På leting etter «sauer» i den liberiske bushen
EN HØYREIST mandingo-hyrde står stille på toppen av en termitt-tue iført en fotsid, blå drakt som beskytter kroppen mot den sterke varmen fra den afrikanske solen. Med et årvåkent blikk holder han øye med flokken, som går på beite i det saftige gresset som vokser ved de store sumpskogene med mangrovetrær og de salte strandengene ved Sutter Creek. Det er en blandet flokk, som består av geiter med glatt, brun og hvit hårkledning og store, hvite, magre sauer.
Når vi stopper opp for å betrakte flokken, kommer vi til å tenke på Jesu lignelse om sauene og geitene. Han sa at alle folkeslag skulle samles foran ham, og at han ville skille de menneskene som han sammenlignet med sauer, og som ville ha mulighet til å oppnå evig liv, fra de geitlignende menneskene, som fortjente å bli tilintetgjort. (Matt. 25: 31—46) Vi kan derfor med rette spørre: Hvordan går det med dette atskillelsesarbeidet? Er de symbolske sauene blitt funnet i den liberiske bushen?
JEHOVA LETER ETTER SINE «SAUER»
I Liberia finnes det over 1000 tjenere for Jehova, mennesker som kan sammenlignes med sauer. Ville du ønske å få vite hvordan Gud har funnet og dratt omsorg for sine «sauer» i dette landet? Hvorfor ikke da bli med oss når vi nå skal besøke noen steder hvor disse «sauene» bor, og hvor de kommer sammen?
Vi begynner i hovedstaden, Monrovia, hvor vi treffer en ung mann som studerer Bibelen i Crown Hill misjonærhjem. Denne mannen bodde tidligere i det indre av landet, langt fra Jehovas vitner. Hvordan fant han så vitnene?
«Jeg var ikke tilfreds med min fars religion,» forteller han. «Jeg bad derfor til Gud om å få veiledning. Noen dager senere fikk jeg se et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv hos en av naboene. Jeg lånte den og leste den. Jeg var overbevist om at jeg hadde fått svar på min bønn, og skrev til Selskapet Vakttårnets kontor i Monrovia. Men jeg var for ivrig til å kunne vente på svar, så jeg drog til Monrovia og fant vitnene, som startet et bibelstudium med meg.» Da en bekjent spurte ham: «Hvem var det som drog deg inn i Jehovas vitner?» svarte han: «Ingen andre enn Jehova selv.»
Vi reiser omkring 150 kilometer langs kysten sørover fra Monrovia og kommer til byen Buchanan. Byen ble grunnlagt i 1830-årene av americo-liberiere som hadde vært slaver i Amerika, og som hadde slått seg ned her blant den innfødte bassa-befolkningen. I dag er Buchanan en blomstrende handelsby. Jernmalm fra Nimba-fjellene blir fraktet hit med jernbanen. Den blir behandlet her og så sendt videre. Når vi kommer inn i byen, ser vi en liten, grønn Rikets sal som ligger på en forhøyning over den asfalterte veien. Skal vi gå inn?
Vi blir hilst velkommen av 40 smilende ansikter. Kollie har spesiell grunn til å smile. Han er en av de mange som er blitt døpt i de senere år. «Da jeg gikk på gymnaset i Kakata,» sier han, «var det noen av mine skolekamerater som pleide å snakke med meg om Jehova, og som inviterte meg til sin Rikets sal, men jeg nølte med å gå dit fordi jeg mente at lovene deres var altfor strenge. Men etter at jeg hadde tatt eksamen og flyttet til Buchanan, begynte jeg å legge merke til at vitnene levde et bedre liv enn det jeg gjorde, fordi de var mer disiplinert. Jeg skrev derfor et brev til menigheten og bad om hjelp. En av de eldste startet et studium med meg, og jeg kan i dag glede meg over å være en innviet tjener for Jehova.» Ja, ved sin hellige ånd har Jehova funnet slike mennesker, som blir sammenlignet med sauer, og ledet dem til de steder hvor hans hjord samles.
JEHOVA FØR SINE «SAUER»
Mange som nå kan glede seg over «gode beitemarker» blant Jehovas «sauer», lette en gang etter åndelig føde i kristenhetens kirkesamfunn. I sin store kjærlighet har Jehova ledet slike mennesker til dem som har gitt akt på Jesu formaning om å «fø [hans] lam». — Esek. 34: 2, 14, 15; Joh. 21: 15.
Blant dem som lette etter åndelig føde, var Francis. Han bor i et av de mange husene som ligger tett inntil hverandre på Bushrod-øya i en del av Monrovia som kalles Clara Town. Hvordan fikk han tak i åndelig føde?
«Jeg tilhørte pinsemenigheten,» forteller han, «men jeg ble opprørt over at det ble holdt av spesielle plasser til visse medlemmer. Jeg ønsket å forstå Bibelen, men presten brukte mesteparten av tiden til å snakke om penger. Han sa at hvis vi ikke gav penger til kirken, ville vi ikke komme til himmelen. Så en dag leverte et av Jehovas vitner et eksemplar av Vakttårnet til meg. Da jeg leste det, så jeg forskjellen mellom det Bibelen lærer, og det mitt kirkesamfunn praktiserte. Vitnet kom tilbake og gav meg regelmessig hjelp til å forstå Bibelen, og min kunnskap økte etter hvert som jeg begynte å overvære møtene. Fetteren min ble med på studiet, og vi ble begge døpt.»
Vi forlater Bushrod-øya, og drosjen kjører oss over Montserrado-elven, forbi forretningsdistriktet og inn i Sinkor, den mest moderne delen av Monrovia. Jehovas vitner kommer her sammen i en vakker Rikets sal. Også her fant vi en som hadde ønsket å få svar på sine spørsmål. Han forteller oss:
«Mens jeg gikk på gymnaset, ble jeg forferdet over den holdning de som underviste i Bibelen, inntok. Som et eksempel kan nevnes at en bok som vi studerte, fremstilte Jesus som uvitende og overtroisk fordi han trodde at det finnes demoner, og at de kan besette folk. Jeg ønsket å få vite om Bibelen var Guds Ord, eller om den skrev seg fra mennesker. Jeg lurte også på hvordan det kunne være så mange religionssamfunn som alle kalte seg kristne.»
Senere sluttet denne unge mannen seg til bahai-bevegelsen, men dette «syntes å øke den tomhet» han følte. Han fortsetter:
«Jeg tok meg en undervisningsjobb i Ganta, hvor moren min bodde. Hun studerte med Jehovas vitner. Etter en tid tok jeg også imot tilbudet om et hjemmebibelstudium, men min tanke var at jeg skulle overbevise vitnet om at han var på villspor. Etter vår første drøftelse, da han forbauset meg ved å besvare alle spørsmålene mine ut fra Bibelen, måtte jeg trekke den slutning at det var jeg som var på villspor. . . . Jeg bestemte meg for å lese noen av Vakttårnets eldre publikasjoner for å se om jeg kunne finne noen selvmotsigelser. Men denne litteraturen styrket bare min tro på at Bibelen er Guds Ord, og at vitnene er hans folk.
Jeg begynte så å foreta forandringer i mitt liv. Jeg sluttet å røke, meldte meg ut av metodistkirken og begynte å dele min tro med andre, deriblant min forlovede. Hun tok også imot sannheten, trass i at hun fikk motstand fra familien og ble utvist fra skolen fordi hun bevarte sin kristne nøytralitet. Vi ble både gift og døpt i 1971.»
Siden den gang har dette paret hatt det privilegium å hjelpe flere andre til å bli tjenere for Jehova. Mannen tjener nå som en utnevnt eldste i menigheten.
JEHOVA LEGER SINE «SAUER»
Før Jehova fant disse «sauene», hadde mange av dem forvillet seg langt bort fra de rettferdige prinsipper i hans Ord. La oss se på følgende eksempler:
Tvers over Sutter Creek, i Gardnersville, bor det en høyreist mann av kru-stammen som en gang var en slik slåsskjempe at vennene hans kalte ham «Ildbrigaden». Hans kone, Zoe, har laget en rett av noen potetblad og ris. Mens vi spiser i skyggen av et mangotre, forteller han oss:
«Mens jeg arbeidet i politiet, ble jeg skuffet over at mitt stipendium, som skulle gjøre det mulig for meg å få opplæring utenlands som pilot, ble inndratt. Jeg bestemte meg for å gå til en ’landsbydoktor’ [et spiritistisk medium] for å få noen ’medisiner’ [fetisjer] som kunne hjelpe meg til å nå mitt ærgjerrige mål. Men dette hjalp ikke. Så fikk vi besøk av to vitner som startet et bibelstudium med oss. Vår interesse vokste etter hvert som vi lærte at Jehova har til hensikt å gjøre jorden til et paradis hvor det vil herske rett og rettferdighet. Men vår samvittighet plaget oss fordi vi visste at vi ikke levde i samsvar med Guds rettferdige normer. Etter at vi hadde fått lære sannheten om de onde ånder, ødela vi ’medisinen’ og andre spiritistiske gjenstander som vi hadde. Vi bestemte oss for å bringe orden i vårt liv, men det tok en tid på grunn av at Zoe fremdeles var lovformelig gift med sin tidligere mann. Til slutt klarte hun å få skilsmisse, og vi giftet oss og ble døpt den etterfølgende måned.»
Så vil vi besøke Jerome ved Bong-gruven. For å komme dit tar vi en bil fra Monrovia til Kakata, en strekning på omkring 65 kilometer. Langs veien kjører vi forbi den ene rekken etter den andre med gummitrær. I Kakata skifter vi over til buss og kjører inn på en grusvei. Blant gummifarmene i det tropiske bushlandskapet ligger det her og der noen typiske liberiske landsbyer — små klynger av jordhus med tak som er tekt med palmeblad. Til slutt kommer vi til gruvesamfunnet og finner Jerome ved elven, hvor han nettopp har vasket klærne sine. Mens vi venter på at noen andre vitner skal komme hjem fra arbeidet, forteller han oss om hvordan Jehova hjalp ham:
«Jeg røkte og drakk og hadde to kvinner. En dag mens jeg satt og drakk øl sammen med noen venner, kom det et vitne bort til oss og snakket med oss om Bibelen og tilbød oss boken Den sannhet som fører til evig liv. Vennene mine forsøkte å få meg til å la være å ta imot boken, men jeg resonnerte som så at hvis jeg kunne kaste bort så mange penger på øl, kunne jeg vel også bruke [et lite beløp] på denne boken. Vennene mine sa at jeg aldri ville få se vitnet igjen. Men han kom tilbake til en bestemt tid og startet et bibelstudium med meg.
Etter hvert som jeg lærte Jehova å kjenne, ble jeg klar over at den måten jeg levde på, ikke behaget ham, og at jeg rent økonomisk ville ha gagn av å anvende de bibelske prinsipper i mitt liv. Med Jehovas hjelp klarte jeg å slutte å røke og drikke, og jeg brøt forbindelsen med mine venninner. Jeg er glad for at jeg nå kan hjelpe andre til å lære om Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, ved å ta del i forkynnelsen av det ’gode budskap’ som en heltidsforkynner i stedet for å kaste bort livet mitt.»
Vi vender tilbake til Kakata, hvor det nettopp blir holdt et kretsstevne, og her hører vi en søster fra Gbarnga fortelle denne opplevelsen: «Jeg pleide å selge klær på markedsplassen i Yekepa, og det hendte ofte at de andre kvinnene der klaget over at den mannen de bodde sammen med, ikke forsørget dem, men i stedet tok noen av de pengene de hadde tjent på markedsplassen. Jeg pleide å forklare dem hva Bibelen sier om et ærbart ekteskap, og om hvordan det å anvende Bibelens prinsipper kan bringe en familie fred og lykke. Men de bare lo av meg. En dag mens jeg var hjelpepioner, traff jeg så en av disse kvinnene fra markedsplassen. Vennen hennes hadde oppmuntret henne til å ta abort, og hun hadde nesten holdt på å dø. Hun husket de fine tingene jeg hadde pleid å fortelle henne, og sa at hun ville studere Bibelen og foreta en forandring i sitt liv. Denne kvinnen ble døpt i fjor og ble nylig gift med en kristen.»
FLERE VELSIGNELSER FRA JEHOVA
Vi håper at du har likt besøket i Liberia, og at det har hjulpet deg til bedre å forstå hvordan Jehova har funnet og sørget for sine åndelige sauer i dette landet. Men hva med framtiden? Vi er forvisset om at Gud vil fortsette å velsigne de anstrengelser vi gjør oss når vi flittig søker etter flere av hans «sauer».
I desember 1979 var det 1956 til stede ved vårt områdestevne med mottoet «Et levende håp», og vi gledet oss over at 17 ble døpt. Det er også mange ting som tyder på at det finnes flere «sauer» som trenger hjelp, for i alt 3931 personer kom sammen fra alle deler av Liberia den 31. mars 1980 for å minnes Jesu Kristi død. — 1. Kor. 11: 23—26.
Etter hvert som hjorden fortsetter å vokse i dette landet, er det også behov for større bygninger hvor virksomheten kan tilrettelegges. I mai 1979 gledet vi oss over å få vite at Jehovas vitners styrende råd hadde gitt avdelingsutvalget i Liberia myndighet til å innregistrere et filantropisk selskap og å kjøpe en tomt hvor vi kunne bygge vårt eget avdelingskontor og Betel-hjem. Siden den gang er en fin tomt blitt kjøpt. For ikke lenge siden ble det tatt et ytterligere skritt framover i og med at de lokale myndigheter godkjente byggeplanene våre. Nå ser vi med forventning fram til å gå i gang med selve byggearbeidet.
Vi har virkelig grunn til å glede oss når vi ser hvordan Jehova har samlet inn og velsignet sitt folk her i Liberia. Fra Mano-elvens stilleflytende vann til Cape Palmas i sør og fra de tropiske regnskogene i Nimba til de palmekledde strendene ved Atlanterhavet blir Jehovas åndelige sauer funnet. Vi ber at han vil fortsette å velsigne de nidkjære anstrengelser vi gjør oss for å kunngjøre det gode budskap om hans rike og gjøre rettsindige mennesker til hans disipler.