Villige arbeidere i Spania utretter «det umulige»
JEHOVAS VITNER hadde forkynt i Spania siden 1919. Så brøt borgerkrigen ut i 1936, og deres arbeid gikk praktisk talt i stå. Myndighetene overtok Selskapet Vakttårnets lille avdelingskontor i Madrid og beslagla trykkeriutstyret. De utenlandske pionerene eller heltidsforkynnerne måtte flykte fra landet for å unngå å bli fengslet. Våren 1939 hadde general Franco vunnet krigen, og et katolsk, fascistisk diktatur ble innført. Den eneste religiøse organisasjon som fikk fungere lovlig og i offentlighet, var den romersk-katolske kirke. Ville Jehovas vitner under slike forhold noensinne komme seg på fote igjen?
For de isolerte gruppene av spanske vitner virket dette nokså umulig. Men i 1970, etter 34 år med «katakombevirksomhet» eller undergrunnsvirksomhet, ble Jehovas vitner omsider rettslig anerkjent i Spania. De begynte å lete og fant snart en liten bygning i Barcelona som skulle komme til å tjene som kontor og Betel-hjem. Den opprinnelige Betel-familien hadde bare 12 medlemmer. I 1972 var ombyggingen av huset fullført, og det ble innviet under et besøk av N. H. Knorr (som da var president for Selskapet Vakttårnet). Dette året var det gjennomsnittlig 15 668 vitner som forkynte hver måned i Spania. Fire år senere hadde tallet økt til over det dobbelte, til over 36 000! Betel-hjemmet i Barcelona var allerede for lite til å dekke behovet. Men hvor var det mulig å finne en passende, større eiendom?
Et problem var reguleringsbestemmelsene. Normalt er hvert område regulert til enten industri- eller boligformål. Det en trengte, var en tomt som kunne brukes til begge formål. Medlemmene av Betel-familien, som arbeider i trykkeriet, verkstedene og på kontorene, bor jo i det samme komplekset. Det ble satt i gang en landsomfattende leting etter en passende byggetomt eller en eksisterende bygning som egnet seg til framtidige utvidelser. Det gikk måneder og år uten at det ble oppnådd særlige resultater.
I 1980 kom en endelig ut av dødvanne. Det ble funnet en stor fabrikkbygning med fem fløyer omkring 24 kilometer utenfor Madrid, i utkanten av landsbyen Ajalvir. Bygningen var nesten helt ny og bare delvis ferdig, og de lokale myndigheter var villige til å tillate regulering til begge formål. Men det var ett stort problem — finansieringen.
Hvordan ville brødrene reagere?
I mer enn 30 år hadde Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania USA med glede finansiert forkynnelsesarbeidet i Spania uten å få noen tilbakebetaling. Men på grunn av store utgifter i forbindelse med utvidelsene ved hovedkontoret i Brooklyn var det på dette tidspunktet umulig for Selskapet å finansiere det nye Betel-hjemmet i Spania. Hvis Spania skulle få et nytt avdelingskontor, måtte de spanske vitnene finansiere det selv. Dette var en ny utfordring, som var mye større enn noe spanjerne tidligere hadde vært stilt overfor. Ja, det så ut til at det var umulig for de spanske brødrene, som har forholdsvis lave lønninger, å skaffe de midler som var nødvendig for å dekke utgiftene til dette prosjektet.
Men du husker kanskje hva som ble gjort da israelittene på Moses’ tid fikk det privilegium å bygge et tabernakel som skulle brukes i tilbedelsen av Jehova. Moses hadde sagt til israelittene: «Ta en gave til [Jehova] av det dere eier! Hver den som gjør det med villig hjerte, skal komme til [Jehova] med gaven.» De gav frivillig gull, sølv, edelstener og andre ting. (2. Mosebok 35: 5—9) Saken ble på lignende måte lagt åpent fram for de 751 menighetene i Spania. Behovet ble tydelig forklart på områdestevnene i 1980, som ble holdt over hele landet. Hvordan var responsen?
Ved slutten av stevnene stilte store mengder seg opp i rekker for å gi sine gull- og sølvringer, armbånd og andre smykker i bidrag, slik at disse kunne selges og pengene kunne bli brukt til å finansiere det nye prosjektet. På stevnet i San Sebastián i De baskiske provinser, var det en eldre søster som avleverte et tungt gullarmbånd. Da hun ble spurt om hun var sikker på at hun ville gi bort noe så verdifullt, svarte hun: «Bror, det kommer til å utrette mye mer godt ved å betale for et nytt Betel enn det vil gjøre rundt håndleddet mitt!»
Et ungt par bidrog med de pengene de hadde planlagt å bruke til bryllupsreisen sin. En eldre søster kom med en bunke fuktige og mugne pengesedler, som hun i årenes løp hadde gjemt unna under gulvet sitt.
Etter hvert som ukene gikk, kom menn og kvinner, unge og gamle, rike og fattige med et villig hjerte med sine bidrag for at Spania kunne få det tiltrengte nye Betel-hjemmet. Til og med spesialpionerene, som bare får en begrenset månedlig godtgjørelse, kom med bidrag. Et ektepar droppet for eksempel en planlagt tur til USA og kom med billettpengene som gave. Barn sendte også sine bidrag til avdelingskontoret. En tiåring sa: «Jeg er den eldste av fem barn, og vi har hørt oppfordringen om å sende penger til det nye Betel. Vi vil gjerne bidra med det vi har spart på sparebøssen vår. Selv om det er et lite beløp, tror vi at det kan brukes til å kjøpe noe for.»
De unge traff også forskjellige tiltak for å tjene penger som de kunne sende til Selskapet. Noen laget små dukker og solgte dem. En samlet sagflis i snekkerverksteder og solgte den. En ungdom som sparte til gitar, gav bort pengene til Betel-prosjektet.
Nye utfordringer
Responsen fra de spanske brødrene var så god at det som så ut til å være umulig, ble til virkelighet. Fabrikkbygningen ble kjøpt i oktober 1980. Men nå møtte en nye utfordringer. Den uferdige bygningen måtte bygges om og gjøres ferdig. Separate boligrom måtte også bygges. En måtte få tak i et arbeidslag av frivillige anleggsarbeidere. Det var behov for spesialister som tegnere, ingeniører, byggearbeidere, elektrikere og rørleggere. Ved første øyekast så alt dette ut til å være umulig. Men denne utfordringen tilsvarte den Moses stod overfor da tabernaklet ble bygd. Da gikk denne oppfordringen ut: «Alle iblant dere som har anlegg for kunst og håndverk, skal komme og lage alt det som [Jehova] har befalt.» (2. Mosebok 35: 10) Nå var det behov for eksperter til Betelbygging, og det gikk ut en lignende oppfordring til villige arbeidere.
En spesialpioner som er ingeniør, ble innkalt sammen med sin kone og deres barn og tjente i flere år. En bror fra Madrid som er arkitekt, tilbød seg å stå for kvalitetskontrollen av bygget. En arkitekt i Barcelona som ikke er et av Jehovas vitner, hørte om dette store prosjektet og følte seg tilskyndt til å melde seg frivillig for å hjelpe til i flere weekender. Det var imidlertid relativt få slike spesialister tilgjengelig blant Jehovas vitner i Spania. Men det kom også eksperthjelp fra utlandet. Brødre kom reisende fra mange land — Hellas, Tyskland, Sverige, Storbritannia og USA, for å nevne noen få.
Det var imidlertid ikke bare eksperter med et villig hjerte det var behov for. En trengte også hundrevis av faste og midlertidige frivillige til å ta seg av det omfattende kroppsarbeidet og arbeidet i huset — matlaging, klesvask og renhold. Hvordan reagerte vitnene? På samme måte som israelittene, som hadde et villig hjerte. — 2. Mosebok 35: 20—35.
I løpet av de tre årene det tok å gjøre prosjektet ferdig, var det flere tusen vitner fra alle deler av Spania som meldte seg frivillig for å hjelpe til i Ajalvir på heltid eller i helger og ferier. Deres gode hjelp og eksempel tjente også som et vitnesbyrd. Hvordan? I en ti måneders periode fortsatte de opprinnelige fabrikkeierne med sin virksomhet i to av fløyene i bygningen, mens vitnene arbeidet på resten av tomten. De tidligere eierne var så imponert over brødrenes nidkjærhet og oppførsel, at de bestemte seg for at bedriften i framtiden bare skulle ansette Jehovas vitner — og dette har de holdt fast ved!
Det «umulige» oppnådd
Høsten 1982 ble det fastsatt en dato da det nye Betel-hjemmet skulle være ferdig — 9. oktober 1983. Etter hvert som månedene raste av sted, så dette ut til å være en kjempeoppgave. En ting var å få hovedbygget og boligmodulene til å se ut som et stort Betel-kompleks, noe helt annet var å gjøre ferdig de tusen detaljene. Frivillige arbeidet til langt på natt lørdag den 8. oktober med å legge siste hånd på verket på marmorgulvene og speilhimlingen i vestibylen. Men om morgenen den 9. oktober — innvielsesdagen — stod det ferdige Betel-komplekset der på en høyde hvor det var vakker utsikt over et typisk kastiljansk landskap med okergule høstfarger. Det stod og skinte i hvitt og grått mot en bakgrunn av grønne gressplener og fargesprakende blomsterbed.
Hundrevis av besøkende strømmet til fra Spania og andre land, og alle var forbløffet. Hvem ville ha trodd at en organisasjon som praktisk talt var utslettet og drevet under jorden helt til 1970, skulle ha et slikt vakkert hovedkontor bare 13 år senere? Jehova hadde virkelig oppfylt sitt ord gjennom profeten Jesaja: «Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» — Jesaja 60: 22, EN.
Programmet fikk en fin begynnelse da veteraner som hadde opplevd prøvelsene i 1930-årene, fortalte opplevelser og uttalte seg. Det samme gjorde misjonærer som tidligere hadde tjent i Spania. Deretter holdt F. W. Franz, Selskapet Vakttårnets president, en tale om innvielse og vigsling. Tilhørerne fulgte oppmerksomt med, ikke bare de 956 som var til stede ved det nye Betel, men også over 62 000 andre på 12 forskjellige stadioner som var knyttet sammen ved telefon rundt omkring i landet. De fleste av de tilstedeværende hadde bidratt til dette storslagne nye Betel-komplekset, enten ved gaver eller ved frivillig arbeid. I løpet av de årene som hadde gått med hardt arbeid, hadde de virkelig vært oppmerksomme på den vise kong Salomos ord: «Hvis ikke [Jehova] bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.» (Salme 127: 1) Jehovas velsignelse gjorde at de var blant dem som hadde et villig hjerte, som hadde gjort alt dette mulig.
[Bilde på side 10]
Luftfoto av det spanske Betel
[Bilde på side 11]
Det første spanske Våkn opp! fra M.A.N.-rotasjonspressen