Hun har et virkelig håp

Tidligere i år fikk en klasse ved en videregående skole i New Jersey i USA følgende stiloppgave: «Hvis du kunne reise inn i framtiden, hvor langt ville du da ønske å dra? Oppgi et år. Beskriv hvordan verden da kommer til å se ut; beskriv hvordan folk kommer til å se ut. Beskriv hva slags livsstil de kommer til å ha, hva de arbeider med, hva de spiser, og så videre.» En 15 år gammel pike, som er et av Jehovas vitner, leverte inn denne stilen:

«’Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se. Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa da til meg: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord.»’

Jeg har studert Bibelen i mange år, og dette skriftstedet har jeg vært særlig opptatt av. Jeg har grunnet nøye på hvert ord i dette skriftstedet og har alltid lurt på om forholdene virkelig kan komme til å bli slik på jorden i framtiden. Derfor bygde jeg noe som ingen andre har, nemlig en tidsmaskin, og reiste inn i framtiden.

Det var en behagelig tur. Jeg reiste med en fart av ti år i minuttet. Mens jeg selv ble værende på samme sted, så jeg at verden omkring meg gjennomgikk store forandringer. Jeg så redselsfulle ting skje: Jordskjelv, kriger, hungersnød, lovløshet, akkurat som det er beskrevet i Matteus 24: 6—8 i Bibelen. Men alt dette så jeg glimtvis. Deretter så jeg at alt omkring meg ble fullstendig ødelagt. Mennesker ble drept, ikke av sine egne krigsredskaper, men av voldsomme naturkrefter som ble styrt av en som er større enn menneskene.

Jeg forsøkte å reise langsommere, så jeg kunne se alle disse fantastiske tingene som skjedde. Deretter så jeg folk som arbeidet hardt. De gjorde det rent og pent, drev med byggearbeid og satte i stand alt mulig. De hadde tydeligvis kommet helskinnet igjennom ødeleggelsen. Derfor ryddet de opp i ruinene. Alle sammen samarbeidet på en fredelig måte. Mens dette foregikk, dukket det opp stadig flere menn og kvinner på jorden. Jeg visste ikke hvor de kom fra. Etter en stund så jeg en som lignet bestefaren min, ja, det var faktisk bestefaren min. Han hadde dødd i 1972. Jeg undersøkte tidsmaskinen min for å forvisse meg om at jeg ikke drog bakover i tiden. Det gjorde jeg ikke. Jeg drog framover, og likevel så jeg folk som hadde vært døde. Da kom jeg på det som står i Bibelen, i Apostlenes gjerninger 24: 15, om at rettferdige og urettferdige skal stå opp fra de døde. Nå så jeg oppstandelsen!

Så satte jeg opp farten. Farger og lys flimret for øynene mine. Jeg bestemte meg for å stanse. Det stedet jeg stanset på, var naturligvis det samme stedet jeg drog fra, bare at jeg nå befant meg i framtiden . . . .

Et stykke borte kunne jeg se en liten gutt som lekte med et stort dyr. . . . Han lekte faktisk med en . . . LØVE! Jeg fikk lyst til å løpe bort til ham for å advare ham, men noe holdt meg tilbake. Løven var tam. Den oppførte seg som en kattunge i barnets armer. Mens jeg drog videre til fots, så jeg flere eksempler på dette fredelige forholdet mellom mennesker og dyr og mellom dyrene innbyrdes. Men det som var mest gripende, var det gode forhold som rådde mellom menneskene. Folk av alle slags raser snakket samme språk og samarbeidet som om de var brødre og søstre. . . . Jeg kunne ikke se noen svakheter ved disse menneskene. Ingen av dem var syke. De hadde en fullkommen kropp. Da var det plutselig noe som slo meg. Jeg oppdaget at disse menneskene var de samme som jeg hadde sett 400 år tidligere på min reise, men de så ikke eldre ut. Ingen av dem var syke, gamle eller i ferd med å dø. . . .

Jeg likte meg svært godt under disse forholdene i framtiden. Nå er jeg hjemme igjen, i min egen tid. Jeg klarer ikke å overbevise noen om at jeg virkelig opplevde dette. Men nå er i det minste alt det jeg leser i Bibelen, fast innprentet i mitt sinn. Jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake og leve der for bestandig sammen med disse menneskene. Men så kom jeg til å tenke på et skriftsted i Bibelen som forsikrer meg om at jeg kan få oppleve dette, og det snart. Det er Salme 37: 10, 11: ’Om en liten stund er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke. Men de tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred.’»