Sankt Helena — isolert, vakker, gjestfri

I 1502 oppdaget portugisiske sjømenn under ledelse av kaptein Joao de Nova Castella en liten øy i Sør-Atlanterhavet, cirka 2000 kilometer vest for Afrika. Den virket ikke særlig innbydende med sine nakne, bratte fjell på opptil 600 meter. Men da de gikk i land, fant de et frodig, grønt landskap med mange elver og kilder. De kalte øya Sankt Helena.

Denne lille øya på 122 kvadratkilometer er underlagt britisk herredømme og var i mange hundre år fast anløpssted for skip som trengte vann.

Klimaet er halvtropisk, og det eksotiske plantelivet gjør at øya mange steder minner mest om en botanisk hage. De cirka 5200 innbyggerne er av blandet, fargerik herkomst. Før i tiden hadde britene en garnison i Jamestown, øyas eneste by og havn. Hundrevis av slaver ble ført hit fra Afrika, og mange kinesere kom til øya for å utvikle hampindustrien. Familienavn, ansiktstrekk, karaktertrekk og folkeminnetradisjonen vitner om denne avstamningen.

Fly kan ikke lande på Sankt Helena, for øya har altfor mange fjell og dype daler. Den eneste måten å komme dit på er med båt. Båtreisen tar fem døgn fra Cape Town i Sør-Afrika. Øya ligger således i høy grad utenfor allfarvei. Den er isolert, men vakker.

Det som først og fremst har gjort øya berømt sett fra et historisk synspunkt, er at Napoleon Bonaparte ble forvist til den etter nederlaget ved Waterloo i 1815. Han døde her i 1821.

RIKETS BUDSKAP NÅR SANKT HELENA

Litt over 100 år senere, i 1933, fikk øya et besøk som skulle komme til å få langt mer vidtrekkende betydning. To Jehovas vitner, Grey Smith og en yngre forkynner, kom til øya som ekte pionerer. De besøkte hele øya og etterlot seg nesten 1000 bibelske bøker og brosjyrer. Tom Scipio, som var ansatt i det britiske politi, viste seg å være «god jord» for det som ble sådd. (Matt. 13: 3—8) Han var for øvrig en etterkommer av en av Napoleons tjenere. Han lyttet oppmerksomt til Rikets budskap og forstod straks hvor viktig det var å fortelle andre om det. Det gikk ikke lang tid før han møtte motstand. En annen politibetjent prøvde å bringe ham til taushet ved å anklage ham for å ha misbrukt sin stilling ved politiet for å fremme sine religiøse oppfatninger. Men anklagen ble avvist av guvernøren.

Den nidkjære Tom Scipio lot seg ikke skremme. Han bestilte mer bibelsk litteratur fra Cape Town og skaffet seg også en grammofon og grammofonplater med bibelske foredrag. Han og eselet hans, som var fullastet med disse bibelske hjelpemidlene, ble kjente skikkelser for øyboerne. Han var en nidkjær forkynner helt til sin død i 1977.

DEN FØRSTE MENIGHETEN

Denne nidkjære virksomheten gav snart resultater. I 1934 ble det dannet en liten gruppe på Sankt Helena. Den fortsatte å vokse, og i 1939 var det blitt to grupper, en i Jamestown og en i Longwood, noen kilometer unna. I mange år virket disse helt alene. Selv postforbindelsen var (og er fremdeles) svært uregelmessig. Som følge av dette forstod de ikke ordentlig hvordan de burde forkynne og undervise.

I 1951 sendte derfor Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika en erfaren heltidsforkynner, J. F. Van Staden til Sankt Helena. Den eneste form for møter de lokale vitnene holdt da han kom dit, var «friluftsmøter» som ble holdt forskjellige steder på øya. Brødrene hadde sitt eget lille orkester — to fioliner og et trekkspill. De tiltrakk seg offentlighetens oppmerksomhet ved å spille Rikets sanger og holdt så foredrag. Men med Van Stadens hjelp fikk de tak i to møtesteder, ett i Jamestown og ett i Levelwood, og fra nå av holdt de godt tilrettelagte møter hvor det ble gitt bibelsk undervisning. Etter å ha gitt åndelig veiledning og opplæring i tre måneder holdt Van Staden et dåpsforedrag, og det var hele 26 nye som ble døpt. Van Staden ble på øya i over et år, og de lokale vitnene ble etter hvert flinke til å forkynne fra hus til hus, lede bibelstudier og holde møter.

Siden den tid er det blitt sendt en reisende tilsynsmann til øya hvert år. De to menighetene er nå godt organisert og har fått seg hver sin Rikets sal.

Tom Scipios sønn, George, har tatt ledelsen i forkynnelsesarbeidet. Han har et alvorlig fysisk handikap som gjør det vanskelig for ham å gå, men det har ikke hindret ham i å humpe trofast opp og ned de bratte og ofte glatte fjellveiene på kryss og tvers av øya. Mange, mange ganger har han glidd og falt. Likevel har han i mange år tjent som heltidsforkynner. I sine yngre dager tjente han dessuten som menighetstjener, og det i en tid da han fikk liten eller ingen hjelp til å ta hånd om lokale problemer og treffe avgjørelser.

EN DAG I FELTTJENESTEN

For en tilreisende er det en uforglemmelig opplevelse å være med på forkynnelsen fra hus til hus på Sankt Helena. En tilsynsmann som nylig var med på det, forteller hvordan en dag i felttjenesten kan arte seg:

«På grunn av distriktets beliggenhet treffes vi ikke i Rikets sal først. Frammøtestedet er en møteplass på en fjellvei cirka 60 meter over havet. Mens vi står der og drøfter planene for dagen, har vi en enestående vakker utsikt. Mellom oss og det glitrende havet nedenfor er det enger med frodig, grønt gress, linåkrer anlagt i terrasser, tornekratt og eukalyptuslunder omkranset av bregner og tornete busker. Fuglene synger. Jehovas vidunderlige skaperverk gir disse Rikets forkynnere den rette innstilling før de går ut i forkynnelsen.

Etter en kort bibelsk drøftelse og bønn får vi tildelt distrikt for dagen. Hvert par får tildelt fire — fem hus. Det er ikke bruk for noe kart. De lokale forkynnerne kjenner øyboerne så godt at de bare får navnene på de familiene de skal besøke.

Vi forlater den smale, asfaltbelagte veien og følger en bratt sti oppover i fjellet. Noen steder er stigningen så stor at vi må stoppe og hvile. Cirka en halvtime senere nærmer vi oss en hytte som ligger på en hylle som er hogd ut i den bratte fjellsiden. Hytten er bygd av lava og malt hvit. Grisehusene og den velholdte grønnsakhagen med banantrær og vinranker forteller at det er en bonde som bor her.

Vi roper en hilsen fra porten, og en vennlig stemme svarer: ’Er du bror . . . ? Kom inn og sitt ned. Hvordan liker du øya vår?’

Vi vet at disse hjemmene fikk besøk for bare noen uker siden. Beboeren har allerede bibelsk litteratur og forstår en rekke grunnleggende bibelske læresetninger. Vi forhører oss derfor om hvilke bibelske emner han har vært med på å drøfte før. Ved hjelp av hans egen bibel utdyper vi et emne som har vært drøftet tidligere (eller forklarer noen nye punkter). En halvtime og vel så det går raskt, og vi leverer noen blad eller noe annen litteratur til beboeren, som takker for besøket. Ettersom alle besøkene foregår på omtrent samme måte, er det lett å forstå at vi trenger fire—fem timer til å besøke fire—fem hus.

Omkring kl. 14 samles alle vitnene på et avtalt sted for å spise og hygge seg sammen. De deler det de har i lunsjkurvene sine, med hverandre og forteller opplevelser. De voksne slapper av, mens barna leker og morer seg. Alle kjenner en dyp følelse av tilfredshet over å ha deltatt i Rikets gjerning.»

STEVNET MED MOTTOET «DEN TRO SOM SEIRER»

Stevnet med mottoet «Den tro som seirer», som ble holdt her på Sankt Helena i 1979, var en milepæl i øyas historie. Hvor ble stevnet holdt? Det ble holdt i en stor, cirka 100 år gammel hall av stein midt i Jamestown. Ettersom hallen bare har 150 sitteplasser, ble det også ordnet med plass i en kafeteriabygning i nærheten. Det ble installert høyttalere i denne bygningen. Det var ikke bare de 250 som overvar stevnet, som fikk se og høre programmet. En rekke av naboene hadde også stort utbytte av det. De kunne sitte på verandaene sine og høre programmet de fire dagene stevnet varte. En kvinne sa til en av Selskapets representanter: «Det var et veldig fint program. Den veiledningen som ble gitt med tanke på familielivet, var svært praktisk. Jeg syntes også det var hyggelig å høre hvor dyktige talerne her fra øya er blitt.» Hun hadde hørt programmet fra verandaen sin.

Ja, Sankt Helena er en av de mest isolerte øyer i verden. Dette kan imidlertid være en fordel for folk som liker å ha det stille og fredelig. Det har også ført til at befolkningen ikke så lett blir påvirket av verden for øvrig. Folk her er stort sett vennlige, gjestfrie og ydmyke. Her på Sankt Helena er det derfor flere Jehovas vitner i forhold til innbyggertallet enn noe annet sted på jorden — ett vitne for hver 61 innbyggere i 1980. Siden da har noen vitner flyttet, slik at det nå er 80 aktive igjen. Men på minnehøytiden i 1980 var det 207 til stede. Det var én for hver 24 øyboere.

Det er oppmuntrende å se at Rikets gjerninger har hatt så stor fremgang på denne isolerte, men vakre øya. Og det er håp om at mange flere her kommer til å være med på å følge oppfordringen i Jesaja 42: 10: «Syng en ny sang for [Jehova], lovsyng ham fra jordens ender, . . . fjerne kyster [øyer, EN] og dere som bor der!» — Innsendt

[Kart på side 13]

(Se den trykte publikasjonen)

Jamestown

SANKT HELENA

Rikets sal

SØR-ATLANTERHAVET

Afrika

Cape Town