Spørsmål fra leserne
◼ Når det gjelder det å ’merke seg’ en uordentlig person i menigheten, kan jeg da gjøre det når jeg mener det er nødvendig, eller bør jeg vente inntil de eldste i menigheten har holdt en tale angående problemet?
Å ’merke seg’ en annen kristen er ikke noe en gjør uten videre, for det er et alvorlig skritt. Du må selv avgjøre når du skal ta dette skrittet. Men i de fleste tilfelle bør ’merkingen’ følge etter de eldstes bestrebelser for å hjelpe den som handler galt, innbefattet det at de til slutt holder en tale til menigheten hvor de kommer inn på vedkommendes gale handlemåte eller tilbøyelighet.
Da apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessalonika om å ’merke seg’ medlemmer av denne menigheten, irettesatte han visse personer som hadde avveket betydelig fra Guds veiledning. De ’førte et uordentlig liv’ og ’arbeidet ikke, men gav seg av med ting som ikke kom dem ved’. (2. Tessaloniker 3: 6, 10—12, vers 11 fra EN) Til tross for at Bibelen advarer mot dovenskap, ville de som førte et uordentlig liv, ikke arbeide, og de var en kostbar byrde for resten av menigheten. (Ordspråkene 6: 6—11; 10: 4, 5; 12: 11, 24, 27; 24: 30—34; 26: 13—16) Paulus kom åpenlyst med en veiledning som advarte mot en slik handlemåte. Han sa dessuten til alle at hvis noen ikke ville reagere positivt på denne veiledningen, som ble gitt foran hele menigheten, skulle de ’merke seg’ dem og unngå dem, noe som tydeligvis innebar at de ikke skulle ha noen selskapelig omgang med dem.
Noen har i vår tid spekulert på om de skulle ’merke seg’ en person som handler i strid med Guds veiledning, selv om de eldste ikke har holdt noen tale i menigheten om den urette handlemåten. Det kan i svært sjeldne tilfelle være situasjoner da dette er nødvendig. (Jevnfør 1. Korinter 5: 1, 2.) Men det er visse grunner til at det i de aller fleste tilfelle er best å vente med å ’merke seg’ noen inntil de eldste har tatt visse skritt, deriblant det å holde en tale til menigheten.
For det første kan det være fare for at vi som ufullkomne mennesker kan misbruke ’merkingen’ og anvende den som en form for straff ved mindre forseelser eller på grunn av personlige uoverensstemmelser. I en menighet kan det for eksempel være en søster som virker irriterende. Hun «går andre på nervene» og er vanskelig å omgås eller komme ut av det med. Noen søstre tenker kanskje derfor at de bør ’merke seg’ henne og unngå henne. Dette vil absolutt ikke være i samsvar med Jesu kjærlige veiledning, som går ut på at vi bør være barmhjertige overfor våre brødre og søstre og overse deres ufullkommenheter og mindre feiltrinn. Husk hva han for eksempel lærte i Fadervår med hensyn til når Gud vil tilgi oss vår skyld eller våre overtredelser. Jesus oppfordrer oss også til å være snare til å bringe uoverensstemmelser ut av verden. (Matteus 5: 23—25; 6: 12) Det vil derfor være galt å ’merke seg’ en bror på grunn av mindre personlige uoverensstemmelser eller forseelser.
For det annet var det slik at da Paulus skrev om å ’merke seg’ noen, hadde det ikke noe å gjøre med mindre uoverensstemmelser som oppstod på grunn av forskjellig personlighet og smak eller forskjellige personlige oppfatninger. De eldste vil ikke nødvendigvis forsøke å blande seg inn i eller gi veiledning i slike ting. Men i likhet med Paulus bør de være oppmerksom på personer som virkelig ringeakter Bibelens prinsipper (selv om overtredelsene ennå ikke er så alvorlige at de kan føre til utstøtelse). De eldste bør gi privat veiledning til dem som følger en urett handlemåte. Som vi leser i Galaterne 6: 1 (NW): «Om et menneske begår et feiltrinn før han er klar over det, bør dere som har åndelige kvalifikasjoner, prøve å reise et slikt menneske opp igjen i en mildhetens ånd.»
Hvis de eldste etter gjentatte forsøk på å hjelpe en slik person ved å gi ham privat veiledning, ikke oppnår noen resultater, kan de drøfte saken og bestemme at en av dem skal holde en bestemt, direkte bibelsk tale om saken i menigheten. I likhet med Paulus vil de ikke navngi den som på en slik alvorlig måte ringeakter Guds veiledning, men de vil advare menigheten mot vedkommendes urette handlemåte eller tilbøyelighet. På den måten vil menighetens medlemmer bli minnet om hvordan Gud ser på tingene, og hva de bør gjøre for ikke å bli ført på avveie. Da kan de enkelte kristne, som Paulus skrev, ’merke seg’ den som fører et uordentlig liv og unngå å ha noen omgang med ham. Og ettersom de eldste har gitt menigheten direkte veiledning angående den urette handlemåte det dreier seg om, vil den som gjør seg skyldig i en slik handlemåte, forstå hvorfor andre i menigheten avslår hans innbydelser til selskapelig samsvar. — 2. Tessaloniker 3: 13—15, EN.
Det er derfor vanligvis forstandig å unnlate å ’merke seg’ en annen hvis ikke de eldste åpent har tatt saken opp til behandling, i likhet med Paulus som åpent gav menigheten veiledning i en alvorlig sak og deretter overlot til de enkelte å anvende hans råd om å ’merke seg’ vedkommende. Når vi går fram på denne måten, vil vi unngå den faren at vi feilaktig ’merker oss’ andre på grunn av mindre forseelser eller i spørsmål som har tilknytning til forskjellig smak og personlighet. Det viser også at vi har respekt for de eldste og tillit til at de som kjærlige hyrder fører tilsyn med hjorden. — 1. Peter 5: 2.