Nyheter som gir grunn til ettertanke
«Kjønnsdiskriminerende» språk i Bibelen?
● En rådgivende komité for samarbeidsorganet for amerikanske kirker, National Council of the Churches of Christ in America (NCC), har fremmet forslag om at «kjønnsdiskriminerende» uttrykk skal fjernes fra Bibelen? Ifølge komitéen er det «det menneskelige språks begrensninger» som har medført at Gud omtales som en hankjønnsperson i Bibelen. Komitéen skrev også: «Vi synes det er på sin plass å omtale Jesus Kristus som Guds Barn [i stedet for «Guds Sønn»], og vi tror at en bør finne fram til alternative gjengivelser av uttrykket Menneskesønnen.» Komitéens medlemmer anbefalte NCC, som utgir bibeloversettelsen Revised Standard Version, å forandre denne oversettelsen i samsvar med disse forslagene.
Men er det egentlig de opprinnelige bibelske språks begrensninger som har medført at Gud og Kristus omtales som hankjønnspersoner? Tenk over at Gud selv brukte bildet med en «ektemann» for å illustrere det forhold han stod i til Israel. (Jes. 54: 5; Jer. 31: 32, EN) Han omtaler sitt forhold til sin himmelske organisasjon, «kvinnen», «det Jerusalem som er der oppe», på lignende måte. (1. Mos. 3: 15; Åp. 12: 1—6; Gal. 4: 26) Kristus omtales også på en forbilledlig måte som en «brudgom» og en «ektemann». Det sies også at han har en «hustru». I Joh. 3: 28, 29; 2. Kor. 11: 2, NW; Ef. 5: 22—33; Åp. 21: 9) Slike betegnelser kan neppe sies å være følger av «det menneskelige språks begrensninger».
Dobbeltmoral
● «Jeg er forferdet over amerikanske legers schizofrene tankegang [tankegang preget av dobbeltmoral],» skrev dr. med. Leroy Howell i et brev til tidsskriftet American Medical News. Howell begrunnet sin uttalelse slik: Han henviste til at dette bladet nylig hadde omtalt det standpunkt den amerikanske legeforenings juridiske råd har inntatt, nemlig «at det er uetisk for leger å gi mordere dødelige injeksjoner eller foreskrive slike» som en måte å eksekvere dødsstraff på. Videre sa han at det neste nummer av bladet American Medical News inneholdt en melding om at «en rektor ved det amerikanske college for obstetrikk og gynekologi var opprørt fordi de føderale myndigheter ikke lenger ville betale for [fremkalt abort], som tar livet av barn som aldri har gjort noen fortred».
En annen lege skrev på lignende måte om legestandens beklagelser over at myndighetene ikke vil betale for noen aborter. Slike leger mener åpenbart at mødre har «rett» til å kvitte seg med sitt ufødte barn. Men denne legen spurte: «Betyr det at noen har rett til å gjøre noe, at de også har krav på statsstøtte? Jeg har rett til å kjøpe et hus. Betyr dette nødvendigvis også at staten skal betale huset? Jeg er ikke av den oppfatning.» Men de samme leger, som ikke har noen problemer med å ta imot penger av staten for å ta livet av millioner av ufødte barn, er ofte av såkalte moralske grunner imot å henrette noen få mordere. En iakttager kan til og med bli forledet til å tro at det pengebeløp som betales, er blitt en faktor som tas i betraktning når en skal avgjøre hvorvidt det er moralsk riktig å ta liv. — Rom. 13: 8—10.
Tom gest
● Da pave Johannes Paul II besøkte et slumstrøk i den brasilske byen Rio de Janeiro i fjor sommer, ble han etter sigende så rørt at han tok en gullring av fingeren sin og gav den til de fattige. «Til Vidigal [slummen],» skal han ha sagt til presten Italo Coelho, som tok imot den på vegne av folket. Men i slutten av august i fjor hadde ringen ennå ikke hjulpet de fattige. Prest Coelho innrømmet at den fortsatt var i den kirken som betjener det sognet hvor Vidigal ligger. Men kirken ligger «i Leblon, en av Rios mest velstående kommuner», sier New York Times.
Kommer ringen noen gang til å bli solgt for å hjelpe de fattige? «Vi kommer ikke til å selge den. Det er helt klart,» svarer presten.
Denne situasjonen minner oss om Jesu lignelse om den ’rike mannen’ som «hver eneste dag holdt overdådige fester», og en lut fattig tigger som het Lasarus, og som ikke ønsket «bedre enn å stille sin sult med de smulene som falt fra den rikes bord». Mange av kirkens ledende menn har i høy grad hatt en livsstil preget av overdådighet idet de har ofret bare de tørre «smulene», som for eksempel pavens ring, fra sitt overdådige «bord». Men er det ikke enda verre at de har gjort noe lignende i forbindelse med folks åndelige hunger? I stedet for å servere folk fast åndelig føde ut fra Bibelen, har de ofte tilbudt dem ’smuler’ i form av tomme ritualer og politiske uttalelser. — Luk. 16: 19—22, Erik Gunnes’ overs.