Kjenner du den Gud du tilber?

«GUD ER DØD.» Dette slagordet, som den tyske filosofen Friedrich Nietzsche lanserte for cirka 100 år siden, ble tatt i bruk igjen av noen teologer i 1960-årene. I akademiske miljøer var det mange som da mente at et rent ikke-religiøst samfunn kunne løse menneskehetens problemer og skape lykkelige tilstander.

Mange ble desillusjonert, og i 1970-årene gikk stadig flere imot denne «sekulariseringen». Sosiologer oppdaget at mennesket trenger en åndelig dimensjon i tilværelsen for å være tilfreds. Selv i vitenskapelige kretser ble det lettere å innrømme at menneskene har et behov for å tro på Gud. Det kom til uttrykk i boken Dieu existe? Oui (Er Gud til? Ja), som den franske forfatteren Christian Chabanis utgav i 1979. Her gjengav han intervjuer med ni framstående franske vitenskapsmenn som alle bekjente at de hadde en eller annen form for tro på Gud.

Det er naturligvis millioner som aldri har gått med på «Gud er død»-teologien. De har holdt fast ved sin tro på Gud. Men betyr det nødvendigvis at de har et klart gudsbegrep?

På de franske katolske biskopenes synode i 1967 ble det satt opp en liste med problemer som foruroliget katolikker. Første punkt på listen var «Vår kunnskap om Gud», og det andre var «Kristi person». I sin bok Dieu pour l’homme d’aujourd’hui (Gud for dagens mennesker) intervjuet forfatteren Jacques Duquesne en 58 år gammel katolsk mann, som innrømmet: «Av og til lurer jeg på om Kristus virkelig er Gud. . . . Jeg prøver å overbevise meg selv. Det er et stort problem for meg.» Duquesne siterte også to katolske prester, som sa at dogmene i mange kristnes øyne er «noen usammenhengende, abstrakte og vilkårlige formler. Hver for seg gir de liten mening. Det ene dogmet kaster ikke lys over det andre. Det er derfor vanskelig å framholde dem for vår tids mennesker. I hvilken grad ville størstedelen av selv de beste kristne bli foruroliget hvis teologene bestemte seg for å føye en fjerde person til treenigheten?»

Treenighetslæren er faktisk den lære som skaper størst forvirring for både katolikker, medlemmer av den gresk-ortodokse kirke og de fleste protestantiske kirkesamfunn. Oppslagsverket A Catholic Dictionary sier om denne læren: «Vi kan forstå hvordan tre enkeltmennesker er atskilt fra hverandre og samtidig har den menneskelige natur felles. De tre guddommelige Personers enhet er helt annerledes. Når vi omtaler dem som én Gud, mener vi ikke bare at hver av dem er Gud, men at hver av dem er én og samme Gud. Og her ligger det mysteriet som ingen fornuftutstyrt skapning kan fatte.» Det er derfor ikke så rart at mange katolikker klager over at «kunnskap om Gud» er deres største problem!

Tilbedelse av en ukjent Gud

Kristenhetens kirkesamfunn oppfordrer sine nesten en milliard tilhengere til å tilbe en Gud som de ikke kan få noe klart begrep om. De er i en lignende situasjon som den fortidens samaritaner var i. Jesus sa til en av dem: «Dere tilber det dere ikke kjenner.» (Johannes 4: 22) Hvorfor kunne Jesus si det?

I det åttende århundre før Kristus ble Israel, det vil si det nordlige rike, tistammeriket, og dets hovedstad, Samaria, inntatt av assyrerne, og mange israelitter ble ført til Assyria og andre erobrede områder. Deretter sendte assyrerkongen forskjellige folk som han hadde underlagt seg, særlig fra Babylonia, til den delen av Israel som var kjent som Samaria. Befolkningen kom derfor til å bestå av både israelitter og ikke-israelitter, og det oppstod en blandingsreligion. Bibelen sier følgende om dem som praktiserte den: «Samtidig som de fryktet [Jehova], dyrket de sine egne guder på samme måte som de folkeslag de var bortført fra.» — 2. Kongebok 17: 26—33; jevnfør 1. Kongebok 12: 28—31.

Samaritanene fryktet altså Jehova. De anerkjente også en del av hans Ord, nemlig Pentatevken, de fem første bøkene i Bibelen. Men de blandet tilbedelsen av Jehova sammen med falsk, babylonsk religion. Det var til samaritaner med en slik bakgrunn Jesus kom med uttalelsen: «Dere tilber det dere ikke kjenner.» De hadde en viss kjennskap til Jehova, men de godtok ikke hele hans Ord. De tilbad heller ikke Gud «i ånd og sannhet». — Johannes 4: 22, 23.

Er ikke medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn i en lignende situasjon? De har en viss kjennskap til Gud, men mange av dem innrømmer at de egentlig ikke kjenner ham. Vi kan ikke tillate oss å stille oss likegyldige til dette, for Jesus sa: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» — Johannes 17: 3.

Hvilken lære er det som spesielt har hindret medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn i å lære Jehova, «den eneste sanne Gud», å kjenne? Det er uten tvil treenighetslæren, dette ’mysteriet vi ikke kan fatte’. Men når vi leser Bibelen, får vi ikke inntrykk av at de første kristne tilbad en Gud som var et ’mysterium’ for dem. Apostelen Johannes sa at «Guds Sønn . . . har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne [Jehova Gud]. Og vi er i ham, Den Sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus.» — 1. Johannes 5: 20.

Hvordan gikk det så til at kristenhetens kirkesamfunn begynte å tilbe en Gud som deres medlemmer ikke kan få noe klart begrep om? Det blir behandlet i den neste artikkelen.

[Bilde på side 10]

Et alter som var viet til ukjente guder, funnet i Pergamon i Lilleasia