Ble rammet av en tragedie men holdt ut
Fortalt av Elise Harms
FOR 41 år siden, den 8. januar 1941, ble min mann, Johannes Harms, henrettet av nazistene. Hvorfor? Fordi hans samvittighet forbød ham å delta i krigen og slakte ned sine medmennesker på den andre siden av nazistenes front. Han hadde standhaftig nektet å rope «heil Hitler». Johannes var ikke redd for å holde fast på en slik kristen nøytralitet selv om det skulle koste ham livet.
Jeg kommer aldri til å glemme det rørende brevet han sendte sin far, Martin, like før henrettelsen. Min mann skrev:
«Nå har også jeg fått anledning til å bevise min troskap mot Herren inntil døden, ja, ikke bare inntil døden, men helt inn i døden. Min dødsdom er alt kunngjort, og jeg er lenket både dag og natt — merkene (på papiret) kommer fra håndjernene — men jeg har ennå ikke seiret helt og fullt. Det å bevare troskapen gjøres ikke lett for en som er et av Jehovas vitner. Jeg har fremdeles anledning til å redde mitt jordiske liv, men bare ved at jeg taper det virkelige liv. Ja, Jehovas vitner får anledning til å bryte sin pakt selv like foran galgen. Derfor er jeg fremdeles midt oppe i kampen, og jeg har fremdeles mange seire å vinne før jeg kan si at ’jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg’. Striden er fremdeles vanskelig, men jeg er av hele mitt hjerte takknemlig overfor Herren for at han ikke bare har gitt meg den nødvendige styrke til å stå fast inntil nå, ansikt til ansikt med døden, men også for at han har gitt meg en glede som jeg gjerne vil dele med alle mine kjære.
Kjære far, du er fremdeles fange, du også, og jeg vet ikke om du noen gang får dette brevet. Skulle du imidlertid noen gang bli satt fri, så forbli like trofast som du er nå, for du vet at ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike. . . .
Når du, kjære far, er kommet hjem igjen, så sørg for at du tar deg spesielt av min kjære Lieschen, for det vil bli spesielt vanskelig for henne å vite at hennes kjære ikke vil komme tilbake. Jeg vet du vil gjøre dette, og jeg takker deg på forhånd. Kjære far, i ånden roper jeg til deg og ber deg forbli trofast, slik jeg har forsøkt å forbli trofast, og da skal vi se hverandre igjen. Jeg kommer til å tenke på deg helt til det siste.»
Du lurer kanskje på hva som hendte med Johannes’ far og meg etter hans henrettelse. Har vi holdt ut og forblitt trofaste mot Jehova, slik Johannes oppfordret oss til?
Johannes’ far, Martin, var i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen da Johannes ble henrettet, og han ble der inntil krigen var slutt. Så kom han hjem igjen til Wilhelmshaven og hjalp til med å gjenoppbygge Jehovas vitners menighet der. Han tjente Jehova Gud trofast inntil sin død i 1976, i den høye alder av 90 år.
Hva meg angår, bor jeg nå i en liten leilighet her i Wilhelmshaven, der jeg vokste opp, og der jeg giftet meg med Johannes i 1936. Helsen er ikke den aller beste, men jeg er fremdeles aktiv som et av Jehovas vitner.
Har jeg giftet meg igjen? Nei. Bibelsk sett var jeg naturligvis fri til å gifte meg på nytt. Men tanken på å finne lykken i en annen manns armer, etter at Johannes hadde kjempet en slik kamp for å bevare sin troskap — nei, for meg personlig var ikke den tanken noe tiltrekkende.
Før jeg forklarer hva som har hjulpet meg til å holde ut forskjellige ting i de 40 årene som har gått, så la meg først gå tilbake og fortelle om det som hendte forut for henrettelsen av Johannes.
ARRESTASJON OG HENRETTELSE
Johannes ble arrestert den 3. september 1940. Det var andre gangen han ble satt i fengsel etter at vi giftet oss. Min søster og jeg fikk besøke ham hver tredje eller hver fjerde uke. Annen gang vi besøkte ham, fikk vi vite at han var blitt dømt til døden. Det kom derfor ikke som noen fullstendig overraskelse på meg at han ble halshogd den 8. januar 1941, selv om det naturligvis likevel kom som et sjokk. Det rammet meg meget hardt.
Men jeg visste at Johannes ikke døde som en forbryter. Jeg visste også at myndighetene gjentatte ganger på forskjellige måter hadde prøvd å få ham til å gå på akkord. Jeg visste om de vanskelige stundene han hadde måttet gjennomleve. Det var lite jeg kunne gjøre for å hjelpe ham. Så da jeg fikk meddelelsen om at han var henrettet, var jeg også lettet over at det var over. Jeg glemte et øyeblikk meg selv og tenkte bare: «Nå kan de ikke lenger få ham til å gå på akkord. Det er ikke lenger noen fare for at han skal bli troløs. Han har bevart sin troskap inntil døden.»
Vi hadde bare vært gift i fire år og åtte måneder. Vi hadde vært forlovet i tre år, og vi kunne derfor ha giftet oss før, men vi hadde stadig utsatt det. Vi visste om hvilke problemer vi kunne møte. Alt da var forholdene blitt vanskelige i Tyskland. Ja, Jehovas vitners virksomhet var blitt forbudt i landet.
Da Johannes’ far (som alt sonte sin annen dom) uventet ble løslatt fra fengslet, hadde vi benyttet den anledningen til å gifte oss. Jeg husker ennå at det var en vakker vårdag i mai 1936. Vi hadde et godt ekteskap sammen inntil nazistene kom og arresterte Johannes.
BITTERHET MÅ HOLDES FRA LIVET
Noen tillater at motgang får gjøre dem bitre. De begynner å tvile på Guds kjærlighet. De finner feil hos ham, og noen går så langt at de betviler hans eksistens. Da Johannes ble henrettet, visste jeg at dette skjedde av en bestemt grunn; han ble drept fordi han bevarte sin ulastelighet overfor Gud. Men bare seks måneder etter at jeg hadde mistet Johannes, slo døden til igjen — min mor døde! Jeg må innrømme at det nesten fikk meg til å bli bitter på Gud. Jeg spurte meg selv: «Hvorfor måtte også hun dø, hun som best kunne støtte meg i min sorg?»
Men kort tid etter begynte vi å oppleve krigens redsler fullt ut — de forferdelige flyangrepene for eksempel, som nesten helt ødela mange tyske byer. Jeg måtte jo arbeide for å tjene til livets opphold, og jeg spurte meg selv: «Hvem skulle ha tatt seg av mor i denne vanskelige tiden, om hun fremdeles hadde levd? Hun var blind, og hvem ville ha tatt seg tid til å hjelpe henne ned i tilfluktsrommet?» For noen strabaser det ville ha blitt for henne! Litt etter litt gjenvant jeg likevekten og innså at Jehova av og til vil tillate noe som vi kanskje ikke forstår, men som i virkeligheten viser at han «er rik på medlidenhet og miskunn». (Jak. 5: 11) Jeg ble overbevist om at alt ville vende seg til det beste for meg om jeg bare bevarte en riktig innstilling og fullstendig satte min lit til ham.
Her er et annet eksempel. Vi hadde en fireværelses leilighet. Men da min mann ble henrettet, mistet jeg retten til å beholde den. Jeg fikk ordre om å flytte ut. Men hvor skulle jeg bo? Som ved et mirakel fikk jeg et tilbud av en offisersfrue, som sammen med sin mann ble forflyttet til et annet sted, om å overta tre rom i den leiligheten de flyttet ut av. Likevel var det med tungt hjerte jeg flyttet fra det stedet der Johannes og jeg hadde bodd sammen. Men hva tror du skjedde med leiligheten seks måneder senere? Den ble fullstendig ødelagt under et flyangrep!
TRØSTET — IKKE AV MENNESKER, MEN AV GUD
På den tiden da Johannes ble henrettet, arbeidet jeg på et kontor. Da mine kolleger hørte hva som var hendt, prøvde de, hver på sin måte, å trøste meg. Det hendte at de inviterte meg til sine selskapelige sammenkomster. Jeg satte pris på deres velmente forsøk på å trøste, men virkelig trøst fant jeg et annet sted — hos Jehova Gud og i hans Ord, Bibelen.
Jeg må nok også si at det var anledninger da andre ikke akkurat kom med de mest oppmuntrende uttalelser. Jeg husker at en dame en gang sa til meg (og det var kort etter at Johannes var blitt drept): «Det er deres egen feil; det behøvde ikke ha skjedd. Det var Johannes’ egen feil!»
En grusom uttalelse? Ja, på en måte, men — som jeg også sa til henne — hun hadde rett. Det var ’vår egen feil’. Johannes kunne ha unngått det. Og hvis jeg hadde prøvd å overtale ham til å gå på akkord, kunne kanskje også jeg ha unngått det. Men hvor lykkelig var jeg ikke over at vi begge hadde vært sterke åndelig sett og hadde holdt ut! Jeg var lykkelig over at jeg ’delvis hadde skylden’.
Jeg har naturligvis hatt mine tunge stunder. Men Jehova «er rik på medlidenhet», og han har alltid gitt trøst. Noen ganger har den kommet på uvanlige måter. Jeg husker en søndag omtrent tre måneder etter at Johannes var blitt henrettet. Været var elendig. I tillegg til alt jeg hadde gjennomgått, slo dette meg helt ned. Jeg gråt nesten hele dagen. Jeg gikk fra rom til rom, og mor fulgte like etter meg og prøvde å trøste meg. Jeg kjempet med tårene, men jeg kunne ikke holde dem tilbake. Jeg husker jeg tenkte: «Før pleide du i det minste å få et brev en gang i måneden, men nå vil du ikke engang få det — ikke en linje! Om jeg bare kunne fått ett eneste brev til — bare ett brev!»
Senere samme dag gikk jeg inn i kottet og begynte å se over de tingene som hadde tilhørt min mann, og som var blitt sendt hjem etter at han var blitt henrettet. Blant dem var et lite lærpenal, som han brukte til å ha blyanter og lignende i. Plutselig la jeg merke til at den ene siden var uvanlig tykk. Det så ut til å være noe inni den siden. Jeg rev den opp, stakk fingrene inn og begynte å plukke ut små papirbiter. Ja, det var brev som Johannes hadde skrevet med veldig liten skrift, som dagbok. Det var 20 brev ialt! Du kan tenke deg hva jeg følte. Ett brev ville gitt grunn til glede. Og her var 20! Jeg husker jeg lovte Jehova: «Jeg skal aldri klage igjen.»
DE FANTASTISKE ETTERKRIGSÅRENE
I de 40 årene som nå er gått, har jeg aldri tenkt på å gi opp. Hvorfor skulle jeg det? Johannes gav noe til Jehova ved å bevare sin ulastelighet helt inntil døden; jeg kan gi noe ved å holde ut så lenge jeg lever. (Se Romerne 12: 1.) Det har naturligvis ikke vært lett, og jeg ville ikke ha greid det i egen kraft. Bønn har vært til meget stor hjelp for meg. Og det å forkynne for andre om Guds rike har også vært en virkelig velsignelse. Når jeg følte at sorgen holdt på å få overtaket, gikk jeg ut for å ta del i forkynnelsen av det «gode budskap». Når jeg prøvde å trøste andre med Bibelens budskap, fikk det meg til å glemme mine egne problemer.
Senere kunne jeg slutte i mitt verdslige arbeid. Da fikk jeg mer tid til å forkynne det «gode budskap» for andre. Et vitne gav meg en liten bil, slik at jeg kunne forkynne på mer avsidesliggende steder, og der fikk jeg opprettet en rekke bibelstudier med interesserte mennesker. Jeg husker spesielt ett slikt studium.
Jeg besøkte en dame en torsdag ettermiddag og husker at jeg sa til henne: «Det ville vært mye bedre om vi kunne diskutere disse punktene systematisk ved hjelp av en bok.» Hun var enig. Så la jeg til: «Og vi har noen enestående fine møter. Jeg kan hente Dem søndag, om De har lyst til å bli med meg.» Jeg ville ikke sløse med tiden og kom til saken med det samme!
Hun gikk med på å overvære møtet. Følgende søndag banket jeg så på døren hennes, men fikk til svar: «Kom inn et øyeblikk. Mannen min er ikke ferdig ennå.»
«Hva?» Jeg viste antagelig hvor forbløffet jeg ble. «Vil mannen Deres også bli med?»
Ja, han ble med. Senere fortalte jeg dem om de andre møtene våre, og de begynte å komme på dem også. Snart ble de døpt, og et menighetsbokstudium ble startet i hjemmet deres. Idag, nesten 30 år etter, blir det fremdeles holdt der.
LYKKEN VED Å HOLDE UT
Når jeg nå ser tilbake på mitt liv, vil jeg si at det var flere ting som hjalp meg til å holde ut. Først og fremst prøvde Johannes og jeg å være forberedt, å tenke på det som kunne komme over oss i form av prøvelser. Det at vi tenkte over situasjonen på forhånd og bestemte oss for hva vi ønsket å gjøre, var det som i vårt tilfelle hjalp oss å mestre situasjonen da den oppstod.
Vi unngikk også å gjøre noe som kunne ha gjort de prøver vi ble satt på, enda vanskeligere. Som ungt ektepar unngikk vi for eksempel å sette oss unødig i gjeld. Det ville sikkert ha gjort situasjonen enda vanskeligere — for oss begge.
I årenes løp har jeg også lært ikke å vente altfor mye av andre. Av og til synes vi kanskje at våre kristne brødre ikke besøker oss ofte nok eller viser oss tilstrekkelig oppmerksomhet. Men hvorfor skulle jeg ønske å legge beslag på deres tid og krefter, som de bør ofre på sin egen familie og på forskjellige plikter i menigheten? Jeg er kommet til at hvis jeg ikke venter altfor mye av andre, blir jeg heller ikke så lett skuffet. Enhver vennlig handling og omtanke som blir vist meg, betyr da så mye mer og gir meg ekstra grunn til å takke Jehova.
Det som først og fremst har hjulpet meg til å holde ut, er naturligvis det at jeg har satt min lit til Jehova og lagt alle mine problemer fram for ham i bønn.
I det aller siste brevet Johannes skrev til meg, bare noen få timer før han ble henrettet, gav han uttrykk for en tanke som jeg alltid siden har bevart, og som også har oppmuntret meg til å holde ut: «Vi ønsker ikke å være trofaste mot Gud for å få en belønning, men for å bevise ved vår standhaftighet i hans tjeneste at mennesker i likhet med Job kan bevare ulasteligheten under de vanskeligste prøver.»
Hvor lykkelig ville ikke Johannes ha vært om han kunne ha visst den gang hva jeg vet nå! Han ville ha frydet seg over å vite at hans far, etter om lag 50 års tjeneste for Jehova, var trofast inntil døden, og at jeg, hans «kjære Lieschen», 41 år etter hans henrettelse fremdeles er blant de lykkelige mennesker som anstrenger seg for å holde ut i trofasthet.
[Bilde på side 15]
Johannes Harms og kunngjøringen om hans henrettelse som ble oversendt fra nazimyndighetene