Nyheter som gir grunn til ettertanke
Domfelt ser det retten ikke kan se
For en tid siden stod det i det amerikanske bladet Newsweek en artikkel i spalten «Min tur» med overskriften «Hvordan jeg betaler min gjeld til samfunnet». Artikkelen var skrevet av en fange. Domfelte skrev artikkelen mens han satt i fengsel i staten Indiana, og han påpekte at det ikke er han selv som «betaler» for forbrytelsen. Det er offeret som gjør det:
«For det første har vi naturligvis det offeret taper i første omgang. Dernest betaler offeret skatt som går til dekning av utgifter til min forsvarer og til dekning av mitt fengselsopphold. Dette kommer opp i mellom 10 000 og 15 000 dollar [mellom 70 000 og 105 000 kroner] i året. Offeret vil også måtte betale hvis familien min blir tvunget til å be om sosial stønad, og hvis jeg ikke klarer å skaffe meg jobb når jeg blir satt fri. Jeg får ganske enkelt arbeidsledighetstrygd, og han betaler regningen. . . . Mens jeg har sittet i fengsel, er det gjentatte ganger blitt understreket for meg at jeg må betale det jeg skylder samfunnet. Samfunnet gir meg mat, klær og hus så lenge jeg befinner meg bak murene, og kanskje lenger. Dette er ikke en tilbakebetaling av det jeg skylder, men snarere en fritagelse for ansvar.»
Det som er så tydelig for denne fangen, men som de fleste jurister åpenbart har vanskelig for å fatte, er denne enkle kjensgjerning: «Jeg skylder mitt offer 1444 dollar [10 108 kroner], og samfunnet skylder ham muligheten av å få pengene tilbake. Han kan bare ytes rettferdighet ved at jeg betaler tilbake det jeg har tatt. . . . Ved å tvinge forbryteren til å gi offeret tilbake det han har tatt fra ham, har en ikke bare mulighet til å innpode respekt for andres eiendom i forbryteren, men også til å gi ham litt selvrespekt. Han ville lære at det ikke finnes noe som heter gratis middag når han skal betale det han skylder.» At et slikt ukomplisert rettssystem virkelig fungerer, ble vist i det gamle Israel, hvor Guds lov krevde at tyver skulle betale erstatning til offeret. — 2. Mosebok 22: 3, 4, 7.
Fossiler og fakta
En lederartikkel i The New York Times for en tid tilbake kommenterte den stadige konkurransen blant evolusjonister om hvem som har funnet det eldste fossil som samtidig er mest likt mennesket. Avisen skrev at paleoantropologi er en «vitenskap preget av mange dramatiske påstander og få sikre opplysninger. Paleoantropologien bygger på de presise disiplinene anatomi og geologi, men gir så stort rom for antagelser at teorier om hvordan mennesket er blitt til, nok forteller mer om dem som står bak teoriene, enn om dem teoriene dreier seg om».
Avisens lederartikkel nevnte som eksempel de «engelske anatomer [som] ukritisk godtok de fossilene som ble funnet ved Piltdown omkring 1910». Senere ble det bevist at disse fossilene var forfalskninger. For å vise at våre dagers evolusjonister ikke er svært mye annerledes, siteres boken Missing Links: «Det er ikke mindre sannsynlig at [våre dagers paleoantropologer] skal klamre seg til feilaktige data som støtter de meninger de har gjort seg opp på forhånd, enn det var at forskere før i tiden skulle gjøre det» Hva kommer denne mangelen på vitenskapelig objektivitet av? Avisen antyder: «En grunn kan være at enkelte teorier får mer økonomisk støtte enn andre [det vil si: Det blir brukt flere midler på «bedre» fossiler]. . . . Det ser ofte ut til at den som finner en ny hodeskalle, tegner menneskefamiliens stamtre på nytt og plasserer sitt eget funn på den sentrale linjen som fører fram til mennesket, og alle andres hodeskallefunn på sidelinjer som ikke fører noen steder.»
I alle fall, sa lederartikkelen, «ville de fleste av bevisene [i form av fossiler] passe på et biljardbord». Enhver tolkning kan raskt bli forandret.
Gammelt råd fortsatt det beste
Hvordan bør ektefeller reagere når de blir sinte på hverandre? «En gang trodde legene det var best å la sinnet få fritt utløp, men nå viser forskningsresultatene noe annet.» Det er professor i sosiologi ved University of Southern California, Carlfred Broderick, som sier dette. «Folk som gir uttrykk for mye fiendskap, blir vanligvis også selv vist mye fiendskap.» Og han sier at i stedet for at det viser seg å være en lettelse å gi uttrykk for sinne, «blir sinnet dypere rotfestet og gir næring til seg selv».
Broderick anbefaler at den ektefellen som blir utsatt for sinne, forsøker å opptre rolig i stedet for å eksplodere. Det er visdom i gammeldags høflighet,» sier han og siterer et gammelt vist bibelsk råd: «Da Salomo sa: ’Milde svar demper sinne’, hadde han rett. Det er lenge, lenge siden, men det holder fortsatt stikk. » — Ordspråkene 15: 1