Nyheter som gir grunn til ettertanke

De minste «pasienter»

Legevitenskapen gjorde et nytt fremskritt med hensyn til operative inngrep i livmoren da noen kirurger i California for en tid siden førte inn en liten plastkanyle i urinblæren på et foster for å råde bot på en forsnevring av urinrøret. Slike fremskritt når det gjelder behandlingen av det ufødte liv, gjør at det kan se ut til å være «sannsynlig at et foster med en defekt som det lar seg gjøre å behandle, står på terskelen til å bli en pasient», uttalte noen leger i en artikkel i den amerikanske legeforenings tidsskrift (JAMA). Men i det samme nummeret blir det i en lederartikkel stilt et forvirrende etisk spørsmål angående slike ufødte «pasienter»:

«Er det ikke en selvmotsigende uttalelse når leger omtaler fosteret som en ’pasient’, i betraktning av at en av betingelsene da er at legene under ingen omstendigheter må svikte et slikt individ?» Likevel svikter en lege den lille «pasienten» når han foretar et abortinngrep. JAMA sier følgelig at det er «påfallende inkonsekvent å oppmuntre til behandling av fosteret på den ene siden, mens en på den andre siden respekterer foreldrenes beslutning når de velger abort». (14. august 1981, sidene 772—777) Dette dilemma som legene blir stilt overfor i forbindelse med sin nye gruppe små «pasienter», understreker tydelig det Bibelen sier, nemlig at livet, enten det er inne i eller utenfor morslivet, ikke er noe en kan skalte og valte med. — Sal. 139: 13—16; 2. Mos. 21: 22—24, EN.

En vaklende holdning til voldshandlinger

Tenkende mennesker lurer ofte på hvorfor det er så mye vold i Nord-Irland blant slike som hevder at de er kristne. En spaltist i London-avisen Daily Telegraph, Christopher Monckton, kom for en tid siden inn på en forklaring på dette. Han bemerket for eksempel at den katolske kirkes primas i Irland, kardinal Fee, med rette hadde erklært at «folk som med vilje tar uskyldig liv, begår en avskyelig handling som er et brudd på Guds lov». Men samtidig hadde kardinalen også advart om at hvis den britiske regjering «fortsetter å innta en steil holdning» i tvisten med de irske fanger, «vil den til slutt bli stilt overfor hele den nasjonalistiske befolknings vrede». Fee betvilte til og med regjeringens rett til å erklære en fange «morder eller selvmordskandidat».

«I hans ord ligger det underforstått,» skriver den katolske lekmannen Monckton, «at selv om vold i seg selv er galt, kan det i høy grad rettferdiggjøres på grunn av den britiske regjerings institusjonelle vold.» Men, fortsatte han, «den oppfatning at ’institusjonell vold’ kan møtes med direkte vold, har mye til felles med marxismen, men ikke noe i det hele tatt med kristendommen». Spaltisten sa at en slik tvetunget holdning «bare kan forvirre befolkningen og gjøre den usikker på kirkens stilling». Monckton konkluderte følgelig: «Hvis kardinal Fee og hans medbrødre blant biskopene uten tvetydighet hadde lært ikke bare at vold er galt, men også at ikke noe i den nåværende irske situasjon . . . på noen som helst måte kan rettferdiggjøre noen av de mord og selvmord som finner sted, er det i det minste mulig at færre . . . voldshandlinger» ville bli begått.

Er det ’gode ondt’?

De britiske sosiale myndigheter nektet nylig et par som hadde vært fosterforeldre for 47 barn, å adoptere et barn med den begrunnelse at paret ikke var skikket til det. Ifølge Toronto-avisen Star sa myndighetene at «et barn som vokser opp i et lykkelig hjem’ ikke blir tilstrekkelig konfrontert med negative opplevelser’». I et brev til paret het det: «De intervjuer som er blitt holdt med dere begge, og de rapporter som er kommet inn om dere, synes å vise at dere selv som barn har hatt få, hvis i det hele tatt noen, negative opplevelser, og det ser også ut til at dere lever i et ekteskap hvor bråk og krangel ikke forekommer.» Det skuffede paret skal ha sagt: «Det er helt utrolig at de kan si at vi ikke er skikket for oppgaven fordi vi ikke bråker og krangler.»

Må barn virkelig oppleve «bråk og krangel» for at deres liv skal bli likevektig? Den vise veiledning Bibelen gir, og som går ut på å ’lære gutten den veien han skal gå’, innbefatter så visst ikke at et barn bør få oppleve tretting i hjemmet. Det vil uten tvil få nok av slike «negative opplevelser» utenfor hjemmet. De idéer enkelte av denne verdens sosialarbeidere gjør seg til talsmenn for, kan få en til å tenke på den advarsel Jesaja kom med til fortidens Israel: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt!» — Ordsp. 22: 6; Jes. 5: 20.