Fred og sikkerhet — hvordan?
DET er nok så at De forente nasjoner har utført et verdifullt arbeid på visse områder, men enhver som følger med i nyhetene, må innrømme at organisasjonen hittil har mislykkes når det gjelder å skape fred og sikkerhet. Også organisasjonens ivrigste forsvarere innrømmer åpent dette.
I 1953, bare åtte år etter at De forente nasjoner var blitt opprettet, innrømmet daværende generalsekretær Dag Hammarskjöld: «Mens våre forfedre drømte om en ny himmel, er det vårt største håp at vi kan få redde den gamle jord.» Tjueseks år senere ble De forente staters viseutenriksminister, C. William Maynes, nødt til å vedgå: «Sikkerhetsrådets og Generalforsamlingens viktigste oppgave var å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet. . . . Dere har beviser for at organisasjonen ikke har klart sin viktigste oppgave.»
Hvor stor innflytelse?
Faktum er at de fleste av de viktigste avgjørelsene som har berørt verdens fred og sikkerhet de siste 40 årene, er blitt truffet utenfor De forente nasjoner. I 1982 beklaget generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar at «vi i år gang på gang har sett at organisasjonen er blitt forbigått eller avvist av den og den grunn i situasjoner hvor den burde og kunne ha spilt en viktig og konstruktiv rolle». Hvorfor?
Noen peker på at en av grunnene er at organisasjonen har hatt en bemerkelsesverdig økning i antall medlemmer. De 51 opprinnelige medlemmene har økt til over 150, og alle har én stemme hver i Generalforsamlingen. Men noen av disse nasjonene er svært små. Øyriket Saint Christopher og Nevis, den 158. nasjon som ble medlem av organisasjonen, har for eksempel en befolkning på mindre enn 50 000, men den har like stor stemmerett som Kina, som har en befolkning på nærmere en milliard. Denne ordningen gir riktignok de mindre nasjonene mulighet til å bli hørt, men den oppmuntrer neppe de større maktene til å ta organisasjonens avgjørelser alvorlig.
Shirley Hazzard berører et annet problem: «De forente nasjoner har ikke fått myndighet til å bruke tvang i høyere grad enn denne myndigheten måtte være å finne hos nettopp de medlemsnasjonene som det høyst sannsynlig ville være behov for å bruke tvang overfor.» Organisasjonen kan med andre ord treffe avgjørelser, men vanligvis kan den ikke tvinge dem igjennom. Viktige internasjonale problemer blir regelmessig utførlig behandlet. Resolusjoner blir høytidelig vedtatt — og går så i glemmeboken. I 1982 ble FNs generalsekretær tilskyndt til å beklage at ’de som FNs avgjørelser er rettet til, viser en manglende respekt for dem’.
Dette er organisasjonsmessige problemer — og analytikerne har nevnt flere. Men det finnes dypereliggende, mer alvorlige årsaker til at De forente nasjoner har mislykkes.
De dypereliggende problemer
«Det så den gang ut til å være mulig, som en første prioritet, å opprette et system for opprettholdelse av mellomfolkelig fred og sikkerhet på grunnlag av [FN-]paktens bestemmelser,» sa Javier Pérez de Cuéllar, idet han tenkte på de idealistiske forventningene som grunnleggerne av organisasjonen hadde. «Hva har skjedd med denne storslagne visjonen? Den ble snart formørket av ulikhetene mellom stormaktene. . . . Det viste seg dessuten at verden er et mer kompleks, langt mindre ordnet sted enn det en hadde håpet.»
I virkeligheten har det aldri vært noen mulighet for at De forente nasjoner skulle kunne skape fred og sikkerhet. Oppgaven er simpelthen for vanskelig. Det som generalsekretæren sa, minner oss om det profeten Jeremia sa: ’Vandringsmannen kan ikke selv styre sine skritt.’ (Jeremia 10: 23) Menneskene vil aldri med sin begrensede visdom og sine begrensede evner kunne løse det problem som består i å skape fred og sikkerhet for alle.
Generalsekretæren sa at grunnleggerne av De forente nasjoner fant at verden er «mer kompleks» enn det de hadde håpet. Det er en viktig grunn til at situasjonen er slik den er, og den var de tydeligvis ikke klar over. Men apostelen Johannes forklarte det slik: «Hele verden er i den ondes vold.» (1. Johannes 5: 19, LB) Bibelen forteller at ’den onde’, Satan, i dag er skyld i at jorden er i en ulykkelig tilstand, for «hans vrede er stor». (Åpenbaringen 12: 12) Den dystre virkelighet at Satan eksisterer og påvirker mennesker, dømte De forente nasjoners fredsbestrebelser til å mislykkes til og med før organisasjonen begynte sin virksomhet.
Husk også at De forente nasjoner er et barn av sin tid og derfor har arvet de trekk som karakteriserer verden i vår tid. De svakheter, den ondskap og det forderv som karakteriserer de enkelte nasjonene, finnes nødvendigvis også i De forente nasjoner. Aleksandr Solsjenitsyn skal ha sagt i 1972: «For et kvart århundre siden ble organisasjonen De forente nasjoner født, og hele menneskeheten hadde store forhåpninger til den. Den vokste opp i en umoralsk verden og ble dessverre umoralsk selv.» Bibelen sier: «De gudløse har ingen fred, sier [Jehova].» (Jesaja 48: 22) En «umoralsk» organisasjon kan aldri skape fred og sikkerhet.
Hva med fred og sikkerhet?
Vil så erklæringen om at 1986 skal være et internasjonalt fredsår, forandre situasjonen? Det er høyst usannsynlig, ettersom det er helt umulig for menneskene å løse de førnevnte problemene. Det er ikke mer sannsynlig at fredsåret skal kunne bringe menneskeheten nærmere fred og sikkerhet enn at barneåret kunne forbedre barnas situasjon i verden i 1979, eller at det internasjonale kvinneåret kunne gjøre verden til et bedre sted for kvinner i 1975.
Men hvis menneskeheten skal overleve, er det innlysende at en eller annen må gjøre noe med hensyn til fred og sikkerhet. De nasjonene som har atomvåpen, er i dag i stand til å tilintetgjøre det meste av livet på jorden. Avanserte, konvensjonelle våpen tar så mange liv hvert år at det er skremmende. Det ser ut til at virkelig fred er fjernere enn noensinne! Når De forente nasjoner ikke har klart å løse disse problemene, hvem kan da klare det?
Et tilbakeblikk på historien gir oss et svar som fyller oss med håp. For cirka 3000 år siden skrev kong David, en krigerkonge i Midtøsten, om en framtidig hersker som skulle klare å skape fred over hele verden. David sa i en bønn om denne herskeren: «Da skal fjellene gi folket fred og haugene rettferdighet. I hans dager skal rettferd gro, og lykke og fred skal råde så lenge månen er til.» — Salme 72: 3, 7.
Hvilken hersker kan overhodet skape slik varig fred? David pekte ikke på noen menneskelagd organisasjon, men på sin Gud, Jehova, som ved sin myndighet skulle la dette skje. Var dette bare ønsketenkning? Nei. Davids sønn Salomo stolte på den samme Gud som han, og i løpet av hans regjeringstid viste Jehova sin makt på en forbilledlig måte ved å skape fred i Salomos rike, der det lå i et av de mest krigsherjede områder på jorden. Salomo var ikke en krigerkonge, men som det blir sagt om hans regjeringstid: «I Juda og Israel, fra Dan [i nord] til Be’er-Sjeba [i sør], satt hver mann trygt under sitt vintre og sitt fikentre så lenge Salomo levde.» — 1. Kongebok 4: 25.
Denne freden varte naturligvis ikke lenge. Israelittene begynte å følge den umoralske verdens veier og mistet sin gudgitte trygghet. Ikke desto mindre forutsa profeten Jesaja over 200 år senere, da de grusomme assyrerne agiterte for fred ved hjelp av terror, at den kongen som Salomo hadde vært et bilde på, skulle komme. Han skrev: «Hans navn skal være: Underfull Rådgiver . . . og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende.» — Jesaja 9: 6, 7.
Hvem er denne ’Fredsfyrsten’? Over 700 år etter at Jesaja levde, det vil si mens den romerske verdensmakt forsøkte å tvinge igjennom sin versjon av mellomfolkelig fred og sikkerhet, stod denne kongen fram i Davids hjemland, Judea, og det var Jesus Kristus. Han fortalte sine landsmenn om Guds rike, som han skulle bli konge i. Dette riket skulle være i himmelen, og dermed ville det være i stand til å løse problemene i forbindelse med Satans påvirkning og det at menneskene ikke er født med evnen til å styre seg selv. Jesu landsmenn foretrakk tydeligvis å bli styrt av romerne og fikk Jesus myrdet på rettslig grunnlag. Men som historien tydelig bevitner, ble han oppreist fra de døde og for opp til himmelen, hvor han ventet til Guds tid var inne til at han skulle begynne å herske som konge i Guds rike.
Oppfyllelsen av profetiene viser i virkeligheten at denne store begivenheten har funnet sted i vår tid. Det var det at Guds rike ble opprettet i himmelen, og at Satan deretter ble kastet ned til jorden, som førte til at Satans ’vrede ble stor’, og til at han ble skyld i jordens ulykkelige tilstand. (Åpenbaringen 12: 7—12) Hva er resultatet blitt? Kriger og andre ting som får menneskene til å fortvile, akkurat som Jesus forutsa. På jorden er det «angst blant nasjonene, som ikke ser noen utvei». — Lukas 21: 25, 26, NW; Matteus 24: 3—13.
Menneskenes måte eller Guds måte?
Jesu profetier, som ble uttalt for nesten 2000 år siden, har gitt oss en mer nøyaktig beskrivelse av verdensforholdene enn de optimistiske uttalelsene som folk kom med da De forente nasjoner ble opprettet for 40 år siden. Denne organisasjonens mislykkede forsøk på å finne en «utvei» understreker bare hvor nøyaktige Bibelens forutsigelser er. Ja, som Jesaja sa: «Bittert gråter de sendemenn som ville forhandle om fred,» fordi de ser at de mislykkes. — Jesaja 33: 7.
Dette kaster lys over en endelig grunn til at De forente nasjoner aldri kan lykkes i å skape fred på jorden. Denne organisasjonen forsøker å gjøre det på en måte som er fullstendig i strid med Guds måte å gjøre det på. Ifølge Jehovas uttalte hensikter vil det ikke bli fred ved at verdens nasjoner blir forent, men ved at de blir helt erstattet av Guds rike. (Daniel 2: 44) Dag Hammarskjöld sa at han arbeidet for å «redde den gamle jord». Hvis han med det mente den nåværende verdensordning, som består av uavhengige politiske nasjoner, var hans forhåpninger dømt til å slå feil helt fra begynnelsen av. Faktum er at den «gamle jord» må vike for en ny ordning. «Verden forgår.» (1. Johannes 2: 17) Ingenting kan redde den, ikke engang en organisasjon som De forente nasjoner.
På grunn av nasjonenes nasjonalistiske selviskhet er det bare ett realistisk middel som kan skape fred og sikkerhet. Det er bare Guds rike som kan skape den slags fred som menneskene har lengtet etter siden de ble drevet ut av Edens hage. Her er en beskrivelse av den trygghet som vil være et resultat av Rikets virksomhet: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» — Åpenbaringen 21: 4.
Høres dette løftet urealistisk ut? I virkeligheten er det det eneste håpet vi har, og det neste nummer av Vakttårnet vil gi en grundigere forklaring på hvorfor det er slik. I mellomtiden vil vi gjerne gjøre deg oppmerksom på et viktig faktum: De forente nasjoners historie er ikke avsluttet ennå. Denne organisasjonen skal spille en viktig rolle i framtidige begivenheter. Vi oppfordrer deg til å lese de neste to artiklene, som omhandler De forente nasjoners framtid i lys av Bibelens profetier.
[Bilde på side 5]
Det er simpelthen for vanskelig for De forente nasjoner å skape fred
[Rettigheter]
U.S. Army photo
[Bilde på side 6]
«Hele verden er i den ondes vold.» Dette innbefatter De forente nasjoner
[Bilde på side 7]
FN vil aldri bli mer moralsk enn de enkelte nasjonene som organisasjonen består av