Bli kjent med de første kristne

Paulus skriver til korinterne

MANGE liker å skrive og å få brev. Ved hjelp av brev kan vi holde kontakten med slekt og venner som bor langt borte. De brevene som de kristne i det første århundre skrev, er særlig interessante. Gjennom disse brevene lærer vi om den verden de levde i, og det press de ble utsatt for. Å lese slike brev er en fin måte å bli kjent med de første kristne på.

De kristne i Korint i Hellas fikk for eksempel to brev som nå er bevart i Bibelen. Det var apostelen Paulus som skrev disse brevene, og de forteller om en fascinerende verden med forskjellige slags mennesker og problemer. De hjelper oss dessuten til å bli bedre kjent med apostelen Paulus, en framstående kristen som utførte et banebrytende arbeid ved sin forkynnelse av det «gode budskap» i mange deler av det romerske imperium.

Paulus kom til Korint i år 50 e. Kr., bare 17 år etter at Jesus døde. Datidens Korint var en by med et myldrende liv. Den lå strategisk til og var derfor et rikt handelssenter og tiltrakk seg fargerike mennesker av alle nasjonaliteter.

Byen var også et verdenssentrum når det gjaldt idrett. De isthmiske leker ble holdt der annethvert år. Bare de olympiske leker ble betraktet som en større begivenhet. Og byen var religiøs. Korint var særlig kjent for sin hengivenhet for den greske gudinnen Afrodite og for den umoral som var forbundet med tilbedelsen av henne. «Å leve på korintisk vis» betydde faktisk «å drive hor».

Brevene

De stokk konservative jødene gjorde som vanlig motstand mot Paulus’ forkynnelse. Men Paulus fant mennesker som var mottagelige for sannheten, og han ble værende i byen. Halvannet år senere, da han til slutt drog derfra, var det blitt opprettet en solid menighet av kristne der. Omtrent tre år etter det skrev Paulus det brevet som vi nå kaller 1. Korinter.

Hvorfor skrev apostelen dette brevet? For det første hadde korinterne skrevet til ham og stilt noen spørsmål som han måtte besvare. Men noe som var viktigere, var at han hadde fått noen nyheter fra Korint som gjorde ham urolig. Splid, falsk lære, urene handlinger og selvbevisste menn truet den unge menighetens åndelighet. Paulus skrev derfor dette kraftfulle, men kjærlige brevet for å rette på forholdene. Reagerte korinterne positivt? Ja, til en viss grad. Før det var gått et år, skrev han sitt andre brev til korinterne og roste dem for at de hadde fått en bedre holdning.

Siden disse brevene var inspirert, er de ikke gammeldagse. Prinsippene i dem gjelder fortsatt. Les derfor disse brevene nøye hvis du vil vite hva den kristne norm for ekteskap er, hvordan vi skal organisere menighetene for sann tilbedelse, hva prinsippet om rett kristent lederskap går ut på, og hvor viktig det er at alle ’viser enighet og har samme syn og samme tanke’. (1. Korinter 1: 10) Det første brevet er også kjent for den vakre måten kjærligheten blir beskrevet på, den mesterlige redegjørelsen for oppstandelseshåpet og måten dette håpet blir forsvart på. (1. Korinter, kapitlene 13 og 15) Men som vi allerede har nevnt, hjelper disse brevene oss også til å bli bedre kjent med de første kristne.

Menneskene

Hva slags mennesker var de kristne i Korint? Noen hadde en jødisk bakgrunn, for eksempel Krispus, som var synagogeforstander da Paulus kom til Korint. (Apostlenes gjerninger 18: 8) Noen var også ikke-jøder, og blant dem var det noen som tidligere hadde vært sterkt innblandet i den umoral som Korint var beryktet for. — 1. Korinter 6: 9—11.

Det ser ut til at det var noen slaver som ble kristne. Det ble også noen enker og enslige, foruten noen som var gift med noen som ikke tok imot det gode budskap. (1. Korinter 7: 12—40) Når en ser bort fra tidsfaktoren og forskjellen hva kulturell bakgrunn angår, ser det med andre ord ikke ut til at den kristne menighet i Korint var særlig annerledes enn mange menigheter i storbyer i dag.

Men de troende i Korint var stort sett nye i den kristne tro, og dette var lett å se. De lot for eksempel en mann som var skyldig i blodskam fordi han hadde et forhold til stemoren sin, få fortsette å tilhøre menigheten. De trodde kanskje at den kristne frihet tillot den slags. Og istedenfor å være forent hadde de delt seg inn i klikker, slik at de fulgte mennesker istedenfor å følge Jesus Kristus. Når de feiret Herrens aftensmåltid, kunne en også se at de hadde en gal holdning, for noen drakk seg til og med drukne ved denne anledningen! — 1. Korinter, kapitlene 1, 5 og 11.

Det var også noen troende i Korint som førte sak mot sine medkristne. Andre, som kanskje var påvirket av gresk filosofi, lærte at det ikke fantes noen oppstandelse. Atter andre var stolte, «overlegne». De syntes tydeligvis at de var litt bedre enn resten av menigheten. — 1. Korinter 4: 18; 3: 18; 6: 1—8; 15: 12.

Synes du dette er en mengde problemer? Det var det. Men husk at det bare var fem år etter at Paulus hadde begynt å forkynne i Korint. Jehova Gud hadde riktignok gitt spesielle åndsgaver for å styrke menigheten, men korinterne hadde vist større interesse for gaven å tale i tunger. Denne gaven var et dramatisk tegn for ikke-kristne, men av liten verdi når det gjaldt å bygge opp menigheten. Paulus oppfordret dem derfor til å strebe etter gaven å tale profetisk, som ville styrke dem mer åndelig sett. — 1. Korinter 14: 1—12.

De fleste kristne i Korint hadde ikke noe dårlig motiv. De hadde skrevet til Paulus og stilt spørsmål, så de ville tydeligvis vite hva som var den rette måten å gjøre tingene på. Paulus roste dem også og sa: «Dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere.» (1. Korinter 11: 2) Og det virker som om de fleste reagerte positivt ganske raskt når han gav dem streng veiledning, for de «lot sorgen bli som Gud vil». (2. Korinter 7: 11) Men det var fortsatt noen som ikke ville anerkjenne Paulus’ myndighet. — 2. Korinter 10: 10; 11: 4—6.

De gode eksemplene

En rekke brødre blir omtalt i disse brevene. Paulus nevner Sostenes, som muligens var en fremtredende jøde i Korint før han ble en kristen. (1. Korinter 1: 1; Apostlenes gjerninger 18: 17) Noen av Kloes folk, som også var korintere, fortalte Paulus om de dårlige forholdene som utviklet seg i menigheten. Det er virkelig et fint eksempel på det å ha mot til å gjøre det som er rett. (1. Korinter 1: 11) Familien til Stefanas, de første kristne der, var travelt opptatt med å tjene de hellige — et fint eksempel på gjestfrihet. Paulus taler rosende om Stefanas, Fortunatus og Akaikus til korinterne. «Slike som dem skal dere vise anerkjennelse,» sa han. — 1. Korinter 16: 18, 15, 17.

Så var det Apollos, en veltalende og overbevisende taler. Paulus bad ham om å besøke Korint, men han ville ikke gjøre det da. Han hadde kanskje andre forpliktelser, eller det kan være at han ikke ville fremme den sekteriske ånd som hadde utviklet seg i hans navn. (1. Korinter 16: 12) Den trofaste Titus, som senere skulle representere Paulus på Kreta, representerte ham nå i Korint og kom med gode nyheter om at korinterne hadde forandret holdning. (Titus 1: 5; 2. Korinter 7: 14, 15; 12: 18) Den unge mannen Timoteus, som utgjorde et godt eksempel, hadde også vært der. Han hjalp til da evangeliseringsarbeidet ble satt i gang i Korint, og Paulus håpet at Timoteus snart ville komme tilbake dit. (1. Korinter 4: 17; 16: 10) Ja, disse brevene viste at det kristne samfunn bestod av flittige mennesker. Det var en organisasjon av mennesker som var opptatt med å tjene Gud og hverandre.

Apostelen Paulus

Og den flittigste av dem alle sammen apostelen Paulus selv. Vi leser at han var «svak, redd og skjelvende» da han forkynte for korinterne. Han var ikke på langt nær den strenge fanatikeren som mange tror han var. (1. Korinter 2: 3) Selv om korinterne hadde alvorlige problemer, merker vi at Paulus hadde kjærlighet til dem. Han roste dem når han kunne, og gav uttrykk for hvor glad han var når han hørte hvor fint de hadde tatt imot den strenge veiledningen han kom med. — 1. Korinter 4: 14; 11: 2; 2. Korinter 7: 8—13.

Vi føler med Paulus når vi leser om de vanskelighetene han møtte i tjenesten — piskingen, de lange reisene, farene, så vel som «en torn i legemet», muligens en alvorlig øyelidelse. (2. Korinter 12: 7—10; 11: 21—27) «For ikke å snakke om alt det andre,» sier Paulus, «så har jeg det daglige presset, omsorgen for alle menighetene.» (2. Korinter 11: 28) Mange kristne eldste vil uten tvil forstå problemene hans.

Men Paulus klaget ikke. Han nevnte disse tingene bare for å forsvare sin myndighet mot «overapostlene». (2. Korinter 12: 11—13) Han var virkelig glad over å kunne utholde slike vanskeligheter, siden dette gjorde det klart at han tjente av Guds kraft og ikke av sin egen. (2. Korinter 12: 9, 10) Han er derfor et godt eksempel på at tro fører til gjerninger.

Paulus sa til korinterne: «Så sier jeg: Ha meg som forbilde!» (1. Korinter 4: 16) Også vi som lever nå, bør følge denne formaningen. Men for å kunne ha Paulus som forbilde må vi bli kjent med ham — hans innstilling og trofaste handlemåte, hans følelser og hans hengivenhet for Gud. En fin måte å bli det på er å lese de to brevene som han skrev til de kristne i Korint. Hvorfor ikke begynne med det nå?