Lukas 6: 38; Ordspråkene 11: 25) Og framfor alt vil vår kjærlige Skaper, Jehova Gud, den mest gjestfrie personen i universet, sørge for at de som viser ekte gjestfrihet, aldri mangler noe de virkelig trenger, for Jehova lønner dem som i likhet med ham ’legger vinn på gjestfrihet’.