Å gå fra hus til hus — en utfordring
MANNEN var et av Jehovas vitner og var midt i 70-årene. Han haltet litt der han gikk fra dør til dør, og det var ikke så rart, for han gikk på to treben. Da han hadde banket på en dør, kom en dame ut. Hun rettet en anklagende pekefinger mot ham og spurte irritert: «Er De et av Jehovas vitner?»
Han ventet litt, så rett på damen og sa: «Jeg skal si Dem en ting, frue, jeg prøver å være det. Det er ikke lett. Jeg strever hardt for å være det. Det er en vanskelig oppgave. Kan De tenke Dem hva det betyr å være et vitne for den Høyeste, Jehova, universets store Hersker? Det er sannelig litt av en oppgave. Jeg strever hardt for å være det, frue.»
Hva svarte så damen? Ikke et ord. Hva kunne hun si?
Det er ingen tvil: Det å gå fra hus til hus med det gode budskap om Jehova Guds rike representerer en virkelig utfordring. Det er utvilsomt derfor denne form for evangelisering er et særtrekk ved Jehovas vitner. Ingen annen religiøs gruppe venter at alle dens medlemmer skal ta del i en slik virksomhet. Og det er virkelig interessant at de som er så strenge i sin kritikk av Jehovas vitners læresetninger, ikke anklager dem for å utføre et arbeid som det ikke finnes noe bibelsk forbilde til. I stedet for å påstå at vitnene ikke har noe bibelsk grunnlag for sin virksomhet, har disse kritikerne gang på gang på trykk erkjent det bibelske ved denne form for evangelisering. Enkelte klager til og med over at deres egne menigheter ikke venter det samme av sine medlemmer.
Nå ville vitnene hatt god grunn til å gå fra dør til dør, selv om de ikke hadde noen direkte eller uttrykkelige befalinger og eksempler i Guds Ord som viste at de skulle gjøre det. Kjærlighet til Gud og nesten driver dem til å vitne for alle de kan, og fortelle andre om det gode budskap om Guds rike og advare dem om den store trengsel som ligger like foran oss — og å gjøre det så effektivt som mulig. I den apostoliske tid pleide apostelen Paulus og andre å besøke synagogene, og de fikk forkynne det gode budskap for dem som var samlet der. (Matt. 24: 14, 21; Apg. 13: 14—16; 14: 1; 17: 1, 2, 10, 17; 18: 4, 19, 26; 19: 8) I dag har vitnene naturligvis sjelden anledning til å tale til forsamlinger i synagoger eller andre religiøse bygninger. Men det at vitnene ikke kan etterligne denne virksomheten, betyr ikke at de bør la være å etterligne andre former for den apostoliske evangelisering som står åpne for dem.
Selve det faktum at evangelisering fra hus til hus møter så stor motstand, er et vitnesbyrd om hvor effektiv den er! Når en regjering blir totalitær, er alltid noe av det første den gjør, å forby vitnenes forkynnelse fra hus til hus. Mange religiøse ledere har, særlig tidligere, benyttet sin innflytelse til å få selv demokratiske myndigheter til å forby denne form for evangelisering. Det har enten skjedd ved at de har anvendt lover på vitnene på en feilaktig måte, eller ved at de har fått vedtatt lover spesielt for å få stanset deres arbeid fra hus til hus. For å få stadfestet sin juridiske rett til å forkynne fra dør til dør har vitnene gang på gang gått rettens vei og anket sine saker til de høyeste domstoler, blant annet til De forente staters høyesterett. Nesten uten unntak har denne domstolen truffet avgjørelser som har gått i vitnenes favør, og disse avgjørelsene vitnet ikke bare om vitnenes lovlige rett til å utføre et slikt arbeid, men også om hvor effektivt det er. Typisk er følgende utdrag fra en dom:
«Utdeling av religiøse traktater er en eldgammel form for misjonerende evangelisering — like gammel som trykkpressens historie. Det har utgjort en stor kraft i en rekke religiøse bevegelser i årenes løp. Denne form for evangelisering brukes i dag i stor målestokk av forskjellige religiøse sekter. Deres kolportører går ut med evangeliet til tusener på tusener av hjem og prøver gjennom personlig besøk å vinne tilhengere til sin tro. . . . Denne form for religiøs virksomhet har den samme høye plass i henhold til første amendment som tilbedelse i kirkene og forkynnelse fra prekestolen.»
EN UTFORDRING
En ting er helt på det rene — å begynne å gå fra hus til hus med et bibelsk budskap er noe av det vanskeligste som et beskjedent gjennomsnittsmenneske kan gjøre, enten vedkommende er mann eller kvinne, ung eller gammel. Ja, det har faktisk hendt at vitner som har brukt flere tiår til å forkynne på heltid, har fortalt at etter alle disse årene er det så i strid med deres naturlige tilbøyeligheter å gå fra hus til hus at det krever et virkelig krafttak å komme i gang hver morgen. Det er alltid usikkert hvordan man blir mottatt ved dørene. Det er ikke tvil om at mange mennesker tar anstøt av at et menneske kommer til deres dør med et bibelsk budskap, og det er ingen som liker å støte folk. Første reaksjon hos mange sannhetskjærlige mennesker som studerer Bibelen sammen med et av Jehovas vitner, har vært: «Jeg vil aldri kunne gå fra hus til hus.» Hvor vanskelig det kan se ut for enkelte, kan illustreres godt ved det en brannmann i New York sa. Han gikk for første gang fra hus til hus sammen med den som hadde undervist ham ut fra Bibelen, og da utbrøt han: «Dette er jammen verre enn å gå inn i et hus hvor det er brann.» Men det varte ikke lenge før også han satte pris på å forkynne fra hus til hus.
En vanlig kirkegjenger er naturligvis lite motivert for å gå fra hus til hus. Hva skulle han si til folk? Sannsynligvis har han ikke særlig god greie på hva hans egen kirke lærer. Han kjenner bare en rekke alminneligheter som er basert på kirkens trosbekjennelser. Dessuten blir religion stort sett presentert som noe som i første rekke har en selvisk appell. Det gjelder først og fremst å frelse sin egen sjel. Gudstjenestene i kirken er ikke slik oppbygd at de skal lære opp og motivere tilhørerne til å bli aktive evangelister. Og da er det ikke så rart at hus-til-hus-forkynnelse er en utfordring som sjelden andre enn Jehovas vitner tar imot.
Men selv om hus-til-hus-arbeidet er en utfordring, er det ikke et arbeid som er umulig å utføre. Selv den mest beskjedne kristne mann og kvinne kan greie det. Ta for eksempel det meksikanske vitnet fra et landdistrikt, kledd i enkle landsens klær, som banket på døren på en herregård som minnet om et slott. En mann i silkeslåbrok kom ut og spurte hva han ville. Vitnet sa: «Hvis et muldyr skulle komme til Deres dør med to sekker fulle av gull, ville De da ta imot gullet?» Mannen svarte irritert: «Jeg skjønner ikke hva De snakker om. Jeg er en berømt ingeniør.» Vitnet spurte ham da: «Hvor mye forstår De av profetiene?» Mannen innrømmet at han ikke visste noe om dem. Da sa vitnet: «Det er det jeg gjerne vil snakke med Dem om. . . . Jeg er det muldyret som kom til Deres dør, og de to sekkene med gull er disse bladene, Vakttårnet og Våkn opp!» Mannen ble imponert over den måten dette ydmyke vitnet la fram saken på, og tok imot de to bladene. Det hele minner oss om den episoden som det berettes om i Apostlenes gjerninger 4: 8—13.
EN ANNEN UTFORDRING: HOLD UT!
Gang på gang har Jehovas tjenere blitt stilt overfor den utfordring det er å holde ut. Jeremia er et kjent eksempel på dette. I om lag 40 år fortsatte han å kunngjøre Jehova Guds budskap under de mest ugunstige forhold. Det var ikke rart at han en gang ønsket å gi opp! Men han kunne ikke forbli taus. Han måtte tale, han måtte vitne om sin Gud, Jehova, og mot sin tids villfarne jøder. — Jer. 20: 9.
Også i dag må Jehovas tjenere holde ut for å kunne utføre sin gudgitte oppgave. Og det er mange grunner til at de bør det. Hver gang de besøker et menneske, forsøker de å etterlate seg noen få sannhetskorn, eller, om en vil, noen få dråper åndelig vann, enten muntlig eller i form av det trykte ord. Gjentatte besøk har hatt en stadig sterkere virkning, som til slutt ofte har båret frukt. Som apostelen Paulus sa: «Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst.» — 1. Kor. 3: 6.
Og det er flere grunner til at Jehovas vitner bør være vedholdende og holde ut i sin tjeneste fra hus til hus. Som Vakttårnet en gang så godt uttrykte det:
«Menneskeliv står på spill. (2. Tim. 4: 5) Dette innebærer at Jehovas vitner må besøke folk om og om igjen. For det første forandrer forholdene seg. En gang er kanskje en mann ikke hjemme, en annen gang kan han være det. En gang kan han være for opptatt til å høre på dem, en annen gang har han kanskje tid til det. En gang kan ett medlem av familien åpne døren, en annen gang kan et annet medlem åpne døren. . . . Ofte er en familie splittet når det gjelder religion, . . . Dessuten hender det at folk flytter, . . .
Det er ikke bare forholdene som forandrer seg, men folk forandrer seg også. . . . En mann kan være i dårlig humør en dag bare på grunn av en bagatell, og han er derfor uvillig til å drøfte religiøse spørsmål eller hva som helst ellers, uansett hvem det er som besøker ham. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at han vil ha samme sinnsinnstilling en annen gang. Det at en mann ikke var interessert i å drøfte religiøse spørsmål for en måned siden, betyr ikke at han ikke kan være interessert i å gjøre det denne måneden. I løpet av den tiden som har gått siden et av Jehovas vitner besøkte ham siste gang, kan han ha hatt en opprivende opplevelse eller på en eller annen måte lært noe som har gjort ham ydmyk istedet for stolt, og ført til at han er blitt klar over sitt åndelige behov, og til at han ikke lenger er selvtilfreds.»
Ja, det er mange grunner til at vi bør besøke folk om og om igjen og ikke gi opp, men lete etter dem som sammenlignes med sauer. — Matt. 25—31.
PERSONLIGE FORDELER
Det viktigste som utrettes ved at vitnene går fra hus til hus, er at Jehovas navn blir gjort kjent. At de gjør folk kjent med dette spesielle navnet som vår Skaper har, fremgår av den vitsetegningen som en gang ble trykt i et populært ukeblad i New York. Den viste en mann som lå på kne ved sengen sin og bad, og den germanske guden Wotan stod på andre siden av sengen. Den bedende mannen sa: «Jeg er lei for at jeg forstyrret deg, Wotan. Du skjønner, jeg gikk ut fra at når jeg sa Gud, ville jeg få kontakt med ham du vet, Jehova.»
Av det foregående forstår vi også at det å forkynne fra hus til hus setter Jehovas vitner i stand til å hjelpe dem som elsker sannhet og rett, til å komme inn på veien til livet. Og ved å kunngjøre hevnens dag gir vitnene i kjærlighet en advarsel til alle som ikke elsker sannhet og rett, men i stedet elsker sine lyster. (2. Tim. 3: 1—5) Mange er også de fordeler som vitnene selv oppnår, for det er sant som det står i det bibelske ordspråket: «Den som sprer velsignelse, trives godt, den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.» — Ordsp. 11: 25.
En eldste blant vitnene som i sin tid tilbrakte ni år i en tysk konsentrasjonsleir, sa en gang at det ikke var noe som kunne måle seg med hus-til-hus-metoden for evangelisering når det gjaldt å utvikle Guds hellige ånds frukter. Og det er sant. Ved å holde ut i denne virksomheten lærer man å vise uselvisk kjærlighet, å være glad, fredelig innstilt, tålmodig og langmodig, å praktisere sin tro og å legge mildhet, vennlighet, godhet og selvkontroll for dagen. — Gal. 5: 22, 23.
Det å gå fra hus til hus med det gode budskap om Riket hjelper oss også til å framelske ydmykhet. En som er stolt, er overfølsom og selvrådig og er ikke interessert i å behage andre. Men skal et vitne kunne tjene på en effektiv måte, må han i likhet med apostelen Paulus bli alt for alle, «for i det minste å frelse noen.» — 1. Kor. 9: 19—23.
Det er også en annen velsignelse som blir dem til del som tar imot den utfordringen hus-til-hus-tjenesten representerer. De blir mer tilbøyelige til å vise sympati og empati. På den ene siden lærer man å ha medfølelse med mennesker som er blitt gjort åndelig blinde av falske hyrder, og på den annen side lærer man å synes synd på folk når de forteller om sine problemer: Fattigdom, arbeidsløshet, sykdom, splid i familien, ungdomskriminalitet og så videre. Det er med folk i dag som det var med mange på Jesu tid: De er «forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde». De trenger Jehovas rike. Det Jesus sa til sine disipler i det første århundre, har enda større betydning nå i de «siste dager»: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» Vi ber kanskje om at flere arbeidere skal sendes ut for å høste inn. Men tar vi selv nidkjært del i Rikets gjerning? Møter vi selv den utfordring det er å gå fra hus til hus? — Matt. 9: 36—38.
EN BESKYTTELSE
Hus-til-hus-arbeidet tjener også som en beskyttelse mot verden. Apostelen Johannes kom med denne advarselen: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt her i verden — sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom — det er ikke av Faderen, men av verden.» Slike verdslige ting kan friste et kristent vitne for Jehova, men det at han er aktiv i forkynnelsen, vil gjøre denne fristelsen mindre. — 1. Joh. 2: 15, 16.
Dette poenget understrekes av en gammel jødisk legende eller lignelse. Den forteller om en rettferdig mann som kom til den onde byen Sodoma og fortsatte å forkynne der selv om ingen brydde seg om ham. En dag var det en av innbyggerne der som spurte ham hvorfor han fortsatte å forkynne når ingen brydde seg om det han sa. Hva svarte han? «For at folk i Sodoma ikke skal forandre meg.» Det er sagt ganske treffende at «angrep er det beste forsvar». Så lenge vitnene arbeider hardt for å forandre folk her i verden, vil ikke verden greie å forandre dem.
Det er ikke det hele. Ved at de adlyder Guds befalinger om å vitne om hans navn og rike, gjør de godt mot andre og samler seg skatter i himmelen, slik Jesus oppfordret dem til å gjøre i Bergprekenen. (Matt. 6: 19—21) Ja, ved å bruke sin tid, sine krefter og sine midler på en slik uselvisk måte gjør de Jehova Gud og Jesus Kristus til sine venner. Når så denne onde tingenes ordning går under, kan de ha håp om å overleve den og komme inn i den nye tingenes ordning etter Harmageddon, på samme måte som Noah og hans familie overlevde vannflommen og kom inn i en ny tingenes ordning.—Luk. 16: 9.
Så saken er klar. Det å representere den Høyeste Gud Jehova er en stor ære og stiller oss også overfor en virkelig utfordring. Denne tjenesten har bibelske forbilder og kan utføres av praktisk talt hver eneste innviet kristen, uansett hvor lite verdslig utdannelse man måtte ha. De som tar imot utfordringen og forkynner fra hus til hus, kan gjøre mye godt for sine medmennesker og blir velsignet av Jehova Gud for det de gjør.