Et stort skritt for et lite land

«DA VI så alt dette, ble vi helt målløse!» Det er bare én av de mange bemerkningene de begeistrede gjestene kom med da Jehovas vitners nye avdelingskontor i Emmen i Nederland ble innviet den 29. oktober 1983.

En skare på 1150, deriblant 54 representanter fra ni andre land, overvar programmet. Det var dessuten hundrevis av eldre som hadde tjent trofast i mange år, til stede. Deres «grå hår» kastet en spesiell glans over begivenheten. Blant gjestene var også M. G. Henschel, et medlem av Jehovas vitners styrende råd. Han hadde kommet hele veien fra New York for å tjene ved innvielsesprogrammet. I to stevnehaller i nærheten var det 2978 som så på lysbilder og lyttet til programmet via telefonoverføring.

Jehovas ledelse

Det som gjestene kom for å se, og som de snakket om med så stor begeistring, var Selskapet Vakttårnets nye avdelingskontor i Nederland. Bygningskomplekset har en avdeling for boligrom med plass til 120 personer. Det har også en spisesal med plass til 160 personer, et moderne kjøkken med tilhørende bakeri, et vaskeri, en Rikets sal og et bibliotek. I tillegg finnes det kontorer, hvor det er god plass til at 30 kan jobbe der, og et trykkeri som dekker et område som tilsvarer halvparten av en fotballbane. Alt dette ligger på et areal på cirka 5O mål i byen Emmen.

Men hvorfor hadde en valgt Emmen, som ligger så langt fra de store byene i den vestlige delen av Nederland og fra det tidligere avdelingskontoret i Amsterdam? Beretningen om hvordan en fant fram til en passende tomt i dette tett befolkede landet, viser tydelig hvordan Jehova ledet det hele.

Letingen begynte i 1978. I 1980 så det ut til at alle anstrengelsene hadde vært forgjeves på grunn av den nederlandske regjerings strenge fredningslover, som begrenser byggingen av slike store bygninger som dem vi ville trenge. Som følge av dette bestemte Selskapet Vakttårnet seg for å innstille letingen og isteden søke direkte hos kontoret for by- og områdeplanlegging.

Det ble snart ordnet med en konferanse. Embetsmannen lyttet oppmerksomt til det Jehovas vitner la fram. Til alles overraskelse sa han så: «Jehovas vitner utførte et enestående arbeid i landet vårt under den annen verdenskrig, og det blir dessverre altfor ofte glemt. Jeg skal sørge for at dere får et senter i et av de tre nordligste fylkene i Nederland.» Jehova har virkelig besvart de bønner hans folk har bedt.

Allerede neste formiddag ble det truffet en avtale med direktøren for by- og områdeplanleggingen for den nordlige delen av landet. Før det hadde gått 24 timer, hadde en funnet fram til et areal på cirka 50 mål i Emmen. Det viste seg å være akkurat det vi trengte. En vennlig borgermester i Emmen som var overrasket over at reguleringsmyndighetene var så imøtekommende, sa at kommunestyret i Emmen med glede ville ta imot Jehovas vitner. Og dette løftet har det virkelig holdt.

En tar imot utfordringen

I august 1980 begynte en på grunnarbeidet. Men en hadde et problem. Fram til da hadde Jehovas vitner i Nederland aldri påtatt seg å bygge noe som var større enn en Rikets sal eller en stevnehall. Nå stod de overfor å skulle oppføre en bygning med beboelsesrom til 120 personer og i tillegg til det et moderne trykkeri med maskinverksted og elektronisk setteutstyr. Det var litt av en utfordring. Da de som var til stede under innvielsesprogrammet, fikk se et lysbilde av den opprinnelige arbeidsstokken på 15 som skulle ta fatt på prosjektet, var det ikke så rart at alle var enige i at arbeiderne og byggelederne, for å si det mildt, «hadde vært optimistiske».

Snart vokste gruppen til 120 som arbeidet på heltid. I helgene kunne det komme opptil 150 fra de forskjellige menighetene for å hjelpe til. Men hvordan klarte denne relativt uerfarne arbeidsstokken å løse oppgaven? «Englene bygde for oss,» sa en av byggearbeiderne. Vanskelige oppgaver ble i hvert fall alltid utført, og problemene ble løst på uventede måter.

Som et eksempel på dette kan nevnes at en fikk en brukt betongblandemaskin helt gratis. Det betydde at en sparte bortimot 500 000 kroner, ettersom betong er meget dyrt i denne delen av landet. Og akkurat da en trengte en stor heisekran, hadde et byggefirma en til salgs. I løpet av noen få uker ble en 40 meter høy kran satt opp på byggeplassen. Og hvem skulle føre den? En spesialpioner (heltidstjener) som var blitt opplært som kranfører bare noen få uker før byggearbeidet startet.

Det samme gjorde seg gjeldende i forbindelse med andre fagfolk. Nesten hele sentralvarmeanlegget og hele det sanitære anlegget ble tegnet og installert av spesialpionerer som hadde gått på kveldsskole for å få autorisasjon. Tre av tegnerne kom i sannheten for bare noen få år siden. De arbeidet i samme firma, og en arbeidskamerat som var et av Jehovas vitner, forkynte det «gode budskap» for dem. Det så ut til at til og med byggelederen dukket opp akkurat i rette tid. Han lærte sannheten å kjenne for noen få år siden og flyttet til Emmen sammen med familien.

Jehova gir vekst

På tross av den rosverdige innsatsen fra brødrenes side var det likevel et spørsmål som dukket opp hos mange av dem som var til stede ved innvielsen: «Hva var det egentlig som satte Jehovas folk i dette lille landet i stand til å gjennomføre et gigantisk prosjekt som dette?» Svaret var innlysende. Uten Jehovas velsignelse ville det ha vært umulig. Ja, det ville ikke ha vært behov for det. De som holdt taler i forbindelse med innvielsen, tok med tilhørerne på en rask reise bakover i tiden for å vise hvordan Jehova har velsignet sine trofaste tjenere.

Willi Diehl, en representant fra Sveits, fortalte en historie fra slutten av den første verdenskrig. Han sa at J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, bad en nederlandsk tannlege, Adriaan Block, som bodde i Mulhouse i Frankrike, om å dra tilbake til Nederland for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet der. Inntil da hadde avdelingskontoret i Bern i Sveits som tjente som Selskapets kontor i Mellom-Europa, ført tilsyn med arbeidet i Nederland. Men i 1922 ble et avdelingskontor opprettet i Witte de Witstraat i Amsterdam. Det ble flyttet til Haarlem i 1927.

I begynnelsen skred arbeidet framover med sneglefart. Men etter hvert ble det større fart i det. En annen taler, Richard Kelsey fra Vest-Tyskland, fortalte at det egentlig var pionerer fra Tyskland som bante vei for arbeidet i Nederland. I 1932 var åtte av de 12 pionerene som befant seg i Nederland, fra Tyskland. Senere førte nazistenes forfølgelse til at mange andre tyske brødre og søstre drog til Nederland, hvor de fortsatte forkynnelsesarbeidet.

Etter hvert som forkynnelsesarbeidet skred framover, utkom det mer og mer litteratur på nederlandsk. Vakttårnet var tidligere blitt utgitt på nederlandsk i 1918. Men på grunn av manglende interesse kom det bare ut tre numre av det. I 1926 dukket det opp igjen for aldri mer å forsvinne, ikke engang i den mørke tiden under den annen verdenskrig.

Fra og med oktober 1939, rett før Nederland ble innblandet i krigen, ble den nederlandske utgaven av Vakttårnet trykt på en presse som hadde kommet fra Praha i Tsjekkoslovakia. Alle som var til stede ved innvielsen, ble varme om hjertet da den broren som hadde betjent denne trykkpressen, Alois Stuhlmiller, trådte fram på plattformen og selv fortalte historien om hvordan bladene ble trykt. Han var en av de første pionerene som kom fra Tyskland.

Trykkerivirksomheten i Haarlem varte ikke lenge. Trykkpressen ble snart beslaglagt av nazistene. Som et plaster på såret gav den nederlandske regjering etter krigen brødrene tillatelse til å starte et trykkeri i Amsterdam, selv om bladene måtte fremstilles i andre land. Dette trykkeriet er nå blitt til det velutstyrte trykkeriet med offsetrotasjonspresse ved det nye avdelingskontoret i Emmen, hvor de nederlandske bladene i dag blir trykt.

En ser framover

Det er ikke bare bygningene og trykkerivirksomheten som er blitt utvidet i stor stil. Antall medlemmer av personalet ved avdelingskontoret, Betel-familien, har også økt. Da avdelingskontoret ble åpnet etter den annen verdenskrig, bestod familien bare av tre—fire medlemmer. I 1964 hadde antallet økt til 19. Helt fram til begynnelsen av 1980-årene lå antallet på omkring 25. Når dette skrives, er de 75 medlemmene av familien i det nye Betel-hjemmet i Emmen travelt opptatt med sine arbeidsoppgaver. Med de fine forhold og de muligheter de nå har, ser de fram til å ta seg av enda større oppgaver.

Et stort skritt? Ja, det var et stort skritt for dette lille landet. Var det for stort? Nei! For som bror Henschel sa i sin innvielsestale: «Dette bygget er ikke blitt til uten grunn.» Herrens gjerning har store framtidsmuligheter i dette lille landet. Vi må se framover og holde hendene på plogen. De 28 000 Jehovas vitner som nå finnes i Nederland, er fast bestemt på å gjøre det. Selv om tidene har forandret seg og folk ikke lenger er så interessert i det som har med religion å gjøre, er det fortsatt mange som reagerer positivt på Bibelens budskap om en kommende ny ordning. Hvis det er Jehovas vilje å bruke de nederlandske vitnene til å fremme Rikets interesser ytterligere i dette lille landet, er de på sin side ivrige etter å bli brukt på denne måten.

[Kart på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

NEDERLAND

Emmen

Haarlem

Amsterdam

VEST-TYSKLAND

BELGIA

[Bilde på side 28]

Vestibylen i det nye avdelingskontoret

[Bilde på side 29]

Alois Stuhlmiller fortalte om hvordan trykkingen av Vakttårnet kom i gang i Nederland