’Ropet fra Makedonia’ blir hørt i Japan
SOMMER betyr vanligvis feriereiser og friluftsliv for de fleste. Mange av Jehovas vitner har imidlertid funnet stor glede i å bruke sommermånedene på en helt spesiell måte — de besøker folk som bor på avsidesliggende og isolerte steder, for å gjøre dem kjent med det gode budskap om Guds rike.
Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Japan har i flere år forsøkt å nå de fire millioner menneskene som bor på slike steder i dette landet. Tidlig i fjor ble det sendt ut en oppfordring til alle Jehovas vitners menigheter: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» (Apostlenes gjerninger 16: 9) La oss slå følge med noen av dem som tok imot oppfordringen, og se hvilke utfordringer de møtte, og hvilke gleder de erfarte.
Hvorfor de tok imot oppfordringen
Kjærligheten til Gud og nesten var naturligvis det som først og fremst motiverte dem. Men det er interessant å legge merke til hvilke grunner de forskjellige gav for at de hadde bestemt seg for dette.
Et ektepar som søkte om å få tjene en måned i en liten fjellbygd, sa: «Vi er nå blitt middelaldrende. Vi har ingen store problemer, og helsen er god. De to barna våre er blitt voksne, og begge er sterke i troen. De er heltidstjenere — den ene er pioner, og den andre arbeider ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. Vi vil gjerne vise Jehova hvor takknemlige vi er for alle de velsignelser vi har fått del i. Og vi vil gjerne gå ut, bare oss to, og smake Jehovas hjelp og hans velsignelser uten de vanlige bekvemmelighetene våre.»
Faren i en familie på fire fra Saitama sa: «Barna er kommet opp i tenårene, og de møter mange problemer på skolen. De må være mer og mer borte fra oss, og jeg som er opptatt med forretninger, får bare bruke begrenset tid sammen med dem. Jeg vil ta meg tid til å være sammen med dem og gjøre noe for å oppmuntre dem i sannheten og for å fremme pionerånden.» Han fikk overført arbeidet for august til september, slik at han og familien hans kunne bruke en måned i ledig distrikt.
En enslig kvinne sa: «Jeg følte at jeg på denne måten kunne komme i et virkelig nært forhold til Jehova og vise at jeg stolte helt og fullt på at han ville sørge for at jeg fikk det jeg trengte.» Noen unge vitner følte det på samme måte. To jenter som nettopp hadde sluttet skolen, søkte om å få tjene i et isolert område i tre måneder. De mente at ved å greie seg selv, bare med Jehovas hjelp, kunne de forberede seg på å bli heltidstjenere hvor som helst.
Var det bare familier og enslige som tok imot oppfordringen? Langt ifra. Det var også mange menigheter som søkte. En tilsynsmann i en av disse gruppene sa: «Vi mente at det ville være en fin måte å styrke kjærlighetens og fellesskapets bånd i menigheten på og også en fin anledning til å la de unge og nye få se hvor viktig forkynnelsesarbeidet er.» Av de 114 forkynnerne var det over 80 som kunne delta en tid i løpet av de seks ukene som menigheten tjente i ledig distrikt.
Hvordan de møtte forskjellige utfordringer
De som har ’kommet over til Makedonia’ for å forkynne, har møtt utfordringer helt fra begynnelsen av. Den første er som regel: «Hvor skal vi bo?» Den måten dette problemet er blitt ordnet på, viser virkelig hvor sann Jesu formaning er: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» — Matteus 6: 33.
To kvinner fra Tokyo hadde fått i oppdrag å gjennomarbeide en avsides fjellbygd. De drog dit en tid i forveien for å se etter et passende losji, men de fant ikke noe. De bestemte seg for å legge det hele i Jehovas hender og reiste til sitt tildelte distrikt likevel. På slutten av den første dagen de brukte til å forkynne, hadde de fremdeles ikke funnet et permanent losji. Hva skulle de gjøre?
«Den andre dagen i tjenesten,» sa en av dem, «kom jeg over en tom drive-in restaurant. Eieren var en eldre mann som var svært vennlig. Da vi spurte om vi kunne leie stedet, tilbød han oss det for bare 10 000 yen [cirka 360 kroner] for de tre månedene vi hadde bestemt oss for å være der. Dermed fikk vi et sted hvor vi både kunne bo og holde møter. Mannens datter og hennes mann tok imot flere bøker. Senere på dagen traff vi mannens sønn og hans kone. De tok også imot litteratur, og de gikk med på å studere Bibelen sammen med oss. Da de fikk vite at vi bodde i farens restaurant, ble de forbauset. Fram til da hadde faren hatt en svært fiendtlig innstilling til alle religioner. Vi følte virkelig at Jehova var med oss.»
Fordommer, mistro og rotfestede tradisjoner utgjør ofte spesielle utfordringer, men Jehova åpner veien. Det erfarte det middelaldrende ekteparet som ble nevnt innledningsvis. Da de kom fram, ble de møtt av en mistroisk vertinne som fulgte hver bevegelse de gjorde, med øynene. Det gav dem en idé om hva slags reaksjon de kunne vente i distriktet, og hjalp dem til å finne ut hva de måtte gjøre for å bryte ned barrierene og nå fram til folk.
«Vi bestemte oss for at vi først skulle bruke en hel dag til å gjøre rent og innrette oss,» fortalte ektemannen. «Vi åpnet alle skyvedørene på sidene av huset, slik at naboene kunne se alt som foregikk. De kunne se biblene våre og den bibelske litteraturen ligge på bordet. De kunne se hvordan vi ordnet alt. De kunne se hvordan vi levde. I virkeligheten sa vi til dem: ’Kom inn, hvis dere har lyst. Besøk oss. Vi har ikke noe å skjule. Vi stoler på dere.’
Når vi gikk rundt og forkynte, presenterte vi oss som noen fra den store byen og spurte om de kunne lære oss noe om landsbygda og skikkene deres. Vi gjorde det til en fast regel å hilse på alle, også på de bøndene som arbeidet ute på jordene. Vi handlet i de lokale bøndenes samvirkelag. Alt dette hjalp folk til å forstå at vi var oppriktig interessert i dem og ikke bare i å ’selge bøker’. De så at vi var helt alminnelige mennesker, akkurat som de, og de ble vennlige. Etter en tid behøvde vi ikke engang å presentere oss. Det var ikke uvanlig å bli møtt i døren med slike bemerkninger som: ’Det er varmt ute. Kom inn og få noe kaldt å drikke,’ eller: ’Vi har nettopp laget i stand lunsj. Har dere lyst til å spise sammen med oss?’ De anstrengelsene vi gjorde oss, førte til at deres sinn og hjerte ble mottagelig for budskapet.»
Når hele menigheter deltok, ble det flere utfordringer. I samsvar med Jesu indirekte råd om å ’beregne omkostningene’ måtte de planlegge mye på forhånd i forbindelse med losji, rengjøring, transport, felttjeneste og så videre. (Lukas 14: 28) En menighet rapporterte: «Selv om vi planla å tjene fra slutten av juli til den første uken i september lette vi etter losji i mai. Vi gikk til kommuneadministrasjonen og fortalte hva vi trengte. Vi forklarte at vi var familiegrupper og unge som var interessert i å lære folk på stedet om Bibelen. De var svært samarbeidsvillige og foreslo flere muligheter.
Da vi til slutt fant et passende sted, sendte vi dem som skulle gjøre rent, en uke i forveien. Det ble laget distriktskort og ordnet med plakater som annonserte møtene våre, og det ble trykt løpesedler. Ettersom vi fikk tillatelse til å bruke et nytt rekreasjonssenter til møtene våre, fikk vi god publisitet, og vi etterlot et godt inntrykk.
Vi visste at det ikke ville være bra å arbeide hele tiden uten å koble av innimellom, siden det var så mange unge blant oss. Så hver dag etter at vi hadde vært ute og forkynt, eller på ukens hviledag, når alle hadde utført de arbeidsoppgavene de hadde fått tildelt, gikk vi tur, drog ut i båt eller fisket og ble oppkvikket av den vakre naturen og den friske fjelluften.»
Var det verdt det?
Familien på fire fra Saitama svarte: «I løpet av den måneden vi var i distriktet, leverte vi 920 blad og 240 bøker, fikk 13 interesserte med på de offentlige møtene vi holdt, og startet fire bibelstudier som fortsatte etter at vi drog derfra. Disse resultatene var i seg selv anstrengelsene vel verd, men det var også flere andre ting. Barna våre lærte å finne glede i tjenesten og har virkelig fått pionerånd. Familien ble mer sammensveist, ettersom vi utførte forskjellige arbeidsoppgaver sammen og gikk på feltet sammen. Vi har bestemte planer om å reise ut neste år også.»
Det middelaldrende ekteparet som gikk så hardt inn for å bli venner med dem som bodde i distriktet, avla denne rapporten: «Etter at vi hadde gjennomgått distriktet én gang, brukte vi ettermiddagene til å foreta gjenbesøk. Vi ble venner med den lokale befolkningen, og det var til og med noen som gråt da vi drog derfra. De aksepterte oss og det gode budskap og gav oss strålende minner. Du kan ganske enkelt ikke vite hvor vidunderlig det er, hvis du ikke opplever det selv. Vi ble klar over at vi kunne gjøre hva som helst, med Jehovas hjelp.»
En søster som har vært aktiv i tjenesten i over 20 år, sa i sin rapport: «Min 82-årige partner og jeg har aldri følt at vi har stått i et nærere forhold til Jehova enn det vi gjør nå etter å ha tjent bare to uker i et isolert distrikt. Vårt hjerte flyter over av glede.»
Et unikt privilegium
De som har vist at de har hørt ’ropet fra Makedonia’ i Japan, forstår godt Jesu ord: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» — Matteus 9: 37, 38.
De gledelige opplevelsene de som har tatt imot oppfordringen, har hatt, viser at «høstens herre», Jehova Gud, besvarer denne bønnen. Både unge og gamle synes det er et unikt privilegium å få være med på innhøstningen. (2. Mosebok 23: 16) Gjør du alt du kan i dette storslåtte arbeidet?
[Bilde på side 29]
Forkynnere av Riket deler med glede det gode budskap med andre i Japan