Katolsk teologi — er den lojal mot Guds Ord?

KATOLSKE teologer har i den senere tid vært svært aktive og produktive. Men har de vært lojale mot Guds Ord, Bibelen?

Disse teologene har laget noen gode bibeloversettelser, spesielt til engelsk, fransk og spansk.a Moderne katolske oversettere har dessuten i det store og hele bekjent seg til det syn som det blir gitt uttrykk for i forordet til The Jerusalem Bible: «En som oversetter Bibelen til et språk som er i bruk, . . . [må ikke] la sin egen stil påvirke originaltekstene. Dette ville være å skjule særegenhetene til de mange skribenter som hver på sin måte reagerte på Åndens virksomhet. . . . Oversetterens fremste plikt er å gjengi det den opprinnelige forfatteren skrev, så tydelig som han kan. . . . Det ville absolutt være farlig å gi oversettelsens form høyere prioritet enn meningen.»

The Jerusalem Bible er spesielt bemerkelsesverdig fordi den erkjenner at det hebraiske tetragrammet som står for Guds enestående navn, ikke bør oversettes som om det var et substantiv — slik de fleste moderne oversettere gjør — men at det bør translittereres. Denne oversettelsen gjør det ved å bruke «Jahve», en form av Guds navn, Jehova. I sin begrunnelse for å gjøre dette sier den: «De som måtte ønske å bruke denne oversettelsen av Salmene, kan sette det vanlige ’Herren’ i stedet. På den annen side ville en da miste mye av kraften og meningen i originaltekstene. Uttrykket ’Herren er Gud’ er absolutt en tautologi [en meningsløs gjentagelse], mens uttrykket ’Jahve er Gud’ ikke er det.» Alt dette er svært godt sagt.

Behov for dømmekraft

Av og til kan en imidlertid oppdage religiøse fordommer i katolske teologers verker. Et eksempel: Ifølge bibeloversettelsen Catholic Confraternity Version sa Jesus til sin mor under bryllupet i Kana: «Hva vil du ha meg til å gjøre, kvinne?» Dette kan få en leser til å tro at Jesus bad om veiledning fra sin mor. Men den katolske oversettelsen The Jerusalem Bible gjengir det slik: «Kvinne, hvorfor vender du deg til meg? Min time er ennå ikke kommet.» (Johannes 2: 4) Det fremgår tydelig av denne mer nøyaktige oversettelsen at Confraternity-oversetterne var påvirket av det deres kirke lærer om Maria, Jesu mor.

At det er viktig å vise god dømmekraft, ser vi enda tydeligere når vi legger merke til at pålitelige opplysninger noen ganger står sammen med kommentarer som nedvurderer Bibelen. I en fotnote til 1. Mosebok 2: 17 kommer for eksempel The Jerusalem Bible med denne interessante kommentaren om betydningen av at menneskene spiste av den forbudte frukt: «Det er evnen til selv å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt, og til å handle i samsvar med det, et krav på fullstendig moralsk uavhengighet hvorved mennesket nekter å anerkjenne sin stilling som en skapning. Den første synd var et angrep på Guds overherredømme, en synd som var et utslag av stolthet.»

Disse kommentarene vitner om god dømmekraft. Men allerede den neste setningen avslører at oversetterne ikke tror at Adam og Eva virkelig eksisterte og i bokstavelig forstand spiste av den forbudte frukt, for den setningen lyder: «Dette opprøret beskrives i konkrete vendinger som overtredelsen av et uttrykkelig bud fra Gud som teksten illustrerer ved en forbudt frukt.» (Uthevet av oss) Ifølge det som blir sagt i New Catholic Encyclopedia, er beretningen i 1. Mosebok bare en allegori; den er ikke historisk.

Legg merke til hvordan New Catholic Encyclopedia (1967) gir uttrykk for dette synspunktet ved å si: «Det er åpenbart at beretningene i 1. Mosebok om skapelsen av jorden og mennesket, om Eden og syndefallet og så videre ikke er virkelig historie i den vanlige betydningen av ordet.» Dette oppslagsverket fortsetter: «Bibelen har som et litterært verk en overlevering som omfatter myter som en litterær genre, og forkaster ikke mytiske mønstre fra andre sivilisasjoner.»b

Er dette å være lojal mot Guds Ord? Jesus Kristus henviste til skapelsesberetningen som virkelig historie da han sa: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» — Matteus 19: 4—6; 1. Mosebok 1: 27; 2: 24.

Apostelen Paulus betraktet også det som står i 1. Mosebok, som en historisk beretning. Han advarte derfor de kristne mot å la seg bedra slik Eva ble bedratt av slangens list. (2. Korinter 11: 3) Denne advarselen ville ha vært meningsløs hvis Eva ikke virkelig hadde levd og var blitt bedratt. Da Paulus formante kristne kvinner til å underordne seg, sa han at Adam ble skapt først, og at Eva, ikke Adam, ble bedratt. (1. Timoteus 2: 11—14) Apostelens argument ville heller ikke her ha noen kraft hvis beretningen i 1. Mosebok ikke var historisk.

Vannflommen på Noahs tid

Ifølge The Jerusalem Bible er slike beretninger som den om vannflommen basert på tradisjoner. Av disse tradisjonene «ville det være urimelig å vente den samme omhyggelige nøyaktighet som hos en moderne historiker». New Catholic Encyclopedia sier noe lignende: «Det er nå alminnelig enighet om at beretningen om Noah og arken ikke er en historisk fortelling, men et litterært fantasiprodukt av en helt annen type . . . Å lese den som historie med den formodning at forfatteren mente å komme med en detaljert beskrivelse av en hendelse i gammel tid, fører bare til forvirring, til intellektuelle vanskeligheter og dermed til vanskeligheter i troen.»

Men Jesus Kristus betraktet vannflommen som en virkelig hendelse, for han forutsa at slik som det virkelig var i Noahs dager, slik skal det være under hans nærvær. (Matteus 24: 37—39, NW) Apostelen Paulus viser til Noah som et eksempel på tro. (Hebreerne 11: 7) Og i begge de brevene Gud inspirerte Peter til å skrive, blir det henvist til Noah og flommen. — 1. Peter 3: 20; 2. Peter 2: 5.

Hva med Jona?

La oss nå se på Jonas bok. The Jerusalem Bible kaller den et «morsomt eventyr» og sier: «Selv om Gud ganske riktig er naturens herre, lyder den rekken av under som det her fortelles om, som en rekke puss som Gud spilte sin profet: den plutselige stormen, at Jona ble utvalgt ved loddkasting, den store fisken og planten som vokste opp i løpet av en natt og visnet på en time. Hele historien fortelles med en utilslørt ironi som er helt fremmed for historieskrivningen. Bokens hensikt er å underholde og undervise.»

Jesus Kristus betraktet imidlertid Jona som en historisk skikkelse. Han sa for eksempel: «Denne slekt . . . skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For som Jona ble et tegn for innbyggerne i Ninive, slik skal Menneskesønnen bli det for denne slekt. . . . Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekt og anklage den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap — og her er mer enn Jona!» Jesus sa også: «For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp.» (Lukas 11: 29—32; Matteus 12: 40) Hvis Jona ikke hadde levd og hatt disse opplevelsene, ville Jesu ord ha vært uten kraft. Er disse katolske teologene lojale mot Guds Ord når de i motsetning til Jesus Kristus stempler Jonas bok som fri fantasi?

Høysangen

La oss se på et annet eksempel, Salomos høysang. Ifølge The Jerusalem Bible kunne denne boken ikke ha blitt skrevet tidligere enn i den annen halvdel av det femte århundre før Kristus, lenge etter kong Salomos tid. Det er imidlertid interessant at The Catholic Encyclopedia av 1908 støtter den jødiske tradisjon som går ut på at den ble skrevet av Salomo, og sier: «Tradisjonen er i harmoni med overskriften, som tilskriver Salomo denne sangen. Selv i nyere tid har et betydelig antall eksegeter hatt dette synspunkt . . . De Wette sier: ’Hele serien av bilder og forbindelser og den friskhet livet beskrives med, knytter disse sangene til Salomos tid.’ Høysangen er et vitnesbyrd om Salomos kjærlighet til naturen (den inneholder 21 plantenavn og 15 dyrenavn), til skjønnhet og kunst og til kongelig prakt . . . I denne sangen er det også et klart anstrøk av de ømmeste følelser og en kjærlighet til fred som stemmer godt med Salomos omdømme.»

Evangelieberetningene

Og hvordan betrakter katolske teologer Bibelens beretninger om Jesus Kristus? I forbindelse med Jesu oppstandelse fra de døde sier New Catholic Encyclopedia: «Ethvert forsøk på å benytte evangelieberetningene for å bevise at Kristi oppstandelse har funnet sted, . . . må begynne med at en forstår at disse beretningene ikke er biografier over Jesus, langt mindre vitenskapelig historie.» Men hvis de ikke er «vitenskapelig historie», hva er de da? Fri fantasi? Myter?

Denne erklærte katolske holdning til evangeliene er stikk i strid med det Jesus sa da han forsikret sine apostler om at «talsmannen, Den Hellige Ånd, . . . skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere». (Johannes 14: 26) Apostelen Paulus’ vitnesbyrd om Kristi oppstandelse er dessuten i full overensstemmelse med det som står i evangelieberetningene. — 1. Korinter 15: 1—8.

Vil du være lojal mot Guds Ord?

Den romersk-katolske kirke har offentlig oppfordret lekfolket til å lese Bibelen. Som vi har sett, sier allikevel deres teologer mye som faktisk avslører illojalitet mot Bibelen.

Men hva med deg? Betrakter du Bibelen som Guds inspirerte Ord? Hvis du gjør det, bør du være lojal mot den. Les og studer Bibelen regelmessig. Nå er riktignok Bibelen skrevet slik at en trenger menneskelige hjelpemidler som kan klargjøre budskapet. Men bør ikke alle sannhetselskende mennesker være omhyggelige med å forvisse seg om at de som de ber om hjelp til å forstå Guds Ord, virkelig er lojale mot det?

[Fotnoter]