Når vårt hjerte driver oss til å gjøre det vi kan
DET er den 12. nisan i år 33 e. Kr. Jesus Kristus er sammen med noen andre hjemme hos Simon den spedalske i Betania i nærheten av Jerusalem. De holder på med å spise. En av dem som er til stede, er den trofaste disippelen Maria. Hun åpner en alabastkrukke og heller en kostbar, parfymert salve ut over Jesu hode.
«Hva skal denne sløsingen være godt for?» protesterer noen. «Salven kunne jo vært solgt for mange penger til hjelp for de fattige.» Men Jesus svarer: ’La henne være! De fattige har dere alltid hos dere, og dere kan gjøre vel mot dem så ofte dere vil; men meg har dere ikke alltid. Hun gjorde det hun kunne, og helte salve ut over mitt legeme til min gravferd.’ — Matteus 26: 6—13; Markus 14: 3—9; Johannes 12: 1—8.
Maria fra Betania kunne ikke gjøre noe som helst for å lindre Jesu lidelser da han ble pælfestet bare to dager senere, den 14. nisan i år 33. Men nå kunne hun salve ham med kostbar salve. Som Jesus sa: «Hun gjorde det hun kunne.» (Markus 14: 8) Ja, Marias hjerte ansporet henne til å gjøre sitt ytterste.
Drevet til å gjøre det vi kan
Som Jehovas vitner eller som enkeltpersoner som er i ferd med å lære Guds sannhet å kjenne, er vi sikkert ivrige etter å utbre evangeliet om Riket nå i de «siste dager». (Matteus 24: 14; 2. Timoteus 3: 1—5) Vi har kanskje en betydelig andel i dette arbeidet.
Men på grunn av familieforpliktelser, helsemessige problemer og andre faktorer har vi kanskje ikke anledning til å tjene som misjonærer i fremmede land. Vi har kanskje ikke anledning til å arbeide ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor eller ved et av avdelingskontorene. Det er kanskje ikke mulig for oss å tjene som reisende tilsynsmenn eller lignende. Men dette behøver ikke å hindre oss i å bruke våre ressurser på en måte som vil fremme Rikets interesser. (Matteus 6: 33) Vi kan virkelig ’gi Jehova ære med det vi eier’. Vi vil selv bli velsignet som følge av det, for da ’skal vår matbod rikelig fylles’. — Ordspråkene 3: 9, 10.
De gjorde det de kunne
Ja, vi kan legge samme ånd for dagen som Maria fra Betania og andre gudfryktige mennesker før i tiden. La oss ta et eksempel: Israelittene på Moses’ tid fikk det privilegium å ære Jehova da tabernaklet ble bygd med tanke på tilbedelsen. Ikke alle kunne gjøre det samme, men deres hjerte drev dem til å gjøre det de kunne. Noen kvinner spant for eksempel garn av geiteragg. Noen menn arbeidet som håndverkere og utførte forskjellig slags arbeid. Og hva gjorde folket i sin alminnelighet? De æret Jehova ved å gi gull, sølv, kobber, ull, lin og andre ting som måtte til for at tabernaklet skulle bli fullført. De som hadde et villig hjerte, gav med glede denne «gave til [Jehova]». Det var «en frivillig gave». (2. Mosebok 35: 4—35) Hvor mye gav de? «Det de hadde gitt, var mer enn nok til å få arbeidet gjort.» (2. Mosebok 36: 4—7) Ja, de gjorde det de kunne.
Mange år senere gav kong David store gaver til det templet hans sønn Salomo skulle bygge. David gav også ’det han selv eide av gull og sølv’ til bygningen. Deretter spurte han israelittene: «Hvem er nå villig til å fylle sine hender med gaver og komme til [Jehova] i dag?» Både lederne og høvdingene kom da med gaver, og «de som eide edelstener, gav dem til skatten i [Jehovas] hus». De gjorde ikke dette motvillig. Vi leser: «Folket gledet seg over deres gavmildhet. For helhjertet kom de med sine frivillige gaver til [Jehova]. Også kong David var meget glad for det.» (1. Krønikebok 29: 3—9) Alle gjorde det de kunne.
Mange av de første kristne gav bidrag til fremme av forkynnelsen av Riket. Den gamle apostelen Johannes gjorde for eksempel oppmerksom på at de som tilhørte den kristne menighet, var forpliktet til å hjelpe reisende tilsynsmenn som ble sendt ut, slik at de kunne «være medarbeidere for sannheten». Johannes roste også Gaius for den gjestfrihet han viste «fremmede», det vil si slike som Gaius ikke kjente fra før, men som han behandlet på en kjærlig måte på grunn av den tjeneste de utførte til gagn for menigheten. (3. Johannes 5—8) De fleste vitner for Jehova hadde ikke anledning til å reise lange strekninger for å forkynne det gode budskap, men de gjorde det de kunne.
Hele menigheter brukte også sine midler til å fremme Rikets arbeid. Apostelen Paulus kunne for eksempel si til de troende i Filippi: «Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere meg både én og to ganger det jeg trengte. Det er ikke slik at jeg er ute etter selve gaven. Jeg tenker på frukten av den, som skal bli rikelig godskrevet dere i regnskapet.» (Filipperne 4: 15—17) Hele menigheten kunne ikke reise sammen med apostelen, men den gjorde det den kunne.
Hva noen har følt
Jesus Kristus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» Det er derfor ikke overraskende at Guds folk gledet seg storlig da de kom med «sine frivillige gaver til [Jehova]» på kong Davids tid. (1. Krønikebok 29: 9; Apostlenes gjerninger 20: 35) En lignende ånd gjør seg gjeldende i dag.
Et av Jehovas vitner skrev til Selskapet Vakttårnet: «Jeg er 81 år og kan ikke komme så mye ut i tjenesten lenger fordi jeg er invalid på grunn av leddgikt, men jeg har lyst til å gjøre noe for at tjenesten fortsatt skal bli utført. Så lenge jeg har anledning til det, vil jeg sende dere et bidrag hver måned. Jeg ønsker særlig å hjelpe de studentene [ved Vakttårnets bibelskole Gilead] som reiser til fremmede land.» Denne eldre kvinnen kunne ikke selv tjene som misjonær, men hennes hjerte drev henne til å gjøre det hun kunne.
Hele familier har samarbeidet for å kunne bidra med noe til Selskapets trykkerivirksomhet og utvidelser. En familie skrev: «Vi følte at vi som en familie gjerne ville ha en andel i dette. . . . vi ble svært glad da våre to sønner i tenårene kom og sa at de også ville være med på det bidrag familien skal sende til Selskapet. Deres bidrag er penger de har spart ved å ta deltidsjobber. Vi gleder oss over alle de vakre publikasjonene og den rikelige åndelige føde som vi hele tiden får fra Jehovas bord’.»
Hvordan det kan la seg gjøre
Det er få blant Jehovas vitner som er materielt rike, og mange står overfor økonomiske problemer. Men når de gir en beskjeden sum til fremme av Rikets interesser, må de aldri føle at deres bidrag er ubetydelig. Jesus så ikke ned på den fattige enken som han så legge to Småmynter i tempelkisten. Han sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre. For alle de andre la gaver i kisten av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt hun hadde å leve av.» (Lukas 21: 1—4) Hennes gave hadde ikke så stor verdi rent bokstavelig, men hun gjorde det hun kunne.
For å kunne ha noe å gi må det som oftest en viss planlegging til. Dette gjelder for både enkeltpersoner, familier og menigheter. Da det ble behov for å hjelpe de kristne i Judea, kom apostelen Paulus med et nyttig forslag til dem som ville komme dem til unnsetning. Han skrev: «Når det gjelder innsamlingen til de hellige, skal også dere gjøre slik jeg har pålagt menighetene i Galatia. Hver søndag skal hver enkelt legge til side hjemme hos seg selv så mye som han er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer.» — 1. Korinter 16: 1, 2.
Akkurat som folk gjerne legger litt til side med tanke på uventede situasjoner som kan oppstå, kan enkeltpersoner, familier eller menigheter regelmessig legge noe til side med tanke på å gi det som bidrag til fremme av den sanne tilbedelse. Ja, hele menigheter sender fra tid til annen inn overskudd til fremme av Rikets arbeid. Hele menigheten vedtar da at dette skal gjøres. Enkeltpersoner med et villig hjerte finner også anledning til å støtte det kristne forkynnelsesarbeidet rundt om på jorden ved å gi personlige bidrag med tanke på det. De som gir på denne måten, oppnår større lykke og får dessuten den tilfredshet å vite at de gjør det de kan.
Selskapet Vakttårnet bekrefter mottagelsen av de bidragene som kommer inn, pr. brev. Enkeltpersoner, familier eller menigheter som ønsker å yte slike bidrag, kan sende dem til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.
Alle de bidrag Selskapet mottar, blir høyt verdsatt og blir brukt til å utbre det gode budskap om Guds rike. Slike bidrag gjør det for eksempel mulig å ha misjonærhjem og holde virksomheten i gang i en rekke land. Slike bidrag gjør det også mulig å drive trykkerier, som er så viktige for utbredelsen av bibelsk litteratur, og utvide dem når det blir nødvendig. På grunn av slike bidrag kan reisende krets- og områdetilsynsmenn besøke kristne menigheter rundt om på jorden og yte sine medtroende åndelig hjelp. (Romerne 1: 11, 12) Andre som er opptatt i heltidsforkynnelsen, får også hjelp på denne måten.
De som fremmet den sanne tilbedelse i bibelsk tid, ble rikt velsignet av Jehova fordi de æret ham med sine verdier. Og hvor lykkelige var de ikke for det! Når vi på lignende måte støtter Rikets interesser i dag, blir vi også rikt velsignet. Måtte derfor vårt hjerte drive oss til å gjøre det vi kan.