På leting etter Alaskas mest verdifulle skatt

ALASKA er den største staten i De forente stater, men har det minste innbyggertallet. Navnet betyr «Hovedlandet» eller «Det store landet». Disse navnene setter fantasien i sving. En må bruke mange superlativer for å beskrive dette landet. Arealet er på 1 517 733 kvadratkilometer, og landet består av en rekke geografiske områder.

I det vidstrakte nordlige området finner vi et sparsomt planteliv, som omfatter busker, bær, lav og mose. Det finnes høye fjellkjeder med hundrevis av aktive vulkaner, og 51 800 kvadratkilometer er dekket av isbreer. I sør finner vi Alaska-halvøya med de store, regnfulle skogene. Alaska kan skryte av å ha i alt tre millioner innsjøer. Landet er bebodd av tre folkegrupper — eskimoer, indianere og etterkommere av européiske innvandrere.

Dette storslåtte landet er bokstavelig talt et skattkammer av rikdommer. Handelsmenn begynte tidlig å handle med verdifullt pelsverk. Senere kom enkeltpersoner og industri dit for å lete etter gull, fiske og hogge tømmer. I den senere tid har olje vært den rikdommen som er mest ettertraktet.

Men det finnes også en annen skatt som det letes etter i Alaska. Denne skatten blir beskrevet i Bibelen som «alle folkenes kostelige skatter». (Haggai 2: 7, EN) Disse «kostelige skatter» er mennesker som blir samlet inn og forent i den sanne tilbedelse av Gud. Jakten eller letingen etter denne skatten blir utført ved forkynnelsen av det gode budskap om Riket.

Rundt 1910 begynte skipperen på en hvalbåt, kaptein Beams, å forkynne budskapet om Guds rike i Alaska. Han snakket med folk han møtte, og leverte bibelsk litteratur som var utgitt av Selskapet Vakttårnet.

I slutten av 1920-årene og i 1930-årene reiste Frank Day, som var bosatt i Seattle i Washington, på en rekke turer som misjonær til byer og landsbyer som lå spredt rundt omkring i Alaska. Han tjente til livets opphold ved å selge briller. Til tross for at Day hadde et kunstig ben, reiste han så å si over hele Alaska for å så sannhetens sæd og levere bibelsk litteratur der. Han besøkte forskjellige tettsteder fra Ketchikan til Nome, en strekning på omkring 2000 kilometer i luftlinje.

I slutten av 1930-årene brakte Karl Liebau budskapet til dem som bodde mellom Anchorage, den største byen i Alaska, og havnebyen Seward. Anchorage ble grunnlagt som hovedkvarter for byggingen av Alaskajernbanen, som strekker seg fra Seward i Alaskabukta og 785 kilometer nordover til innlandsbyen Fairbanks. Liebau gikk til fots 290 kilometer, fra Anchorage til Seward og tilbake, og snakket om Guds Ord til folk som bodde i linjevokternes hus som lå med 42 kilometers mellomrom langs jernbanelinjen.

Disse brødrenes iherdige anstrengelser la et godt grunnlag for de elevene fra misjonærskolen Gilead som ble sendt dit etter at de hadde tatt eksamen. I 1944 kom åtte misjonærer, deriblant seks enslige brødre og et ektepar, til Alaska for å ta opp arbeidet i Anchorage, Juneau og Ketchikan.

Etter hvert som tiden gikk, besøkte de bebodde områder i innlandet og på de mange øyene langs kysten. De slet virkelig hardt. Av og til reiste de med tog, men ofte reiste de med kystbåtene og arbeidet som sjauere for å kunne betale billetten. De reiste også med mindre båter, som de leide eller kjøpte, og ble ofte utsatt for farer på sjøen.

De overnattet i sovepose der de kunne finne ly. For å dekke reiseutgiftene i dette spredt bebygde området påtok de seg all slags deltidsarbeid. De vant stor respekt i folks øyne. Folk var ikke vant til å se at religiøse forkynnere utførte hardt kroppsarbeid. Disse heltidsforkynnerne gjorde seg virkelig store anstrengelser for å utbre det «gode budskap» over hele Alaska. Mange av menighetene i staten ble opprettet ved deres hjelp.

Forkynnelse til tross for barske værforhold

Det er ikke bare vanskelige arbeidsforhold i Alaska, men også barske værforhold. En husmor som har bodd i Sørøst-Alaska siden 1948, beskriver sin første vinter i Juneau: «Vinteren var kald med mye snø. Vinden, som er kjent som ’The Taku’, blåste bestandig. Det var som om den blåste i alle retninger på en gang. Jeg husker jeg så den blåste ut vinduer, og en annen gang feide den over ende en dame på gaten. En gang blåste den en hermetikkfabrikk av grunnen og ut i Gastineaukanalen. Den fikk til og med et lite fly til å styrte i kanalen foran huset vårt.»

I Fairbanks, som ligger i innlandet, kan temperaturen variere fra 38 grader celsius om sommeren til minus 57 grader celsius om vinteren. En gruppe på fire ektepar fra et sted lenger sør i De forente stater flyttet hit for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet. På den tiden, i 1959, fantes det bare to Rikets saler i Alaska. Den ene lå i Anchorage, og den andre, en eldre militærbygning, lå i Fairbanks. Til alt hell var et vitne som nylig hadde flyttet dit, og som nå var presiderende tilsynsmann, utdannet innen bygningsfaget. Han tok initiativet til å organisere byggingen av en ny Rikets sal med 200 sitteplasser i Fairbanks. Denne bygningen ble innviet i september 1961, bare ni uker etter at byggearbeidet ble påbegynt, og i dag er det to menigheter som holder sine møter der.

Denne tilsynsmannen har vært med på å bygge eller restaurere minst 11 Rikets saler og andre teokratiske bygninger i Alaska. I dag har Alaska 14 moderne Rikets saler. Det finnes også en bygning som er stilt til rådighet for heltidsforkynnere, og et avdelingskontor som fører tilsyn med menighetene og forkynnelsesarbeidet i Alaska.

Isolasjonsproblemet overvinnes

Hva ville du ha gjort hvis du var atskilt fra en menighet av Jehovas folk i 14 år? Dette var situasjonen til en kristen hustru og mor som i 1954 flyttet sammen med mannen sin til en flytende tømmerhogstleir som lå på et svært isolert sted. Den lå i Innside Passage ved sørenden av Admiralty Island. I løpet av disse årene holdt dette trofaste vitnet og hennes tre unge døtre alene alle de møtene som vanligvis blir holdt i menigheten. De fortsatte å dele det «gode budskap» med andre ved å skrive brev og ved å forkynne for folk som av og til besøkte det flytende hjemmet deres. Mange mennesker som bodde i avsidesliggende byer rundt om i Alaska, fikk brev fra disse trofaste Guds tjenere. Det var mange som svarte på brevene de fikk, i håp om å få del i Guds Ords rikdommer.

Moren bor i dag i Alaskas sørligste by, Ketchikan, og har vært opptatt i heltidsforkynnelsen i de 12 siste årene. Alle de tre døtrene følger trofast den samme kursen som moren. En av dem er gift med en eldste i Anchorage, og den yngste tilhører Betel-familien i Vest-Tyskland.

Forkynnelse helt i nord

De tre menighetene i Fairbanks/North Pole-området besluttet seg til å utvide forkynnelsesarbeidet til å omfatte alle avsidesliggende landsbyer i deres distrikt. Til dette arbeidet benyttet de fire fly som vitner eide. I løpet av en toårsperiode bidrog disse menighetene med 14 000 dollar (84 000 kroner) for å kunne dekke driftsomkostningene. I mellomtiden krysset disse flyene de enorme områdene nord for Alaska-kjeden. Det var hele 14 stykker på hver tur, og de fløy til alle tettstedene i området og dekket nesten 844 340 kvadratkilometer. I løpet av to korte somrer besøkte de over 200 landsbyer.

Langs vestkysten tok de fleste eskimoene godt imot vitnene og var ivrige etter å høre budskapet om Riket. Da et eldre eskimoektepar i landsbyen Shaktoolik fikk høre om Bibelens løfte om en «ny ordning», sa de med tårer i øynene: «Vær så snill å be til Jehova og spør om vi også kan få leve i den nye ordning.»

Letingen gir resultater

Vet du hvor mange gullgravere som har finkjemmet Alaskas enorme områder, hvor mange spadetak med sand som er blitt vendt, eller hvor mye vann som er blitt brukt til å skylle sanden bort fra gullvaskernes panner? Nei, vi kan bare gjette oss til hvilke anstrengelser som ble gjort for å få tak i den rikdommen som bare noen forbausende få klarte å oppnå. Forkynnere av det «gode budskap» har på lignende måte gjort seg store anstrengelser for å lete etter «kostelige skatter». Og de har hatt hell med seg. Noen ganger har de til og med funnet «gull» på uventede steder, uten å gjøre seg større anstrengelser. Legg merke til følgende opplevelse:

«Mannen min og jeg eide et gullfelt cirka 645 kilometer fra Mt. Susitna. Tidlig i april la vi ut på en reise til Winsconsin for å besøke søsteren min og mannen hennes. Vi hadde et to timer langt opphold i Anchorage og besøkte derfor min andre søster, som bodde der. Mens vi var der, kom to av Jehovas vitner og ringte på. De var opptatt i noe de kalte et ’kristent forkynnelsesarbeid’. Jeg hadde aldri hørt om Jehovas vitner før, så jeg lyttet til det de hadde å si. Vi hadde faktisk bare en fem minutters samtale, men jeg likte det jeg hørte, og det endte med at jeg tok imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! og boken Den sannhet som fører til evig liv. Det var den vidunderligste boken jeg noen gang hadde lest! Nå har mannen min også lest den og føler det på samme måte som meg.» De ble døpt i oktober 1980.

Arbeidet med å lete etter dem som Gud betrakter som «kostelige skatter», er blitt rikt belønnet i Alaska. Jehovas vitners årbok for 1940 har ingen rapporter som viser at det var noen vitner for Jehova som forkynte budskapet der på det tidspunkt. I 1970 var det 814 som tok del i forkynnelsesarbeidet. I løpet av de siste 11 årene vokste tallet til 1290 forkynnere, en økning på 57 prosent. I april 1981 var 3282 til stede ved høytiden til minne om Jesu død. I likhet med mange andre steder i verden er det her fortsatt gode utsikter til en ytterligere innsamling.