Fra indiansk tradisjon til Bibelens sannhet
HAR du lyst til å bli med en kristen, reisende tilsynsmann og hans kone når de besøker San Blas-øyene? Denne øygruppen, som består av cirka 300 små øyer med skummende, hvite strender som blir overskylt av vann fra Det karibiske havet, ligger like utenfor Panamas nordkyst, ved kanalen. Disse tropiske øyene er praktisk talt dekket av palmer, og her bor kunaindianerne, som stort sett er et svært vennlig og gjestfritt folk.
Kunaindianerne har sine egne religiøse tradisjoner. Dessuten har representanter fra mange andre religioner besøkt dem og framholdt forskjellige trosoppfatninger og filosofier. Mange kunaindianere spør derfor: «Hvem er de sanne kristne?» Jehovas vitner har gitt svar basert på Bibelen, og noen av indianerne har reagert positivt på Bibelens sannhet.
Respons for Bibelens sannhet
Vi har for eksempel Ramon, som ble kjent med Bibelens sannhet mens han gikk på skolen. En av vennene hans gav ham et eksemplar av «Det er umulig for Gud å lyve», som er utgitt av Selskapet Vakttårnet. Han leste boken, likte den og ville vite mer. Ramon skrev derfor til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Panama og bad om mer litteratur. Det gikk en måned, og Selskapet fikk en forespørsel til fra ham. Etter at han hadde fått litteratur tre ganger, sørget avdelingskontoret for at en kretstilsynsmann besøkte ham og nevøen hans, Rogelio. De ble invitert til et kretsstevne som vitnene holdt i byen Panama, og ble overbegeistret over det de fikk se og høre. De oppdaget til og med at Julio, en slektning i byen, var et av Jehovas vitner. Alle tre er nå døpte kristne som tjener som spesialpionerer eller heltidsforkynnere. — Matteus 24: 14.
Ut til øyene
Bli med oss nå som vi bringer det gode budskap ut til øyene. Vi forlater vår lille motorbåt på stranden og går i retning av rådhuset. Der skal vi snakke med ham som er zahila (høvding), for uten hans tillatelse kan vi ikke besøke indianerne i hjemmene deres. Etter noen få ord på indianernes språk forteller Ramón oss at vi er klar til å besøke landsbyboerne.
Det første vi merker oss, er kanskje den fargerike klesdrakten som kvinnene og jentene blant kunaindianerne har. De mangefargede hodetørklærne og kjolene fanger virkelig ens oppmerksomhet. Blusen er ofte en mola (skjorte). Den er et fascinerende kunstarbeid med applikasjoner som forestiller dyr, fugler, fisker, sommerfugler og så videre. Det er vanlig å pynte seg med nese- og øreringer i gull og med gull- eller sølvkjeder, foruten med perler rundt ankler og håndledd.
Kvinnene arbeider stort sett i nærheten av hjemmet, skjønt de er mestere i å frakte vann fra fastlandet ved hjelp av små kanoer som er laget av uthulte trestammer. Vanligvis dyrker mennene yucca og frukt på sine fincas (små gårder) på fastlandet. Men deres hovedbeskjeftigelse er fiske.
Vi forkynner for kunaindianerne
La oss nå gå i gang med forkynnelsesarbeidet. Jeg bestemmer meg for å gå sammen med Rogelio, som oversetter for meg fra spansk til indianernes dialekt, og min kone slår følge enten med Ramón eller med Julio. Disse gjestfrie indianerne oppfordrer oss til å sitte ned og gir straks hver av oss en stor kopp kaffe, og så får vi en annen kopp, med vann, for å skylle munnen. Etterpå kan vi snakke med dem. Men kan du forestille deg hvordan vi føler oss etter å ha forkynt i ti hus? Vi må ganske enkelt avslå tilbudet om mer kaffe og takke vertene for den vennlighet de viser.
De er nysgjerrige og vil vite hvor vi kommer fra, om vi er gift, og om vi i tilfelle har barn. Når jeg har fortalt dem at jeg er fra Tyskland, kommer de vanligvis med sine gifteferdige døtre. Når de får vite at jeg er gift, og at min kone og jeg ikke har noen barn, synes de synd på oss. De vil til og med gi oss noen spedbarn, for at vi skal kunne ha en familie! Vi må selvsagt avslå deres generøse tilbud.
Det er virkelig en glede å besøke disse menneskene. Vi har tilbudt dem bibelsk litteratur på spansk som tar for seg et paradis på jorden. Etter en liten stund kommer mange sammen og vil ha litteratur.
Da vi besøkte en av øyene for annen gang, kom det en mann som bad oss hjelpe ham med å studere Bibelen, noe vi gjerne gjorde. På enkelte øyer, hvor høvdingen ikke hadde gitt oss tillatelse til å besøke innbyggerne, kunne vi forkynne for noen som selv bad om bibler og bibelsk litteratur. Ja, det er mange som viser oppriktig interesse for Bibelen.
Kvelden nærmer seg, og vi må dra til øya Nurtupo, hvor Ramón, Rogelio og Julio bor. Mens bølgene skvulper mot båten vår, tenker Nora og jeg på alle de berikende opplevelsene vi har hatt i tjenesten for Gud. Vi forstår enda bedre hvor viktig det er at vi hjelper ’øyer til å glede seg’ som et resultat av Bibelens sannhet. — Salme 97: 1.