Spørsmål fra leserne

◼ Hvis en kristen mener at en i menigheten ikke er den beste omgang på grunn av vedkommendes oppførsel eller holdning, bør han da ’merke seg ham’ i samsvar med 2. Tessaloniker 3: 14, 15?

De som slutter seg til den kristne menighet, gjør det fordi de elsker Jehova og oppriktig ønsker å leve i samsvar med hans prinsipper. Det er bedre å være sammen med dem enn med verdslige mennesker. Vi føler oss kanskje mer vel sammen med enkelte kristne, akkurat som Jesus ’hadde apostelen Johannes kjær’ og stod i et spesielt nært forhold til tre av de 12. Likevel valgte han ut alle sammen, og han var interessert i og elsket dem alle. (Johannes 13: 1, 23; 19: 26; Markus 5: 37; 9: 2; 14: 33) Selv om alle brødrene har svakheter som vi må vise forståelse for og tilgi, vet vi at våre medtroende stort sett er sunne omgangsfeller. (1. Peter 4: 8; Matteus 7: 1—5) At de enkelte har kjærlighet til hverandre, er noe som kjennetegner den kristne menighet. — Johannes 13: 34, 35; Kolosserne 3: 14.

Men det hender at noen har en holdning eller lever på en måte som vi ikke kan godkjenne. Apostelen Paulus skrev om noen i Korint som hadde feilaktige synspunkter på oppstandelsen, og som kanskje bare var opptatt av å ’spise og drikke og være glade’. Modne kristne i menigheten måtte være varsomme i sitt forhold til slike, for Paulus kom med dette rådet: «Ta ikke feil! ’Dårlig selskap ødelegger gode vaner’.» — 1. Korinter 15: 12, 32, 33.

Dette generelle rådet gjelder også i dag. Det kan for eksempel være at et kristent ektepar oppdager at deres barn ikke har godt av å være sammen med enkelte andre barn som kanskje ennå ikke tar sannheten alvorlig, eller som har en verdslig innstilling. Men disse andre barna kan kanskje likevel lære mye av å bli undervist i guddommelige prinsipper. Men inntil det er noe som viser at de har forandret seg, vil kanskje dette ekteparet innskrenke sine barns anledning til å besøke og leke med dem. Dette ville ikke være det samme som å ’merke seg’ noen på en slik måte som nevnt i 2. Tessaloniker, kapittel 3. Foreldrene følger bare Paulus’ råd, som går ut på at vi skal unngå «dårlig selskap».

Situasjoner som gjør det påkrevd å ’merke seg’ noen, er langt mer alvorlige enn det ovennevnte eksemplet, som gjelder barn. Det hender at en person i en menighet følger en ubibelsk handlemåte som er svært foruroligende, men som likevel ikke gjør det nødvendig å utstøte vedkommende av menigheten i samsvar med det som står i 1. Korinter 5: 11—13. Noen i menigheten i det gamle Tessalonika hadde en slik oppførsel. Derfor skrev Paulus: «Vi hører nemlig at noen hos dere fører et uordentlig liv, de passer ikke sitt arbeid, men driver med unyttige ting.» — 2. Tessaloniker 3: 11.

Hva skulle andre kristne i Tessalonika gjøre? Paulus skrev: «Vi pålegger dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn å trekke dere tilbake fra enhver bror som fører et uordentlig liv og ikke retter seg etter den overlevering som dere mottok fra oss. Men dere, brødre: Bli ikke trette av å gjøre det som er rett. Men er det noen som ikke følger den rettledningen vi har gitt i brevet, så merk dere ham og ha ikke samkvem med ham, for at han må skamme seg. Se bare ikke på ham som en fiende, men vis ham til rette som en bror.» — 2. Tessaloniker 3: 6, 13—15, vers 14 fra NTM.

På denne måten gjorde Paulus det klart overfor menigheten hvor alvorlig de lates oppførsel var, uten å nevne navn. Alle kristne som var klar over hvem det var som førte et uordentlig liv, ville så ’merke seg’ dem. Til grunn for ordlyden «merk dere ham» er et gresk ord som bokstavelig talt betyr «sett et merke på ham», det vil si ’legg spesielt merke til ham’. (Studiebibelen, bind 4, s. 295; se også New World Translation, fotnoten i referanseutgaven.) Paulus sa: «Ha ikke samkvem med ham, for at han må skamme seg.» Brødrene skulle ikke fullstendig unngå ham, for Paulus gav dem det råd at de skulle ’vise ham til rette som en bror’. Men ved å begrense sitt sosiale samvær med ham kunne de kanskje få ham til å skamme seg og muligens få ham til å innse behovet for å følge bibelske prinsipper. Imens ville brødrene og søstrene være beskyttet mot hans usunne påvirkning. — 2. Timoteus 2: 20, 21.

Den kristne menighet i dag følger også dette rådet.a Vakttårnet for 1. juni 1982, side 30, understreket at en ikke skal merke seg noen bare på grunnlag av personlige oppfatninger eller fordi en velger å unngå et nært samvær med en eller annen. Som det fremgår av tilfellet i Tessalonika, er det først når noen har begått alvorlige brudd på bibelske prinsipper, at det kommer på tale å merke seg dem. Først prøver de eldste gjentatte ganger å hjelpe overtrederen ved å formane ham. Hvis dette ikke fjerner problemet, kan de uten å nevne navn holde en advarende tale til menigheten angående den uordentlige oppførselen, på samme måte som Paulus advarte tessalonikerne. Deretter vil kristne enkeltpersoner ’merke seg’ overtrederen.

Det vi trenger, er god dømmekraft og ikke et fastlagt regelverk om enhver side ved merkingen. Paulus kom ikke med detaljerte regler for det problemet som hadde oppstått i Tessalonika, for eksempel ved å oppgi hvor lenge noen måtte ha nektet å arbeide før en kunne merke seg ham. De eldste er i kontakt med hjorden og kan bruke fornuft og skjelneevne for å avgjøre hvorvidt en bestemt situasjon er alvorlig og foruroligende nok til at de bør holde en advarende tale til menigheten.b

En hensikt med merkingen er å få den kristne som har oppført seg uordentlig, til å skamme seg og slutte å følge den ubibelske handlemåten. Enkeltpersoner som har merket seg ham, særlig de eldste, vil fortsette å oppmuntre ham og legge merke til hans holdning når de har kontakt med ham på møter og i felttjenesten. Når de ser at det problemet og den holdningen som har gjort det nødvendig å merke seg ham, har forandret seg til det bedre, kan de slutte å begrense sitt sosiale samvær med ham.

Vi bør følgelig ikke blande sammen det å merke seg noen med en persons eller en families anvendelse av Guds råd om å unngå dårlig selskap. Det er ikke ofte at det er nødvendig å merke seg noen. Likevel bør det være klart at det er i samsvar med Bibelen å gå til det skritt å merke seg noen, et skritt som tas når det er berettiget, og det var et slikt skritt våre brødre i Tessalonika tok.

[Fotnoter]