Obadja overbringer et advarselsbudskap og trøst fra Gud

«DETTE er Obadjas syner.» Slik begynner den korteste boken i de inspirerte hebraiske skrifter. Den inneholder både en advarsel om at ulykke skulle ramme Edoms land og folk (et land som lå sørøst for Dødehavet), og et trøstens budskap for Guds tjenere. Bokens innledning lyder videre:

«Så sier Herren [Jehova] om Edom: En tidende har vi hørt fra [Jehova], et bud er sendt ut blant folkene: Stå opp, la oss reise oss til strid mot Edom.» — Ob. 1.

Navnet «Obadja» betyr «tjener for Jah [Jehova]». Det er alt vi vet om ham som har skrevet denne profetiske boken. Men Obadjas bok er i høy grad nyttig for tilbedere av Gud i dag. Det Jehova gjorde med Edom, slik Obadja fremstilte det, utgjør et advarende eksempel som viser hvordan Skaperen en dag vil fjerne alle dem som hater Gud og hans folk. På den annen side oppmuntrer Obadja dem som tilber Gud, ikke bare med løftet om at de skal bli befridd for undertrykkelse, men også med løftet om evig velstand.

Obadjas budskap omtales svært passende som «syner». (Ob. 1) Bibelen omtaler ofte profetene som ’seere’. (1. Sam. 9: 9; 2. Sam. 15: 27, NW; 1. Krøn. 9: 22) Også når profeten ikke spesielt så noe, ble de profetiske budskapene ofte kalt syner. — Dan. 9: 24; Nah. 1: 1.

OVERMODIGE EDOM YDMYKES

Ifølge Obadja skulle Gud oppegge andre nasjoner til å føre ødeleggende kriger mot edomittene. Siden Obadjas budskap om dette kom fra «Herren [Jehova]», var det helt sikkert at dette ville bli oppfylt.

Edomittene var kanskje tilbøyelige til å spotte en slik forutsigelse, som spådde ulykke for deres nasjon. Edoms område var fjell-lendt. De som tidligere hadde slått seg ned i dette området, ble kalt «horitter», som betyr huleboere. (1. Mos. 14: 6; 5. Mos. 2: 12, 22) Edomittenes tilholdssted høyt oppe i fjell som var vanskelig tilgjengelige, fikk dem til å føle seg altfor trygge for at de ikke ville bli utsatt for noe fiendtlig angrep.

I betraktning av dette sa Gud gjennom Obadja: «Se, liten gjør jeg deg blant folkene, dypt foraktet skal du være. Ditt hjertes hovmod har narret deg, du som bor i fjellkløfter og har ditt tilhold i høydene, du som tenker med deg selv: Hvem kan styrte meg til jorden? Om du bygger høyt som ørnen, ja, legger ditt rede blant stjernene, så vil jeg styrte deg ned derfra, lyder ordet fra [Jehova].» — Ob. 2—4.

De overmodige edomittene skulle bli gjort ’små’, både hva antall og verdighet angikk. Gud ville ødelegge dem, uansett hvor høyt de ville komme til å bosette seg, eller hvor langt borte boligene deres måtte befinne seg.

GRUNDIG «RANSAKET»

Deretter gir Jehova uttrykk for hvor grundig Edoms fiender skulle komme til å legge denne nasjonen øde: «Om det kom tyver til deg eller røvere om natten — å, hvor du blir herjet — ville de da stjele mer enn de trengte? Om du hadde høstfolk i din vingård, ville de da ikke la det bli en etterhøst tilbake?» — Ob. 5.

Vanligvis stjeler tyver bare ’det de trenger’. De pleier ikke å plyndre et hus fullstendig. På lignende måte pleide alltid høstfolkene i en vingård å la noen druer bli igjen. Men i forbindelse med Edom var forholdene annerledes.

Obadja forklarer: «Å, hvor Esau er blitt ransaket, hans skjulte skatter oppsporet!» (Ob. 6) Fiender av edomittene skulle finkjemme enhver hule og alle skjulte tilfluktssteder. De skulle ikke etterlate seg noen skjulte skatter.

INGEN HJELP Å FÅ FOR EDOM

Når fiendtlige nasjoner begynte å forberede seg på å føre krig mot Edom, ville Edom naturligvis søke hjelp hos folk som gav seg ut for å være nære allierte. Men når edomittene sendte budbærere til dem for å be om hjelp og beskyttelse mot invaderende styrker, ville budbærerne bli sendt «like til grensen» i de landene hvor de søkte hjelp. De ville bli eskortert ut uten noe løfte om bistand. Edomitter som flyktet over grensen til nabolandene for å unngå døden, kunne regne med den samme behandlingen. De ville enten bli nektet adgang eller bli utvist. (Ob. 7) Blant edomittene skulle det heller ikke være noen med så stor visdom eller makt at de kunne avverge katastrofen. — Ob. 8, 9.

ÅRSAKEN

Årsaken til at Edom skulle rammes av en slik ulykke, fremgår av disse ordene: «For ditt voldsverk mot Jakob, din bror, skal du skjules av skam. Du skal utryddes for alltid. Den dagen du holdt deg borte, den dagen fremmede røvet hans gods, da utlendinger gikk inn i hans port og kastet lodd om Jerusalem, da var også du som en av dem.» — Ob. 10, 11.

Israelittene nedstammet fra Jakob og edomittene fra hans tvillingbror, Esau. Fordi Jakob ervervet seg førstefødselsretten fra sin bror, begynte Esau å nære et morderisk hat til Jakob. (1. Mos. 25: 27—34; 27: 30—45) Opp gjennom hele sin historie fortsatte edomittene å hate Israel på denne måten. (4. Mos. 20: 14—21; 2. Kong. 8: 20—22; 2. Krøn. 21: 8—10; 28: 16—20; Sal. 83: 5—9) I det niende århundre før Kristus fordømte Jehova Edom gjennom profeten Amos, «for de forfulgte sine brødre med sverd og viste ingen barmhjertighet. De holdt alltid fast på sin vrede og gav aldri opp sin harme». — Am. 1: 11.

Over 200 år senere viste Edom sitt hat på en særlig ondskapsfull måte. Dette fant sted da babylonerne under kong Nebukadnesar ødela byen Jerusalem og dens tempel. Salmisten så tilbake på denne begivenheten og skrev under inspirasjon: «[Jehova], kom Jerusalems ulykkesdag i hu, og Edoms sønner som sa: ’Riv ned! Ja, riv ned til grunnen!’» — Sal. 137: 7.

Gjennom Obadja fordømte Gud Edom for en slik fiendtlig ånd. Han sa: «Du skulle ikke ha sett med fryd på din bror da ulykken rammet ham, ikke gledet deg over judeerne den dagen de gikk til grunne . . . Du skulle ikke ha stått ved veiskillene og hogd ned dem som prøvde å komme unna, og ikke utlevert dem som slapp fra det den dagen folket var i nød.» (Ob. 12—14) Edoms svik mot Israel gikk så langt at enkeltpersoner som flyktet for livet, ble innhentet og overlevert til fienden. Men ved å handle på den måten viste edomittene at de var uvitende om en viktig kjensgjerning. Hvordan det?

’JEHOVAS DAG ER NÆR’

Jehova sa videre: «For [Jehovas] dag er nær over alle folkeslagene; som du har gjort, skal det gjøres med deg. Gjengjeldelsen kommer over ditt hode. Som dere drakk på mitt hellige fjell, skal alle folkene stadig drikke. De skal drikke i fulle drag og bli som om de aldri hadde vært til.» — Ob. 15, 16.

Når Guds folks fiender feiret med drikkelag at Israel var blitt slått og plyndret, sluttet Edom seg til dem. Nå skulle det bli deres tur til å «drikke» Guds harmes beger. Ikke bare edomittene, men alle nasjoner som var fiendtlig innstilt til Guds utvalgte nasjon, skulle en dag bli «som om de aldri hadde vært til».

EDOM BLIR TIL «HALM»

Jehova lovte at etterkommerne etter Abraham, Isak og Jakob skulle få det landet som senere ble omtalt som Palestina. (1. Mos. 15: 7, 17—21) Det gjorde de også, men de ble bortført av babylonerne, og landet ble lagt øde.

Gjennom Obadja garanterte Jehova at israelittene skulle ta det i eie igjen, for Gud sa gjennom profeten: «Men de som har sloppet unna, skal holde til på Sion-fjellet, og det skal være en helligdom. Jakobs ætt skal ta sin eiendom tilbake. Jakobs ætt skal bli en ild og Josefs ætt en flamme. Men Esaus ætt skal bli til halm, som settes i brann og fortæres [og de må sette dem i brann og fortære dem, NW]. Av Esaus ætt blir ingen tilbake. [Jehova] har talt.» — Ob. 17, 18.

Israel skulle ikke lenger være splittet i tostammeriket, som bestod av Juda og Benjamin (av og til omtalt som «Jakob» i Bibelen), og det nordlige tistammeriket (av og til kalt «Josefs ætt»). Disse ordene forutsier en gjenforening av alle Israels 12 stammer. Edom skulle derimot forsvinne. Israelittene skulle sluke alle disse etterkommerne av Esau som ild fortærer halm.

Skjedde dette? Ble Edom virkelig ødelagt? Ja, og som en oppfyllelse av Guds erklæring gjennom Obadja var både hedninger (vers 1) og israelitter (vers 18) med på det. Legg merke til noen av de beviser som bekrefter at det som var blitt forutsagt, gikk i oppfyllelse.

Gamle innskrifter forteller at Edom ble erobret i det sjette århundre før Kristus av babylonske hærstyrker under ledelse av kong Nabonid. Ifølge C. J. Gadd, en vitenskapsmann med babylonsk historie og litteratur som fag, var det jødiske soldater blant de tropper som under ledelse av Nabonid erobret Edom og Tema. I en kommentar til dette skriver John Lindsay i en artikkel med tittelen «De babylonske konger og Edom»: «Profetens ord om at Jahve sa: ’Hevnen over Edom vil jeg utføre gjennom Israel, mitt folk’ (Esek. 25: 14), ble således i det minste delvis oppfylt. Vi ser også en delvis oppfyllelse av Obadjas ord om at Edoms ’paktsfeller’, ’folk han hadde fred med’, ’de som spiste av hans brød’ skulle ’svikte’, ’få overtaket på’ og ’sette snarer for’ dem. Her kan vi se en omtale av babylonerne. Selv om de i Nebukadressars dager var villige til å la dem få en andel i Judas nederlag, temmet de under Nabonids ledelse en gang for alle Edoms kommersielle og merkantile ambisjoner (jfr. Obadja 1 og 7).» — Palestine Exploration Quarterly, januar — juni 1976, side 39.

Dette passer bra med de bibelske vitnesbyrd om tiden for Edoms fall. Som allerede nevnt var Edom en uavhengig nasjon da Jerusalem falt for Nebukadnesars hærstyrker. Men Malakis bok, som ble skrevet omkring midten av det femte århundre før Kristus (omkring 100 år etter Nabonids felttog inn i Edom), forteller at Gud allerede hadde gjort Edoms «fjell til en ørken, hans arveland til en villmark for sjakaler». — Mal. 1: 3.

’OG RIKET SKAL HØRE JEHOVA TIL’

Israelittene skulle ta i eie igjen det landet som de var blitt bortført fra da de var i landflyktighet i Babylon. I tillegg til dette viser Obadjas bok at Israels område skulle utvides i alle retninger. Israelittene skulle bre seg sørover, inn i Negev, østover, inn i Edoms tidligere hjemland og vestover, inn i Sjefela og Filisterlandet. Utvidelsen mot nordvest skulle nå helt gjennom det fønikiske kystlandet så langt nord som til Sarepta mellom Tyrus og Sidon. Mot nordøst skulle israelittene bre seg gjennom hele det området som tistammeriket Israel tidligere hadde vært i besittelse av. Dette ville innbefatte Efraim, Samaria og Gileads område øst for Jordan-elven. I stedet for å være innesperret i et fjerntliggende, fremmed land skulle noen av dem som var blitt bortført fra Jerusalem, og som til og med kom så langt bortefra som Sefarad (som en antar lå i Lilleasia), vende tilbake og ta i eie et område som strakte seg sørover inn i Negev, hvor edomittene tidligere hadde tilrant seg land. — Ob. 19, 20, vers 19 fra NW.

Obadjas bok slutter med en oppmuntrende bemerkning: «De som er reddet [frelsere, EN] skal stige opp på Sion-fjellet og holde dom over Esaus fjell-land. Og riket skal høre [Jehova] til.» (Ob. 21) I tiden etter Josvas død oppreiste Gud dommere som «frelste» Israel fra undertrykkelse og hjalp dem til å ta tilbake land som fienden tok. Ifølge Obadjas skildring opptrer nå de hjemvendte israelittene på lignende måte. — Dom. 2: 16.

Vi kan glede oss over at denne profetien i utvidet forstand garanterer at alle Guds fiender en dag kommer til å bli tilintetgjort, og at Guds styre kommer til å omfatte hele jorden. (Sal. 22: 28, 29) Dette budskapet, som omfatter en advarsel og trøstende ord fra den sanne Gud, fortjener den størst mulige utbredelse. Er du regelmessig med på å dele det med andre?

[Bilde på side 23]

Obadjas budskap — en advarsel om ødeleggelse av Edom og et løfte om gjenreisning av Guds folk