Nyheter som gir grunn til ettertanke
For ærbarhet
Som en røst i dagens ørken, hvor så mye er tillatt, forsvarer dr. J. Mostyn Davis fra Pennsylvanias statsuniversitet ærbarhet og kyskhet. I et nylig utkommet nummer av Medical World News skriver han at legevitenskapen «har vært påfallende stille når det gjelder å gjøre kjent den seksuelle revolusjons bivirkninger». Ungdommer som vil holde seg moralsk rene, blir ikke oppmuntret til det av mediene, som «likestiller sex med salg». Foreldrene, som ’stort sett har mistet evnen til å ha fortrolige samtaler med barna’, og rådgivningskontorer hvor «en oppdager en snedig tilbøyelighet til å støtte førekteskapelige forbindelser», er heller ikke til noen hjelp.
Dr. Davis peker isteden på at «ærbarhet gir en slags frihet som lett kan konkurrere med den frihet som er forbundet med sex. Du behøver ikke å bekymre deg for uønskede svangerskap, kjønnssykdommer, pillens bivirkninger eller komplikasjoner som følge av abort». Og han tilføyer: «Det er den billigste form for fødselskontroll som vi vet om.» Han sier også at ’det ikke finnes noen undersøkelser som viser at førekteskapelige forbindelser forbedrer ekteskapet eller sex i ekteskapet’. Og framfor alt ’fremmer ærbarhet selvdisiplin’, sier legen.
Bibelen sier at «visdommen ovenfra» er ren, og at selvdisiplin eller selvbeherskelse er en «Åndens frukt». (Jakob 3: 17, Galaterne 5: 22, 23) Og den formaner de unge til å «flykte fra ungdommens lyster og jage etter rettferd, troskap og kjærlighet, og etter fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte». — 2. Timoteus 2: 22.
Vaklende ekteskap
Et tydelig tegn på den vaklende grunn som dagens ekteskap står på, er økningen av førekteskapelige kontrakter. Før et par gifter seg, kan de få advokatene sine til å sette opp en avtale hvor det oppgis detaljer i forbindelse med deling av eiendeler, med besøk av barna, underholdningsbidrag og så videre i tilfelle skilsmisse. Slike kontrakter anerkjennes nå i 14 av De forente stater, og siden 1980 er antallet av dem blitt femdoblet i staten New York. De fleste av dem som slutter en slik avtale, er tidligere blitt skilt og har penger, eiendeler og interesser i forretninger som de ønsker å beskytte. «De har brent seg en gang, så nå vil de ha alt tydelig satt opp på et stykke papir.» sier Lester Wallman i den amerikanske advokatforening som tar seg av ekteskapssaker.
Kjærlighet til og oppriktig interesse for den annen part er forutsetningen for et varig ekteskap. (Efeserne 5: 28, 33) Men når de som gifter seg, er så opptatt av å bevare og beskytte sine egne interesser, er de ikke glad i ektefellen, men «egoistiske, glade i penger . . . ukjærlige», slik som Bibelen har forutsagt. (2. Timoteus 3: 2, 3) Deres førekteskapelige kontrakter kan redde penge ne og eiendelene deres, men ikke ekteskapet deres.
Vitenskapen og Gud
New York Times hadde en artikkel om virksomheten til det ansette Bell-laboratoriet. I denne artikkelen ble det gitt et portrett av matematikeren og elektroingeniøren Misha Buric, som spesialiserer seg på mikrokretser til avanserte datamaskiner.
«Hvordan får jeg 17 000 transistorer [i en «chip» på seks millimeter] til å gjøre noe nyttig?» spør Buric. Kunne han lære noe av hjernen? «Den er aldeles forbløffende,» sier han. «En blir klar over hvor komplisert den er, og at en ikke kan forstå seg på den i det hele tatt. . . . Vi burde ikke forsøke å lage en hjerne, for vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det.» Det var ikke alt. «Han oppdaget noe annet som andre vitenskapsmenn tror, men sjelden drøfter,» sier artikkelen. Hva er det? Buric, som ikke kaller seg religiøs, sier: «En blir på en måte klar over at den oppfatning at vi kan gjøre praktisk hva som helst, ikke er riktig. Det er noe vi ikke kan gjøre så vakkert som naturen eller Gud har gjort det.» Hva så? Han innrømmer: «Når du innser at det er noen som er mektigere enn vi, slår du deg liksom til ro med det.»
Her oppdager en et slags ufullstendig ekko av det salmisten skrev for tusener av år siden: «Jeg takker deg, fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.» — Salme 139: 14.