Hawaii hører det gode budskap om et globalt paradis
WAIKIKI Beach, Diamond Head, Pearl Harbor. Hva får disse navnene deg til å tenke på? Mark Twain beskrev det som «den vakreste flåte av øyer som ligger forankret i noe hav». Andre har brukt uttrykket «Stillehavets paradis». Ja, Hawaii-øyene er godt kjent for sin skjønnhet — hvite og svarte sandstrender, kokospalmer, eksotiske blomster, vulkankratre, fosser, rullende dønninger og fargerike solnedganger.
Mange tror at Hawaii ligger i Sørhavet, men egentlig ligger øygruppen over 1600 kilometer nord for ekvator i Stillehavet. Hele øygruppen består av 132 øyer, atoller, sandrev og klipper som strekker seg cirka 2400 kilometer i retning nordvest — sørøst. En blandet befolkning på 981 000 bor på sju av de største øyene — Niihau, Kauai, Oahu, Molokai, Lanai, Maui og Hawaii.
Det antas at det var polynesiere fra Marquesasøyene som først oppdaget Hawaii og slo seg ned der, og at tahitierne kom etterpå. Navnet Hawaii skriver seg fra tahitierne. Det var først den største øya i øygruppen som fikk dette navnet, men senere ble Hawaii navnet på hele gruppen. Hawaii var en gang et kongedømme, men er nå USAs 50. stat.
Det gode budskap når fram til Hawaii
Disse øyene fikk første gang høre det gode budskap i 1915, da «pilegrimen» Walter Bundy, hans kone og Ellis Fox kom til Hawaii. Som bibelstudenter (som Jehovas vitner da ble kalt) holdt de det første møtet den første søndagen i februar 1915. Det var fem til stede. At pilegrimene kom på besøk flere ganger i begynnelsen av 1920-årene, spilte en viktig rolle for utbredelsen av den sanne tilbedelse på Hawaii. I 1928 ble det første stevnet på Hawaii holdt i aulaen på McKinley High School, og 150 var til stede.
En annen milepæl ble nådd i 1935, da J. F. Rutherford, som da var Selskapet Vakttårnets president, kom på besøk. Hawaii hadde da bare 12 forkynnere av Riket. Men bror Rutherford godkjente kjøpet av eiendommen i gatene Pensacola og Kinau for det nyopprettede avdelingskontoret i Honolulu. Forkynnelsesarbeidet på Hawaii blir fortsatt ledet herfra.
Da bror Rutherford var her, ordnet han også med byggingen av en sal i tilknytning til det nye avdelingskontoret. Dette møtestedet fikk navnet «Rikets sal», og fra 1935 av har Jehovas vitner over hele verden kalt sine møtesteder Rikets sal.
Seks år senere ble De forente stater og Hawaii trukket inn i den annen verdenskrig som et resultat av angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941. Noen dager etter bombeangrepet kom det noen soldater til avdelingskontoret og tok med seg Don Haslett, den første avdelingstilsynsmannen, til hovedkvarteret, hvor han ble grundig forhørt. Han ble senere løslatt. Til tross for bensinrasjonering, portforbud og forsendelsesvanskeligheter fortsatte vitnene å sette Rikets interesser på førsteplassen. Etter flere år med unntakstilstand og krigsforhold kunne brødrene på Hawaii i 1946 rapportere et høydepunkt på 129 forkynnere.
I etterkrigsårene begynte misjonærer som hadde gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead, å komme til Hawaii. Deres nidkjære og helhjertete tjeneste førte til en enestående økning, og i 1957 hadde Hawaii hele 1019 forkynnere. Misjonærenes gode eksempel bidrog også i høy grad til å stimulere andre, særlig de yngre, til å ta opp heltidstjenesten. Et stort antall pionerer (som forkynner om Riket på heltid) har reist fra øyene for å tjene på Betel i Brooklyn, Selskapets hovedkontor, og som misjonærer i Japan, Taiwan, Mikronesia, Samoa, Afrika og Sør-Amerika.
Det avlegges et grundig vitnesbyrd
Hawaii er ofte blitt kalt en smeltedigel for mange raser. Ifølge den folketellingen som ble foretatt i 1980, består 26,3 prosent av befolkningen av europeere, 23,5 prosent av japanere, 18,9 prosent av hawaiere eller av folk som er av hawaiisk avstamning, og 11,2 prosent av filippinere. I denne blandede befolkningen finnes det også andre, for eksempel kinesere, koreanere, samoanere, puertoricanere og svarte, og i det siste er det også kommet vietnamesere, kampucheanere og laoter.
Det gjøres spesielle anstrengelser for å forkynne det gode budskap for alle disse forskjellige språkgruppene. Det finnes allerede japanske, koreanske, spanske og samoanske menigheter, og dessuten åtte filippinske menigheter hvor det tales ilokodialekt. Når noen som ikke forstår engelsk, viser interesse for det gode budskap, blir de henvist til den rette menigheten. Til og med den lokale telefonkatalog blir brukt for at en skal finne fram til folk som snakker andre språk. Dermed blir alle tenkelige fremgangsmåter brukt for å gjøre «alle slags mennesker» kjent med sannheten om Riket. — 1. Timoteus 2: 4, NW.
I de senere år er det blitt bygd svært mange høye boligblokker for å dekke det stadig tiltagende behovet for boliger. Menighetene har måttet bruke forskjellige fremgangsmåter for at de som bor i disse avlåste blokkene, skal få høre budskapet. Én slik fremgangsmåte er å tilby blad på gaten. På bestemte ukedager står det forkynnere utenfor boligblokkene klokken seks om morgenen. Når de som bor der, går på arbeid, blir de tilbudt bladene Vakttårnet og Våkn opp! Denne virksomheten har gitt gode resultater. En pionersøster forteller hvordan hun fikk et hjemmebibelstudium ved å forkynne litt om morgenen:
«Et ektepar med et lite barn kom ut av blokken og gikk i retning av bilen sin. Jeg henvendte meg til mannen og begynte å forklare hvorfor vi var der. Han kjente bladene og var overrasket over at vi gikk med bladene så tidlig om morgenen. Han var så glad for å se bladene, for han hadde ikke fått dem på en stund. . . . Jeg benyttet anledningen til å tilby paret et hjemmebibelstudium, et tilbud de straks tok imot, og de gav meg nummeret på leiligheten sin. Etter å ha forsøkt å kontakte dem seks ganger uten å finne dem hjemme, kunne jeg endelig begynne å studere med dem. Mannen min og jeg studerer nå boken Den sannhet som fører til evig liv med dette paret hver søndag.»
De fleste blokkene har et hustelefonanlegg, slik at en som kommer på besøk, kan ringe til den han skal til. Noen forkynnere benytter seg av denne ordningen i sitt forkynnelsesarbeid og kommer med en kort presentasjon for den som svarer.
En bror bestemte seg for å prøve denne metoden. Den første han ringte til, var ikke hjemme. Da en mann svarte etter at han hadde slått et nytt nummer, sa broren: «God morgen! Jeg forteller andre om det håp som Bibelen gir, og jeg leter etter noen som fremdeles er interessert i Gud og Bibelen.» Mannen inviterte broren inn i leiligheten, hvor han var over en time og svarte på spørsmålene hans.
Da broren kom tilbake uken etter, var også mannens kone der, og hun hadde også sine spørsmål. Før de gikk med på å ha et hjemmebibelstudium, bestemte de seg for å gå på et møte i Rikets sal. Den søndagen overvar de det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet. De likte begge møtene, og vitnenes varme og vennlighet gjorde også så dypt inntrykk på dem at de med én gang gikk med på å ha et hjemmebibelstudium. De gjorde raske fremskritt og foretok forandringer i sitt liv. Selv om de senere flyttet tilbake til fastlandet, fortsatte de studiet, og innen ett år var de blitt døpt. Den unge mannen er nå menighetstjener, og hans kone er alminnelig pioner.
Slike gode opplevelser har oppmuntret brødrene til å fortsette å bruke enhver mulig måte å avlegge et grundig vitnesbyrd på. Dette har ført til at distriktet blir godt gjennomarbeidet. Gjennomsnittlig gjennomarbeider menighetene sitt distrikt en gang hver fjerde, femte eller sjette uke, mens noen gjør det annenhver uke.
Stadig flere får «pionerånd»
I årenes løp har pionerene vært til stor hjelp for menighetene. Til tross for høye levekostnader og andre økonomiske vanskeligheter har personer med forskjellig bakgrunn og i forskjellige aldersgrupper tatt opp heltidstjenesten. Rapportene for 1982 viser at det gjennomsnittlig var 20 prosent av Hawaiis forkynnere som var alminnelige pionerer eller hjelpepionerer, og som arbeidet i nesten alle de 59 menighetene i staten.
En av disse menighetene har 95 menighetsforkynnere og 29 pionerer. En eldste i denne menigheten som har vært pioner i 20 år (17 av disse årene som spesialpioner), sier dette om hvordan han hjelper andre til å begynne som pioner:
«En fordel ved å være pioner og eldste er at jeg er i stand til å arbeide sammen med forkynnerne på feltet hver dag og kan bli godt kjent med dem og deres situasjon. . . . Men før jeg arbeider sammen med noen for å oppmuntre ham til å bli pioner, legger jeg alltid vekt på å be om Jehovas ledelse, slik at jeg sier de rette tingene, og å be om at Jehovas ånd må åpne forkynnerens hjerte. Med Jehovas hjelp prøver jeg å nå vedkommendes hjerte ved å forklare ut fra Bibelen hvor kort tid det er igjen, hvor viktig forkynnelsesarbeidet er, hvorfor det er behov for pionerer, og hvordan det vil være til stor hjelp for ham å være pioner.
Hvis han tror at han ikke kan greie å bruke 90 timer i måneden i forkynnelsesarbeidet, går jeg gjennom en praktisk timeplan sammen med ham og viser ham hvordan han kan greie 90 timer og likevel få tid igjen som han kan bruke på seg selv og til å ta hånd om andre forpliktelser han måtte ha.
Hvis han tror at han ikke vil klare det på grunn av sin økonomiske situasjon, forteller jeg noen opplevelser som har stått i Selskapets publikasjoner. De handler om noen som har vært i omtrent samme situasjon som han, og som nå er pionerer. Jeg bruker også skriftsteder som kan hjelpe ham til å komme i et nærere forhold til Jehova, og som kan gi ham den oppmuntring han trenger for å se det hele fra den positive siden.
Hvis han tror at han ikke vil få kjøre med noen eller få annen hjelp, forsikrer jeg ham om at alle brødrene og søstrene i menigheten vil hjelpe ham på alle mulige måter for at han skal glede seg over pionertjenesten. Dermed blir en negativ tankegang fjernet ved at det blir pekt på praktiske løsninger.»
Noen av de 90 som denne eldste har hjulpet til å begynne som pionerer, er brødre og søstre som nå tjener ved Betel i Brooklyn og er misjonærer i Japan og Mikronesia. Som en konklusjon kommer han med denne bemerkningen: «Det viktigste er å arbeide sammen med forskjellige på feltet og framelske ’pionerånd’ i menigheten.»
Glede over fremgangen
Det er blitt utrettet mye siden det første møtet ble holdt i Honolulu i 1915. Den 29. mars i fjor, ved feiringen til minne om Jesu død, var det til sammen 14 151 til stede på Hawaiiøyene, og det utgjør en økning på ni prosent i forhold til året før. Hele 4937 Rikets forkynnere var opptatt i tjenesten i løpet av juli 1983, og det var et nytt høydepunkt. Det blir brukt over en million timer i den kristne tjeneste hvert år. Avdelingskontoret på Hawaii kan nå rapportere at det er én forkynner for omtrent hver 200 innbyggere i staten. Denne veksten viser virkelig at Jehova har velsignet forkynnelsesarbeidet i disse 68 årene.
Det er fremdeles mye å gjøre på disse vakre øyene. Det er fortsatt et fruktbart distrikt. Rikets forkynnere på Hawaii-øyene kommer med glede med denne oppfordringen til andre: «Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell . . . så han kan lære oss sine veier.» (Jesaja 2: 3) Vi håper at mange flere vil reagere positivt på denne oppfordringen og dermed få det privilegium å leve når ikke bare Hawaii, men hele jorden vil bli gjort om til et paradis.
[Kart på side 9]
(Se den trykte publikasjonen)
LEHUA
NIIHAU
KAULA
KAUAI
OAHU
MOLOKAI
LANAI
MAUI
KAHOOLAWE
HAWAII