Alltid beredt til å møte enden

Fortalt av Herald Toutjian

ÅRET var 1896. Bølger av hemningsløs vold skylte over de forsvarsløse armenske samfunnene i Lilleasia. Dette satte hjemmet og familien til min bestefar i fare. Han het Lucius V. Toutjian og bodde i den gamle byen Maras, høyt oppe i Taurus-fjellene i den sørlige delen av Sentral-Tyrkia.

Fluktruten gikk mot sør, mot Middelhavet — men hvor skulle de flykte hen? Det måtte bli til Amerika, bestemte bestefar. I hui og hast samlet familien sine eiendeler og flyktet. I Tarsus, apostelen Paulus’ fødested, ble de tatt til fange og fengslet. Denne historien ville ha sluttet der, hvis det ikke hadde vært for en beleilig innblanding fra en amerikaner. Med hans hjelp og i ly av mørket gikk familien om bord i et skip i den nærmeste havnebyen ved Middelhavet og seilte vestover.

Reisen til Amerika var en stor påkjenning, spesielt for bestemor. Hun forlot alt hun hadde kjent som sitt hjem — venner, slektninger og gode minner om Maras, en rolig, blomsterduftende by i fjellene.

Etter at de hadde vært innom Marseille og London, fortsatte sagaen. Det mektige Atlanterhavet var i fullt opprør. Kjempemessige bølger slo mot det knirkende skipet, og familien ble igjen rammet av tragedie. Midt under reisen døde plutselig det yngste av de fem barna og ble begravd til havs. Hjertene var derfor tunge av sorg og usikkerhet da skipet la til kai i New York. Familien gikk i land og smeltet sammen med den myldrende menneskemassen i den nedre, østlige delen av New York, en smeltedigel for nasjonaliteter og raser.

Hvorfor et dramatisk løfte?

Årene som fulgte etter ankomsten til New York i 1896, var vanskelige. Det var ikke lett å klare den omfattende omstillingen fra en rolig by i Tyrkia til den travle byen New York. Familien måtte tilpasse seg et nytt språk, et fremmed miljø og forvirrende holdninger i samfunnet. De flyttet ofte, men ikke bare fordi de var på jakt etter materielle nødvendigheter; bestefar var også klar over familiens åndelige behov. Han hadde mange spørsmål om Guds evige hensikt og menneskehetens endelige skjebne. Men for en familie som hadde opplevd religiøs og etnisk forfølgelse, var det dette som var det altoverskyggende spørsmålet: Hvorfor er det onde blitt tillatt? Hvordan kunne en kjærlig Gud tillate det? Hvor lenge ville det fortsette? Hvordan og når ville det ta slutt? Bestefar var fast bestemt på å finne tilfredsstillende svar — bibelske svar.

Han forlot hovedstrømmen av tradisjonell religiøs tenkning og undersøkte de karismatiske religionssamfunn, men han fikk ikke svar på sine spørsmål. «Det var et dramatisk øyeblikk,» fortalte min far, «da bestefar samlet oss alle sammen og vi som en familie høytidelig lovte at vi aldri igjen skulle komme sammen med de kirkesamfunnene i kristenheten som bare praktiserer kristendommen i navnet.» Bestefar kom til at sannheten måtte være å finne et annet sted.

De fant sannheten på en svært uventet måte. Tidligere, da de bodde i Allegheny i Pennsylvania, hadde bestefar lagt merke til en annonse som averterte et offentlig foredrag av pastor Russell, president for Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap). Spørsmålene i annonsen vakte bestefars nysgjerrighet, og familien la i vei til den salen der foredraget skulle holdes. Dessverre fant de ikke fram og gikk skuffet hjem. Men bestefar skrev seg bak øret at han skulle undersøke hva Selskapet Vakttårnet lærte.

Bestefar søkte iherdig etter logikk og sannhet, og ved århundreskiftet fikk han lønn for sitt strev. På den tiden bodde Toutjian-familien i Los Angeles i California, og en søndag i 1901 da de gikk forbi en kirke, fikk de en bibelsk traktat av en frivillig arbeider fra Selskapet Vakttårnet. (På den tiden var utdelingen av bibelske traktater til kirkegjengere etter gudstjenesten et fast trekk ved Vakttårn-arbeidernes forkynnelse.) Bestefar stirret på traktaten og sa: «Denne har pastor Russell skrevet.» Forkynneren overhørte denne bemerkningen, og noen øyeblikk senere hadde han innhentet familien og invitert dem til deres første gruppe-bibelstudium. De tok imot tilbudet, var til stede ved studiet, erkjente at dette var den sannheten de så lenge hadde lett etter, og ble en del av menigheten i Los Angeles, som da hadde 27 medlemmer.

Hva ville skje i 1914?

Disse to generasjonene av Toutjianfamilien, mine foreldre og besteforeldre, hadde store forventninger til året 1914. Så tidlig som i 1880 hadde The Watch Tower kunngjort at dette tidspunktet skulle markere slutten på «nasjonenes fastsatte tider» eller hedningenes tid. (Lukas 21: 24, NW; jevnfør EN.) Ville Satans herredømme ta slutt i 1914, og ville Jesu Kristi lenge ventede tusenårige styre begynne?

Etter hvert som tidspunktet nærmet seg, viste det seg at menneskenes forventninger ikke alltid faller sammen med Jehovas timeplan. I The Watch Tower for 1. januar 1914 [Vagt-Taarnet for februar 1914] ble det sagt: «Det ligger utenfor våre forestillingers rekkevidde å kunne forstå hvorledes alt det som Bibelen gir oss grunn til å vente skal finne sted innen fredsriket opprettes, kan bli fullbyrdet i løpet av et år.» Etter å ha kommentert de sterkt økende muligheter for framtidig tjeneste formante Vagt-Taarnet: «La oss derfor være mer på vakt enn noensinne før, for at vi kan være nyttige tjenere for vår konge og bli brukt av ham.»

Vagt-Taarnet presenterte på denne måten den riktige innstilling for sine lesere. Vær urokkelige, hold dere våkne, vent på Jehova og ikke la for store forventninger forme din holdning til Gud og hans tjeneste. Det var dette synspunktet medlemmene av min familie og alle de trofaste hadde. Man ble snart klar over at tidsangivelsen hadde vært korrekt, ved at profetiene gikk i oppfyllelse. Folk hadde reist seg mot folk, og begivenhetene i det riktige året utgjorde «begynnelsen på fødselsveene» i denne tingenes ordning. (Matteus 24: 7, 8) Ikke desto mindre viste dette seg å være en prøve på den enkeltes motiver og hengivenhet. Noen ventet seg for mye og for snart. Dessverre tok de ikke imot utfordringen.

«Som en tyv»

De kristne var blitt advart av apostelen Paulus om at Jehovas dag med dom ville komme uventet. Han skrev: «Dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. . . . Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue.» (1. Tessaloniker 5: 2—6) Det er derfor forståelig at våkne, aktpågivende kristne i det 20. århundre har vært på vakt overfor alle begivenheter og kronologiske antydninger som kunne tilsi at «Herrens dag» var nær — akkurat som en som venter en tyv om natten, muligens vil tolke enhver uvanlig lyd som et tegn på at tyven er kommet.

Jehovas tjenere knyttet også forventninger til året 1925. Man trodde at en syklus av 70 forbilledlige jubelår (70 x 50 år) fra den gang Israel gikk inn i det lovte land, ville ende i 1925 og markere begynnelsen til det store motbilledlige jubelår, Jesu Kristi tusenårige styre. Det gikk ikke slik.

Men vår familie innså at uoppfylte håp ikke er noe spesielt for vår tid. Selv apostlene hadde lignende feilaktige forventninger. De forestilte seg at den oppstandne Jesus Kristus skulle gjenoppbygge Israels nasjon til sin tidligere herlighet som Jehovas utvalgte folk under teokratisk styre og gjøre slutt på romernes jernharde styre. De spurte Jesus: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke deres sak å kjenne de tider og stunder Faderen har fastsatt av sin egen makt.» (Apostlenes gjerninger 1: 6, 7) Det samme gjelder den ’tro og kloke tjener’-klasse i dag. Vi er vitne til en årvåkenhet, en stadig ransaking for å lære Guds hensikt å kjenne og noen ganger til og med en for stor iver etter å se enden på denne verdens onde ordning — men nøyaktig når begivenhetene skal inntreffe, er det bare Jehova som har makt over. — Matteus 24: 34—36, 45—47.

Nødvendig med lederskap og tjeneste

Etter et langt, rikt liv døde bestefar under den annen verdenskrig. Han etterlot seg sine sønner Shield og Robert (min far) som den annen generasjon Jehovas vitner. De var da aktivt opptatt med å kunngjøre at det var nødvendig å være «våkne, stå fast i troen, [være] tapre og sterke». — 1. Korinter 16: 13.

Min onkel Shield Toutjian hadde begynt i pilegrimstjenesten under den første verdenskrig og tjente til sin død i 1949 på heltid som reisende representant for Selskapet Vakttårnet, med oppgaver som omtrent tilsvarer kretstilsynsmannens oppgaver i dag. Jeg treffer fortsatt mange som husker hans dynamiske, oppbyggende personlighet og den lojale tjeneste han utførte for menighetene i 47 stater i USA.

Paulus gav dette rådet til hebreerne: «Glem ikke deres ledere.» (Hebreerne 13: 7) Min far tok alltid ledelsen fordi han elsket Jehova og tjenesten for ham, spesielt tjenesten fra dør til dør. Han innså tidlig hvor viktig det er at eldste handler som sanne hyrder. I 1926 anbefalte han felttjeneste om søndagsformiddagene for eldsterådet i Oakland i California, i harmoni med det gode eksemplet Betel-familien i Brooklyn satte. Da det ble gitt oppfordringer om å begynne i pionertjenesten, reagerte han ved å bygge en husvogn som skulle bli hans hjem i de neste 19 årene. I 1930 la vi i vei til isolerte distrikter i den øde fjellkjeden Sierra Nevada i den nordlige del av California. Han forlot bokstavelig talt alt sitt jordiske gods og tapte aldri av syne Jehovas krav om «udelt hengivenhet». Han døde i 1961. — 5. Mosebok 4: 24, NW.

Som medlem av den tredje generasjon i sannheten husker jeg godt begynnelsen av 1940-årene. Europa opplevde sin mørkeste time på grunn av den annen verdenskrig. Som følge av japanernes angrep på Pearl Harbor i 1941 gikk så USA inn i krigen. Spørsmålet om kristen nøytralitet førte til en verdensomfattende forfølgelse av Jehovas vitner. Mange land forbød vår virksomhet. Her i USA ble vi ofte angrepet av opprørte, «patriotiske» pøbelflokker. For oss så det da ut til at krigen ville innlede den avgjørende krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag, Harmageddon. — Åpenbaringen 16: 14—16.

Et stort arbeid gjenstår

Jeg husker godt hvor intenst vi så fram til den lenge ventede begivenheten. Men det vi ikke så, var den forbløffende videre oppfyllelsen av Jesu profeti i Matteus 24: 14: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Det var fortsatt et verdensomfattende arbeid som skulle utføres. Fra 1943 av fikk Ordets tjenere i alle menighetene opplæring ved den ukentlige teokratiske tjenesteskolen. Og hvert halvår ble det sendt misjonærer til fjerne land. Disse misjonærene hadde fått opplæring ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Jesu ord — om å forkynne «på hele den bebodde jord» (NW) — fikk et vidt perspektiv. Igjen korrigerte vi vårt synspunkt, slik at vi kunne se det panorama av verdensomfattende virksomhet som åpenbarte seg. Vi har holdt oss nær til Jehova og hans organisasjon ved hjelp av ’enhver form for bønn og påkallelse og har holdt oss våkne med all vedholdenhet’. — Efeserne 6: 18, NW.

Det gikk fort flere tiår med utvidet virksomhet, og spørsmålet var nå: Hva ville 1970-årene bringe? Mine to sønner, Duane og Jonathan, og min datter, Carmel — en fjerde generasjon — var nå voksne og hadde egne familier. Vi ventet at i 1975 ville mennesket ha eksistert i 6000 år. Ville dette tidspunktet danne overgangen til Kristi tusenårige styre? Den muligheten opptok oss sterkt.

Nå kan vi se tilbake på det året og innse at Jesu ord i Matteus 24: 36 ikke gir oss anledning til å fastslå tidspunktet for enden. Han sa: «Men den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» Ikke desto mindre har tredje og fjerde generasjon holdt seg våkne for tidenes tegn, og de har hatt «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1. Korinter 15: 58, NW) Duane, Jonathan, Mattew Leondis, min svigersønn, og jeg tjener som eldste i forskjellige menigheter i California. Dessuten hadde Jonathan en tid det privilegium å være opptatt i heltidstjenesten som pioner og som medlem av Betel-familien ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor.

Den rette holdning i endens tid

Jehova har uten tvil tillatt at hans tjenere i dag har hatt visse håp og forventninger, akkurat som tilfellet var med de kristne i det første århundre. Dette har tjent til å avsløre våre sanne motiver og hvor stor hengivenhet vi har. Vår familie har vært stilt overfor disse spørsmålene: Tjener vi Gud for en begrenset tid? Tjener vi ham på våre egne betingelser? Er det bare håpet om en umiddelbar belønning som er vårt motiv? Eller holder vi oss våkne og aktive og stoler på at Jehova er trofast og holder sine løfter? — Titus 1: 2.

To generasjoner av vår familie, min far og bestefar, har dødd etter å ha levd et rikt, lykkelig liv. Det er fire generasjoner igjen: mitt oldebarn, mine barnebarn, mine barn og jeg. Nå tjener mine seks barnebarn Jehova. De utnytter mulighetene og tar imot ansvar i menigheten og i felttjenesten mens også de venter på enden og paradiset, som deretter skal gjenopprettes her på jorden. Vi har alle tillit til at den timen vi har ventet på så lenge, vil komme til Jehovas fastsatte tid. Vi kan anvende profeten Habakkuks formaning: «Bare vent! Det kommer sikkert og uteblir ikke.» — Habakkuk 2: 3.

Nå, i mitt 73. år, ser jeg tilbake på et liv med verdifulle minner i samfunn med Jehovas organisasjon. Fra min barndom husker jeg godt bror Russell da han stod i en åpen bil og vinket farvel til menigheten i San Francisco da han drog for å ta toget til Los Angeles for å holde det som skulle bli hans siste foredrag. Andre minner dukker også opp i mitt sinn — pionertjenesten i isolerte distrikter i 1930-årene og mange sammenkomster og stevner, spesielt det i Columbus i Ohio i 1931, da vi fikk navnet Jehovas vitner. — Jesaja 43: 10.

Jeg innser at vi nå i denne tiden må gå i takt med Jehovas ’tro og kloke tjener’-klasse. Ja, vi må som aldri før holde oss våkne, være på vakt og aldri glemme at Jehova fortjener lojal tjeneste og pris uansett om vi får den endelige belønning eller ikke. Hvorfor? Fordi han er kilden til alt godt — det at vi lever, og det at vi har et håp for framtiden. Hvilken framtid vil det ikke bli — det gjenopprettede paradiset med fred, helse og lykke, oppstandelsen (når våre kjære vil bli oppreist og vi kan være sammen med dem igjen) og evig liv i et herlig forhold til vår himmelske far! — Åpenbaringen 4: 11; Lukas 23: 43, NW.

«Det vi har hørt og kjenner til, det våre fedre har fortalt oss, skjuler vi ikke for deres barn. Vi vil fortelle til etterslekten om [Jehovas] herlige verk og hans velde, om alle de under han har gjort.» — Salme 78: 3, 4.

[Bilde på side 22]

Herald Toutjian i fjellområdet i California i 1930-årene. Legg merke til vesken som var laget slik at en hurtig kunne vise fram bibelstudiebøker

[Bilde på side 23]

Som følge av oppfordringen om å begynne i pionertjenesten bygde vår familie denne husvognen og brukte den i mange år

[Bilde på side 25]

Fire generasjoner av Herald Toutjians familie