Jeg har sett mirakuløse forandringer i menneskers liv

Fortalt av Percy Iszlaub

I 1949 myrdet en japaner som het Kimihiro Nakata, to menn. Han ble betalt for å gjøre det. Dette var en tid preget av vold. Millioner av liv var gått tapt på slagmarkene, og en del av etterkrigsårene ble også preget av slike voldshandlinger som hadde hørt krigen til.

Min hustru, Ilma, og jeg hadde nettopp kommet til Japan som misjonærer etter den annen verdenskrig. Kimihiro var bare 18 år gammel den gangen. Han ble dømt til døden ved hengning. Hadde han bare vært noen måneder yngre, ville han ikke kunnet få dødsdom. Han ble sendt til Fukuoka-fengslet og plassert i en av dødscellene der.

I Japan forteller man ikke de dødsdømte når de vil bli henrettet. Et menneske kan sitte i dødscellen i en uke, en måned, et år eller i mange år — en mann satt der i 30 år. I fengslet ble Kimihiro helt forstyrret og voldsom. Han kunne gripe tak i gitteret i cellen sin og skrike: «Hvorfor tar dere ikke og dreper meg! Få det overstått!» Men årene gikk, og han ble ikke henrettet.

Etter som tiden gikk, ble Kimihiro interessert i religion. Han fikk en bibel og begynte å lese den med glede. Men han hadde spørsmål som han ikke kunne få svar på. En dag i midten av 50-årene fikk han et eksemplar av Vakttårnet. En bekjent av ham, som ikke selv var interessert i bladet, hadde sendt det til ham. Dette var nettopp det Kimihiro hadde vært på utkikk etter. Han skrev til Selskapet Vakttårnet etter ytterligere opplysninger, og et av Jehovas vitner ble sendt for å besøke ham. Vitnet kom til fengslet, og der, i dødscellen, begynte Kimihiro å studere Bibelen.

I september 1957 ble vi sendt som misjonærer til Fukuoka. Samtidig flyttet det vitnet som studerte med Kimihiro, så jeg overtok de ukentlige studiene i dødscellen. Like før vi kom til Fukuoka, var Kimihiro blitt døpt i fengslets bad.

Her fant jeg da en kristen bror med en personlighet som var blitt radikalt forandret. Kimihiro ble en nærere og kjærere bror for meg etter hvert som mine ukentlige besøk fortsatte og månedene gikk. Etter hvert som vi ble bedre kjent, kunne jeg se felles trekk i det liv vi hadde levd tidligere. Ja, jeg tenkte faktisk ofte at om jeg hadde fortsatt å leve på samme måte som tidligere, kunne jeg også ha havnet i fengsel.

ET VILT LIV

Da jeg som skolegutt vokste opp i det sørøstlige Queensland i Australia, begynte jeg å røke og drikke. Det førte til at jeg fikk problemer med det lokale politi. Slagsmål i fylla i barer og på andre drikkesteder ble en ukentlig foreteelse. En gang kastet jeg et glass øl i ansiktet på en mann som fornærmet meg. Jeg ødela to biler under fyllekjøring, og jeg unngikk med nød og neppe alvorlige skader under kappkjøring på motorsykkel.

Røkningen og drikkingen førte igjen til hasardspill. Så snart politiet fant ett sted hvor vi drev med slikt spill, flyttet vi til et nytt. For å vinne et veddemål gikk jeg en gang inn i et overfylt danselokale ved midnatt i bare pyjamas med en iskrem i den ene hånden og en kjede med pølser omkring halsen. Jeg vant veddemålet, men tapte kappløpet med politiet, som arresterte meg for brudd på ro og orden.

Jeg ble også innblandet i tyverier og begynte denne virksomheten ved å gjøre et innbrudd i et privat hjem. Så brøt jeg meg inn på en kino og tok penger og sigaretter. Tyveriene fortsatte med at jeg sammen med en kamerat stjal en bilmotor, installerte den i et chassis og solgte bilen med fortjeneste.

Rugby var min favorittsport. Jeg spilte halfback bak førsterekken som stod omkring ballen. Vi spilte for å vinne. «Få has på motspilleren» var vårt motto. En dag da jeg løp av gårde med ballen, var det motspillerne som «fikk has» på meg — og det førte til to brukne ribben og et skadet mellomgulv.

EN VISS ANSVARSFØLELSE

Samtidig tok jeg meg av familien min. Da far og mor ble syke og ikke kunne arbeide lenger, sluttet jeg på skolen og fikk meg jobb som bilmekaniker, så jeg kunne hjelpe til med å forsørge familien. Da var jeg bare 14 år. Ti år senere, i 1940, var jeg blitt formann for et bilverksted og hadde 17 mekanikere under meg.

Den viktigste underholdningen vi hadde på den tiden, var dansetilstelningene på lørdagskveldene. Jeg spilte kornett i et band som spilte til dans. Ofte sluttet jeg på jobben lørdag middag, reiste til en by langt unna, spilte til langt på natt og kom hjem idet solen gikk opp. Å gå på dans lørdagskveldene og å gå ut med piker var livet for meg.

EN GOD INNFLYTELSE PÅ MEG

Det var da jeg var omkring 23 år gammel at jeg møtte Ilma på en dansetilstelning. Vi begynte å møtes regelmessig, i begynnelsen på dansekveldene. Men så begynte hun å komme hjem til oss, og mor og hun ble gode venner. Jeg gjorde det snart klart at jeg ønsket å gifte meg med henne. For en forandring forholdet mellom oss skulle komme til å bety i mitt liv!

Her bør jeg nevne at mor noen år før var blitt et av Jehovas vitner. Som jeg hatet dette! Jeg skammet meg over at hun stod på gaten og tilbød bibelsk litteratur til folk som gikk forbi. Jeg diskuterte med henne for å få henne til å slutte med det, men uten hell. Og jeg lot henne få vite at jeg ikke ville at hun skulle snakke med Ilma om den «vanvittige religionen» sin.

Så var det en kveld etter en dansetilstelning at Ilma og jeg snakket om krigen — den annen verdenskrig var nettopp begynt, i september 1939. Samtalen kom inn på verdensforholdene, og Ilma sa: «Skulle du ikke ønske at det ble opprettet en rettferdig regjering som kunne skape fredelige forhold for hele menneskeheten?»

«Det er klart,» svarte jeg, «men hvem kan greie det? Menneskene har prøvd det i årevis, og hvor langt er vi kommet? Nå har vi startet en verdenskrig!»

«Vel, Gud, den Allmektige, kan klare det, og han kommer til å gjøre det også,» svarte Ilma.

«Hva kommer det da av at den Allmektige ikke har gjort noe før? Se på krigen og på alle lidelser vi ser på alle kanter. Kan du svare på det, jenta mi?»

Ja, Ilma svarte på spørsmålet mitt, men ikke på den måten jeg hadde ventet. Hun tok opp en liten brosjyre, Herredømmet og freden, og begynte å lese fra den: «Uten en rettferdig regjering vil det aldri bli varig fred. Det kan heller ikke tenkes en rettferdig regjering uten at den må skape fred.»

Jeg var enig i det. «Men hvordan kan noe sånt skje?» ville jeg vite. «Vis meg den brosjyren.»

Hun gav den til meg. Jeg slo opp på første side og så «Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap . . . Første opplag 10 000 O00 eksemplarer». Da eksploderte jeg. «Hvor har du fått denne fra?» spurte jeg.

«Fra moren din,» sa hun, «og jeg har lest den, og jeg tror på det som står der.»

Det gjorde meg helt rasende å høre at mor hadde snakket om religion med Ilma. Det som hadde skjedd, var at Ilma noen uker før hadde stilt mor et spørsmål om noe hun ikke skjønte: «Min kirke lærer at de onde kommer til helvete og de gode til himmelen,» begynte hun. «Nå synes ikke jeg at jeg er god nok til å komme til himmelen, men jeg er ikke så fæl at jeg bør komme til helvete heller. Hvor er det da jeg passer inn?»

Mor benyttet med glede anledningen til å fortelle Ilma om Guds opprinnelige hensikt, som var å gjøre jorden til et paradis, og om hvordan denne hensikten snart skal bli gjennomført når hans rike hersker. Hun trakk fram slike skriftsteder som Salme 37: 11 og 29, der det står: «De milde skal arve jorden og glede seg ved megen fred. De rettferdige skal arve landet og bo i det evinnelig.» (King James Version) Og hun forklarte at Jesus til og med hadde lovt den ugjerningsmannen som døde ved siden av ham, at han skulle få komme tilbake til livet i dette jordiske paradiset.— Luk. 23: 43.

Så når Ilma kom på besøk til oss i helgene, spurte mor meg pent om jeg ville være så snill å dra ned på torget og gjøre innkjøp til aftens. Mens jeg var der, diskuterte så hun bibelske spørsmål med Ilma. Hvor lenge dette hadde pågått, visste jeg ikke, men det skapte iallfall en krise den kvelden.

Jeg sa til Ilma at min mor ikke skulle ha snakket med henne om sin religion fordi jeg var imot det. Men da spurte Ilma: «Tror du ikke på frihet?»

«Det er klart!»

«Er du ikke da en hykler?» kom det kontant tilbake fra henne.

Jeg var blitt kalt verre ting før, men dette var annerledes, i og med at det var Ilma som sa det. «Du sa det ville vært vidunderlig om det fantes en fredelig regjering,» fortsatte hun. «Men da du fikk vite at det er Jehovas vitner som forteller hvordan Gud skal innføre noe sånt, var du ikke interessert lenger.»

Det var jo noe å tenke på, og jeg brummet et eller annet og gikk min vei i fullt sinne. Det gikk en uke, og så ringte jeg Ilma for å høre om jeg kunne komme over til henne og treffe henne igjen. «Ja, hvis du oppfører deg fornuftig og diskuterer de tingene som vi snakket om den forrige kvelden så,» sa hun.

Så besøkte jeg henne og spurte hva det var som fikk henne til å tro på «Rutherfords religion», som jeg kalte det. (J. F. Rutherford var da president for Selskapet Vakttårnet.) «Det er første gang jeg har hørt noe så vidunderlig,» sa hun. «Jeg synes det virker så fornuftig. Da moren din svarte på spørsmålene mine, kunne jeg ha danset av glede. Jeg visste det var sannheten fra første gang jeg hørte det.»

Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat følte noen trang til å danse. Men jeg hørte på noen skriftsteder, og jeg gikk med på å undersøke det hele nærmere. Den 8. desember 1939 giftet vi oss.

EN DRAMATISK FORANDRING I MITT LIV

«All right, så får vi få noen til å studere med oss,» sa jeg til Ilma. «Men jeg vil ikke at det skal være mor eller den 70 år gamle venninnen hennes.» Jeg trodde virkelig at dette var en religion for gamle damer. Så kom et par heltidsforkynnere fra Jehovas vitner til oss.

Først diskuterte jeg en masse med dem. Jeg kunne for eksempel ikke forstå hvordan det første menneske, Adam, kunne ha syndet hvis han var fullkommen. Det virket for meg som om Gud ikke kunne ha gjort noen særlig god jobb da han skapte ham, ettersom Adam ble ond. Men etter en stund fikk jeg jo inn i hodet at Gud hadde skapt mennesket som et individ med fri vilje — ikke som en robot. Mennesket hadde altså fått evnen til å velge mellom rett og galt.

Etter hvert som studiene fortsatte utover i februar og mars, ble jeg mer og mer interessert. En dag sa jeg til Ilma: «La oss dra til stevnet i Brisbane.» Det var i april, bare fire måneder etter at vi hadde giftet oss. Så drog vi dit. For et inntrykk det gjorde på meg! Jeg kunne nesten ikke tro at det var så mange unge mennesker på vår egen alder som vi møtte. Dette var sannelig ingen religion bare for gamle mennesker.

Da jeg var hjemme igjen, tok jeg våre studier enda mer alvorlig og ble nidkjær i å forkynne for andre. I en by i nærheten var Norman Bellotti, en ungdom som hadde tilhørt en rivaliserende gjeng, også blitt et vitne. Så nå gikk vi ut som kamerater og ikke som rivaliserende slåsskjemper, for å forkynne. I de små byene der vi bodde, var det mange som kjente oss, og de kunne ikke tro det de så. Røkning, slagsmål i fylla, tyverier, råkjøring, hasardspill, umoral — alt dette hørte nå fortiden til. Hvorfor?

Forstandens øyne var blitt åpnet hos meg. Jeg trodde virkelig av hele mitt hjerte at Jehova Gud ville opprette en rettferdig regjering, hans rike, som vi ber om. (Matt. 6: 9, 10; Dan. 2: 44) Det var denne kunnskapen og min verdsettelse av den som var ansvarlig for de dramatiske forandringene i mitt liv. Det er ikke umulig at dette reddet meg fra den slags vanskeligheter som Kimihiro Nakata kom opp i.

ET NYTT LIV BEGYNNER

I juli 1940 bestemte Ilma og jeg oss for å reise til stevnet i Sydney og etterpå begynne i heltidsforkynnelsen eller pionertjenesten, som den kalles. Jeg sluttet som formann på verkstedet, og vi solgte alle de nyinnkjøpte møblene våre. Jeg ringte Norman og fortalte om våre planer. «Vent på meg! Vent på meg! Jeg blir også med!» sa han. Og dermed ble Norman og hans søster Beatrice også med oss.

Under dette stevnet, som virkelig styrket vår tro, symboliserte vi alle fire vår innvielse til Gud ved vanndåpen den 24. juli 1940. Etterpå drog vi til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sydney og bad om å få tildelt distrikt. Vi ble sendt til byen Townsville i North Queensland.

Det nye liv vi nå begynte, var ikke noe lett liv. Men vi følte vi hadde noe igjen for vårt strev, og vi var lykkelige fordi vi visste at vi gjorde noe som var Jehova Gud til behag.

Regntiden varer fra november til januar i North Queensland. Til sine tider kom 39 centimeter eller mer nedbør daglig, noe som førte til plutselige og voldsomme oversvømmelser. En gang var vi isolert i flere dager mellom to elver som hadde gått langt over sine bredder. Da maten vår tok slutt, spiste vi ville tomater.

Verdenskrigen gikk sin gang, og fordommene mot Jehovas vitner vokste. I januar 1941 forbød regjeringen vår virksomhet i Australia. Men vi fortsatte vårt forkynnelsesarbeid som om intet hadde hendt. Norman og jeg pleide mandag morgen å dra ut til landdistrikter som lå langt unna der vi bodde. Vi lastet to kartonger med bøker på den ene sykkelen vår, og på den andre plasserte vi ulltepper, en stekepanne og en beholder med vann til te. Imens forkynte Ilma og Beatrice i byen inntil vi kom tilbake fredag kveld.

Noen ganger slapp vi opp for mat, og Norman og jeg hadde da ingenting å spise en dag eller to. Det hendte at vi fikk byttet noen bøker mot mat. Andre ganger hogde vi ved mot å få et måltid mat. Om natten sov vi kanskje under en bro eller som oftest under et tre. For å holde myggsvermene på avstand, brente vi kumøkk, med ett bål ved føttene og et annet ved hodet.

STØRRE TJENESTEPRIVILEGIER

Etter noen få måneders pionertjeneste fant vi et brev fra Selskapet Vakttårnet en dag vi kom hjem. Det var en innbydelse til å tjene ved Betel, Jehovas vitners avdelingskontor i Sydney. Vi aksepterte tilbudet med glede. Men kort etter at vi hadde begynt å arbeide på Betel, ble alle medlemmer av Betel-familien kastet ut av hjemmet av myndighetene, som overtok Selskapets eiendom.

Ilma og jeg fikk i oppdrag å arbeide i Melbourne. Under forbudet brukte vi bare Bibelen i forkynnelsen, og vi arbeidet hver for oss for å vekke minst mulig oppmerksomhet. Av og til var det litt ensomt, men vi hadde også våre velsignelser. Ilma forteller om det på denne måten: «En dag var jeg ute i tjenesten og forkynte for en middelaldrende kvinne om det jordiske paradiset. Hun skjønte med én gang at dette var Bibelens sannhet. Hun studerte og ble med, enda arbeidet vårt var forbudt den gangen.» Forbudet ble opphevet i juni 1943.

I året 1947 var vi i kretstjenesten i New South Wales, der jeg arbeidet som reisende representant for Jehovas vitner. Nå fikk vi tilbud om et nytt privilegium — en innbydelse til å komme til Vakttårnets bibelskole Gilead, en skole i staten New York der misjonærer ble opplært. Hva skulle vi gjøre?

Jeg følte meg litt usikker, for jeg hadde sluttet på skolen da jeg var 14 år gammel, og syntes jeg var ukvalifisert til å studere ved en slik skole. Men vi betraktet innbydelsen som et uttrykk for Guds vilje, og vi svarte da som profeten Jesaja: ’Her er vi! Send oss.’ (Jes. 6: 8) I januar 1948 reiste vi så sammen med 17 andre fra Australia og New Zealand — blant dem min gamle pionerkamerat Norman Bellotti — med kurs for De forente stater.

Etter fem måneders intens bibelsk opplæring fikk vi vite hvor vi skulle bli sendt som misjonærer. Vi skulle til Japan.

SOM MISJONÆR I JAPAN

Det første distriktet vi ble tildelt, var byen Kobe. Misjonærhjemmet lå høyt oppe i en ås, noe som gav oss et nydelig utsyn over det vakre Innlandshavet, hvor rare båter av alle slags former og størrelser gikk fram og tilbake langs skipsleiene. Et fyrtårn blinket trofast dag og natt og ledet sjøfolkene trygt forbi undervannsskjærene.

En vennlig lege som bodde i huset ved siden av, sa til oss: «Dette misjonærhjemmet vil bli en kilde til åndelig lys for folk her i nabolaget.» Og de ordene kom sannelig til å gå i oppfyllelse! Det fantes ingen japanske vitner i Kobe den gang, men nå er det 20 menigheter der med nesten 1400 forkynnere av Riket. Og denne legens to døtre ble døpt over 20 år senere, i Tokyo-området.

Hjemmet vårt var uten møbler, og det trengte en storrengjøring. Gresset i hagen var svært høyt, så vi slo det og spredte det utover gulvet. I tre uker lå vi med klærne på og sov på dette gresset, inntil utstyret vårt ankom. Vi kalte denne tiden «Treukers-kløen».

Vi hadde ganske store vansker med å lære språket til å begynne med, og spesielt hadde jeg det. Jeg kunne si til brødrene at det gjaldt å «spise» (taberu) fårene i stedet for å «fø» (tabesaseru) dem eller å støtte Vakttårn-«toskene» (udon) i stedet for Vakttårn-«kampanjen» (undo). Men brødrene hjalp meg alltid kjærlig gjennom slike feilskjær, og vi stod hardt på i arbeidet.

LIV SOM FORANDRES — ET VAKKERT SYN

Ilma og jeg har nå vært i Japan i over 31 år. Det er blitt vårt hjem. Da vi kom hit, var det bare tre japanske vitner i hele landet. Nå er det over 58 400 brødre og søstre som forkynner det gode budskap om Riket. I disse årene har jeg sett utallige mennesker forandre sitt liv — mennesker som drev med lyssky forretningsvirksomhet, og andre som levde et meget umoralsk liv. Men så ble deres hjerte berørt av Guds Ords sannheter, og for et vakkert syn det har vært å se disse forandringene!

Men for meg var den mest dramatiske forandring jeg opplevde å se hos noen, det som inntraff i Kimihiro Nakatas liv, den forstyrrede, voldsomme fangen i dødscellen, mannen som hadde myrdet to menn. For en ydmyk, vennlig ung mann han ble! Han var en av de mest nidkjære forkynnere av Riket jeg har kjent. «Når jeg ser den blå himmelen gjennom cellevinduet mitt, da ønsker jeg inderlig at jeg kunne være der ute og hjelpe dere med å forkynne!» sa han til folk som besøkte ham.

Men selv fra dødscellen hjalp Kimihiro mange. Han skrev til familiene til de mennene han hadde myrdet, og vitnet for dem, og de gav uttrykk for interesse. Han vitnet også mye for sin egen familie. Han studerte blindeskrift og skrev av boken «Gud er sanndru», brosjyren «Dette gode budskap om Riket» og artikler fra Vakttårnet og Våkn opp! i blindeskrift. Disse publikasjonene ble sendt til forskjellige steder i Japan, også til blindeskoler.

KONSENTRERT OM HÅPET

Den 10. juni 1959 rullet en politibil opp foran misjonærhjemmet vårt. Kimihiro hadde bedt om at jeg skulle være til stede ved hans henrettelse den morgenen. Jeg kan ikke glemme hans siste ord til meg: «I dag setter jeg fullt ut min lit til Jehova og til gjenløsningsofferet og oppstandelseshåpet. Jeg skal sove en liten stund, og er det Jehovas vilje, skal jeg få møte dere alle i paradiset.» Kimihiro døde for å tilfredsstille rettferdigheten, idet det ble gitt «liv for liv». Men han døde ikke som en forherdet forbryter uten håp, men som en innviet, døpt, trofast tjener for Jehova.

Ja, jeg har sett mirakuløse forandringer finne sted i menneskers liv, i Kimihiros liv, i mitt liv. Trass i sviktende helse er Ilma fremdeles min trofaste ledsager i heltidstjenesten, et privilegium vi nå har kunnet glede oss over i mer enn 40 år. Vi føler begge takknemlighet overfor Jehova, den Gud som kan forandre folks liv.

[Uthevet tekst på side 6]

Det er ikke umulig at dette reddet meg fra den slags vanskeligheter som Kimihiro Nakata kom opp i

[Uthevet tekst på side 7]

Om natten sov vi kanskje under en bro eller som oftest under et tre

[Uthevet tekst på side 8]

Kimihiro hadde bedt om at jeg skulle være til stede ved hans henrettelse den morgenen