Vi drar «over til» Falklandsøyene

FIREHUNDRE og åtti kilometer øst for sørspissen av Sør-Amerika dukket flyet vårt ned gjennom skydekket. Der under oss lå utallige store og små grønne øyer, oversådd med innsjøer. Øyenes kyststriper var brutt av bukter og viker. Dette var Falklandsøyene — vårt mål.

Flyplassen var bare en smal stripe på en gold, forblåst halvøy. Vi merket straks den sterke, fremherskende vestavinden og drønnene av Atlanterhavets dønninger. Men vi glemte fort de værharde omgivelsene da vi ble ønsket velkommen av to smilende venner — Arthur Nutter og den unge Dorcas Reid. De utgjorde halvparten av det totale antall døpte Jehovas vitner på disse avsidesliggende øyene. Arthurs kone, Josie, og Dorcas’ mor utgjorde den andre halvdelen.

I hovedstaden, Stanley

En kort kjøretur i en drosje, som var en Land-Rover, kjørt av politisjefens kone, førte oss til Stanley — hovedstaden og den eneste byen på øygruppen. Underveis ble vi vist det stedet hvor en tidligere landingsstripe som var bygget av metall, hadde ligget. Den hadde blåst vekk under en storm. Vi så også rester etter skipsvrak i havnebassenget som tydelig vitner om de vanskeligheter nybyggerne hadde opplevd. Mange av dem ble boende her bare fordi de gikk på grunn her.

Den kvelden møtte vi familien til Dorcas — åtte yngre brødre og søstre og hennes mor, som nesten hadde vært alene om å gi dem «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» på dette isolerte stedet. (Efeserne 6: 4) Å se alle disse barna sitte rolig og pent kledd mens vi besøkte familien, gjorde et dypt inntrykk på oss.

Dagen etter presenterte Arthur oss for sin kone, Josie. Sammen med deres to barn og Dorcas gikk vi deretter ut for å forkynne det gode budskap om Guds rike for befolkningen i Stanley. De lokale vitnene lot seg ikke avskrekke av den sterke, kalde vinden og regnet. «Hvis vi skulle vente på godt vær, ville vi aldri få noe gjort,» sa en av dem. Paraplyene våre ble vrengt flere ganger av de sterke vindkastene. Snart ble vi både våte og kalde til tross for at det var en sommerdag. Men vi ble varme om hjertet da vi traff mennesker som gjerne ville høre på oss. Da vi kom hjem, smakte det godt med et varmt måltid, som bestod av fårekjøtt. Det er nasjonalretten på Falklandsøyene.

Øyenes eneste radiostasjon samarbeidet med oss ved å opplyse om lysbildeforedraget «Bibelens land», som vi hadde med oss. Vi ble meget glade da det kom 23 personer for å overvære foredraget i byens rådhus lørdag ettermiddag. Vi synes det var et meget godt frammøte i en by som har 900 innbyggere.

Vi besøker et lite tettsted

Familien Nutter inviterte oss til sitt hjemsted i Walker Creek. Arthur kjørte i forveien på motorsykkelen sin. Det var en tur på åtte timer i et område uten veier. Vi som var igjen, skulle dra mandag morgen med «Beaver», et sjuseters sjøfly. Men på grunn av storm ble vår avreise utsatt. Tirsdag kveld hørte vi navnene våre bli lest opp i radioen. Avreisen skulle finne sted neste dag. Utpå formiddagen løyet vinden, og telefonen ringte. En halv time senere var vi på vingene.

Vi fløy mot vest over et meget interessant område. Til høyre kunne vi se Mount Usborne, det høyeste fjellet på Øst-Falkland. Det er 705 meter høyt. Under oss strakte det seg ut store områder med gressmark, hvor det verken fantes trær eller busker. Her og der kunne vi se mørkegrønne myrer. Saueavl er en viktig næringsvei her.

Tettstedene består av noen få hus, som eies av Falkland Islands Company. Sauedriften er den viktigste beskjeftigelsen. I Walker Creek er det fem hus og 35 000 sauer.

Et høydepunkt under vårt besøk hos familien Nutter var et bibelstudium ved hjelp av Vakttårnet. Selv om vi bare var seks stykker samlet på kjøkkenet, var alle pent kledd for derved å vise tilbørlig respekt for anledningen og for å handle i samsvar med Jesu ord: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matteus 18: 20) Denne ånd har hjulpet denne isolerte familien til å bevare følelsen av å være forent med den verdensomspennende åndelige familie den tilhører.

Om søndagen tok vi en kjøretur. Vi syntes det var morsomt å se litt av dyrelivet, spesielt pingvinene.

Tid for hjemreise

«Beaver» var vår eneste mulighet for å komme tilbake til Stanley. Det hersket den vanlige usikkerhet på grunn av været. Da vi endelig tok av fra Choiseul-sundet, gjorde piloten oss oppmerksom på at en storm var i anmarsj fra vest. I et brev vi fikk senere, ble det fortalt oss at vi bare så vidt hadde unngått en midtsommers snøstorm!

I Stanley hadde vi bare tid til en kort avskjedsvisitt hos familien Reid. På dette tidspunkt hadde Dorcas og hennes 11 år gamle bror Alex reist til fastlandet for å gå på skole. Deres mor var nå det eneste vitne tilbake i Stanley. Det var vondt å forlate denne hyggelige, isolerte familien.

Idet flyet tok av med kurs for fastlandet, måtte vi erkjenne at dette besøket hadde gjort dypt inntrykk på oss. Det var meget trosstyrkende å se den kjærlighet, nidkjærhet og hengivenhet som disse få vitnene la for dagen. De har reagert positivt på det makedonske kall om å ’komme over og hjelpe’ til på Falklandsøyene. — Apostlenes gjerninger 16: 9.

[Kart på side 11]

(Se den trykte publikasjonen)

Falklandsøyene

Atlanterhavet

Sør-Amerika

[Kart]

Mt. Usborne

Stanley

Choiseul-sundet

Walker Creek