Nyheter som gir grunn til ettertanke

En generasjon av «onde skikkelser»

Spaltisten Derek Ingram, som skriver i den nigerianske avisen National Concord, omtaler der den annen verdenskrig som den europeiske borgerkrigen og sier: «Den var rett og slett den verste av de mange borgerkriger som er blitt utkjempet opp gjennom århundrene. I en forstand var den andre del av en 31 år lang borgerkrig som begynte i 1914 . . . Det besynderlige ved perioden fra 1933 til 1945 er at Europa da klarte å frembringe så mange tvers igjennom onde skikkelser på en og samme tid. Hvordan i all verden gikk det til at vi ikke bare hadde denne vanvittige, bisarre skikkelsen Adolf Hitler, men en hel bunt av nesten uvirkelige skrekkfigurer?» Han nevner så Goring, Goebbels, Himmler, Heydrich, Mussolini og Stalin som avskyelige eksempler og sier om dem: «De var alle menn av den samme generasjon, de hadde makt, og millioner av mennesker ble terrorisert til å følge dem.»

Bibelen besvarer Ingrams spørsmål. Den snakker om «de siste dager» og «avslutningen på tingenes ordning» (NW), som skulle kjennetegnes av at menneskene skulle være «ukjærlige», ’mangle selvbeherskelse og være rå’, og av en splittet verden hvor ’folk reiser seg mot folk’ og ’kjærligheten blir kald hos de fleste’. (Matteus 24: 3, 7, 12; 2. Timoteus 3: 1—3) Siden 1914 har disse og andre profetier fått sin oppfyllelse. De viser hvem som egentlig står bak denne generasjon av «onde skikkelser», nemlig Satan Djevelen. De viser at det er han som er ansvarlig for forholdene på den «ulykkelige jord», og at han påvirker folk til å gjenspeile sin egen onde personlighet. Men han vet at han «bare har en kort tid igjen». Vi kan følgelig fatte mot, for Jesus sa: «Deres forløsning [er] nær.» — Åpenbaringen 12: 7—12; Lukas 21: 28.

Hvor mye har gruppepress å si?

«Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel,» er det råd Ordspråkene 22: 6 gir. Er denne bibelske veiledningen fornuftig også i dag? Ja, og særlig når det gjelder religiøse verdier. I en artikkel som nylig stod i kvartalsskriftet Adolescence, sa dr. philos. David A. de Vaus ved LaTrobe universitet i Australia at «på det hellige område (i dette tilfelle hva religiøs tro angår) har foreldrene mer å si enn kameratene» med hensyn til å forme den kurs barna kommer til å følge i religiøs henseende.

Dr. de Vaus’ undersøkelse blant 375 australske ungdommer i alderen 16 til 18 år tyder på at foreldrene er den sterkeste av de krefter som er med på å forme barnas religiøse oppfatninger. Selv om foreldrene har større innvirkning på barnas religiøse tro enn det gruppepress kan ha, viser undersøkelsen imidlertid ikke at det samme er tilfellet når det er snakk om de unges religiøse atferd. Kristne foreldre gjør derfor vel i ikke bare å gi sine barn «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje», men også å sørge for at de har god omgang, i samsvar med denne bibelske advarselen: «Dårlig omgang forderver gode seder.» — Efeserne 6: 4; 1. Korinter 15: 33. EN.

Verdensøkonomien i vanskeligheter

Mens industrilandene har kjempet for å bringe sin økonomi på fote igjen etter at de er blitt rammet av de verdensomfattende lavkonjunkturene som har gjort seg gjeldende siden 1980, «har den økonomiske situasjonen i mange utviklingsland forverret seg», heter det i en rapport om verdens utvikling som ble utarbeidet for Verdensbanken i 1983. «Nedgangen har vart lenger enn ventet og har hemmet den verdensomfattende utvikling i høyere grad enn noe annet siden depresjonen» i 1930-årene, sier A. W. Clausen, president i Verdensbanken. Rapporten tegner ikke noe lyst bilde av framtiden heller. Den konkluderer: «Folketallet øker ubønnhørlig, produksjon og handel har kommet på etterskudd, arbeidsløsheten blir stadig høyere . . . og mange land er truet av stor gjeld.» Det er derfor «fare for at fortsatt nedgang i utviklingslandene vil sinke den økonomiske oppgangen i industrilandene».

Menneskenes anstrengelser for å forbedre verden kan være oppriktig ment, men salmisten gir dette kloke rådet: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe.» Men «salig [lykkelig, NW] er den som . . . setter sitt håp til [Jehova] sin Gud». — Salme 146: 3, 5.