Forkynnelse i et øyrike — det begynte med en bryllupsreise
Rikets budskap er blitt forkynt i over 60 år på Leewardøyene i De små Antiller
DE IDYLLISKE Leewardøyene i De små Antiller ligger som grønne perler på en snor i Det karibiske havet og avgrenser det mot øst. I 1920 kom W. R. Brown og hans unge kone på besøk til Montserrat for å kunngjøre det gode budskap om Guds rike. I årets løp forkynte de også for folk på Dominica, Barbados og Grenada.
W. R. Brown kom med denne bemerkningen om deres virksomhet: «Vi hadde en glederik bryllupsreise i Jehovas tjeneste.» To år senere skrev han til Selskapet Vakttårnet: «Ved Jehovas hjelp har jeg avlagt vitnesbyrdet på de fleste av øyene i Det karibiske havet og gjort disipler på mange av dem. Skal jeg gjennomarbeide dem flere ganger?» Svaret lød: «Reis videre til Sierra Leone i Vest-Afrika med kone og barn.»
Det arbeid som består i å gjøre disipler, fortsetter
I dag, godt og vel 62 år etter Browns besøk, er over 700 Jehovas vitner aktivt med i forkynnelsen av det «gode budskap» på Leewardøyene. Og det er mange som viser interesse for Bibelens budskap.
Et eksempel på dette er en eldre kvinne på den fjellrike øya Dominica. Da det ble holdt et bibelstudium med henne, ble Salme 143: 1, 10 behandlet. Der står det: «[Jehova], hør min bønn . . . Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud!» Hun fikk tårer i øynene, og de rant nedover kinnene hennes mens hun forklarte: «Jeg har nå i årevis bedt Gud om å sende noen som kan hjelpe meg å bli kjent med ham. Nå forstår jeg at min bønn er hørt.»
Tre unge menn besluttet seg for å følge en oppfordring fra en reisende tilsynsmann og flytte til en mer avsides del av Dominica og forkynne det «gode budskap» der. Deres anstrengelser er blitt rikt belønnet. Etter å ha arbeidet der i kort tid ledet de 16 bibelstudier. En gang da en av de unge mennene holdt seg hjemme fordi han var syk, kom noen av dem som var interessert i Bibelen, hjem til ham for å finne noen som kunne undervise dem.
I en isolert landsby i den dominikanske regnskogen var det en katolsk kvinne som tok imot boken Den sannhet som fører til evig liv da et av Jehovas vitner kom og tilbød henne den. I over et år hadde hun den på nattbordet sitt og leste av og til et lite stykke på sengen. En dag leste hun en oppfordring om å ’vokte seg for avgudene’. (1. Johannes 5: 21, EN) Dette skriftstedet gjorde så sterkt inntrykk på henne at hun tok sin helgenfigur, som hun var så glad i, ned fra pidestallen i hjørnet og begynte å granske den med tanke på det hun hadde lest. I årevis hadde hun bedt foran denne figuren, som hun satte så stor pris på. Hennes barn fikk ikke lov til å løpe rundt i huset for at ikke «helgenen» skulle bli forstyrret. Nå så hun at den hadde et stygt hull i ryggen fordi en mus hadde spist seg gjennom gips og tekstil. Mens hennes forbausede barn så på, bar hun figuren ut på gårdsplassen og knuste den i avfallsdunken.
Denne kvinnen og hennes sønn og datter ble døpt etter at de hadde fullført et studium av boken Den sannhet som fører til evig liv sammen med en familie av vitner som hadde reist tilbake til øya. En familie på seks fra samme landsby tok senere imot tilbudet om et bibelstudium, og nå er de også døpte tjenere for Jehova. Etter hvert kom 14 mennesker regelmessig sammen på dette stedet for å studere Bibelen og fortelle andre om den sannhet som fører til evig liv.
Utvandring og innvandring berører vitnearbeidet
Mange mennesker kommer til Leewardøyene midlertidig som turister eller for å arbeide, og virkningene av Jehovas vitners virksomhet er derfor ikke alltid så lette å måle. Et eksempel på dette er et brev som for en tid siden kom til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Antigua, som tar seg av arbeidet på Leewardøyene. Brevet lød slik:
«Jeg skriver for å forsøke å komme i kontakt med en søster som begynte å studere med meg i 1970. Jeg kan ikke huske navnet hennes. Jeg var sta og påståelig når det gjaldt min religion den gangen, og gjorde det ikke lett for henne. Etter at jeg forlot Antigua og kom tilbake til Mississippi [i USA], ble jeg mer og mer misfornøyd med vår religion og dens mange forandringer. To Jehovas vitner kom til min dør her, og jeg begynte å studere på nytt. Seks i vår familie er nå døpte Jehovas vitner, og våre to yngste barn, på ti og åtte år, er også glad i sannheten. Jeg ville gjerne at denne vennlige søsteren skulle få vite at jeg er oppriktig lei meg for den behandlingen jeg gav henne, for jeg var temmelig uforskammet. Men hennes anstrengelser var ikke forgjeves.»
Jehova gir vekst
På grunn av den store økningen i antall Rikets forkynnere har Jehovas vitner vært interessert i å skaffe passende møtesteder, Rikets saler. I 1977 ble en fin møtesal fullført i Antigua. Den har 500 sitteplasser og er en av de største på øyene. De fire menighetene der gleder seg over å kunne bruke den til stevner og spesielle møter. I flere småbyer på Leewardøyene har vitnene gitt tomter til møtesaler, vært med på å klargjøre byggeplasser og bidratt med penger til byggearbeidet.
Etter at W. R. Brown spurte om det ville være ønskelig at han gjennomarbeidet øyene en gang til, har Jehovas vitner brukt mange hundre tusen timer i forkynnelsen av det gode budskap på Leewardøyene.
Et tegn på at det fremdeles er et påtrengende behov for å gjennomarbeide dem, er det store antall oppriktig interesserte mennesker blant de 1905 som var til stede da minnet om Jesu Kristi død ble feiret i 1982. Mange av disse menneskene har regelmessige bibelstudier som blir ledet av Jehovas vitner, i sine hjem. På denne måten og ved hjelp av andre former for forkynnelse om Riket får derfor disse øyene stadig høre den gledelige kunngjøring at «[Jehova] er konge». — Salme 97: 1.
[Kart/bilde på side 28]
(Se den trykte publikasjonen)
LEEWARDØYENE
ATLANTERHAVET
DET KARIBISKE HAVET